Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KULTURSTOFF
Se og hør her og nå #10
09.04.2018

Månedens favoritter.

ALBUM:

Phoenix – Ti amo

Her er jeg litt på etterskudd (lansert 9. juni i fjor), men jeg føler at dette albumet har gått litt i glemmeboka i Norge. Deres egen frase “words of love and broken english”, beskriver det franske bandet Phoenix godt. De synger på dårlig engelsk. De synger om kjærlighet. Denne gangen også ispedd litt fransk og italiensk. De har likevel alltid beriket livet mitt med sine grandiose pop-rockete symfonier, helt siden de for alvor slo igjennom med Alphabetical i 2004 (United fra 2000, er selvfølgelig også verdt å sjekke ut). Med Ti Amo gjør de intet mindre enn å toppe kransekaka, med et album så stappet med gode følelser, at det åpenbart er et resultat av tristesse. Bandet har, som et resultat av de turbulente tidene vi lever i, gjenbesøkt sin barndoms grønne dal, sommerferiene i Italia. Det burde du også.

BOK:

Neil Gaiman – The Graveyard Book

Neil Gaiman har kanskje blitt litt mainstream, i kjølvannet av at American Gods fikk sin seriedebut. Det er i så fall fortjent, for mannen er et geni. Hans bestselger om den foreldreløse gutten Nobody, som blir oppdratt i en kirkegård av spøkelser, er en av de mest altoppslukende fortellingene jeg har vært borti. Boken, som egentlig er beregnet for barn, er like enkel som den er intrikat. Som alltid, blir historiene til Gaiman en fortelling om fortellinger. Det er, i mine øyne, noe av det mest interessante man kan bruke fritiden sin på.

GRAFISK ROMAN:

Sandman (10 volum) – Neil Gaiman

Når vi først er inne på Neil Gaiman, så må jeg også nevne Sandman. Hvis The Graveyard Book er en fortelling om fortellinger, er Sandman en fortelling om fortellinger innvevd i fortellinger. Jeg liker egentlig ikke fantasy-sjangeren, men, på tross av alle gudene, magien og eventyrene, ser jeg ikke på Sandman som fiksjon. Det er ekte. Det er menneskehetens fantasi under lupen, sett gjennom øynene til den fisefine, uendelige Drøm. Morpheus. Prinsen av historier. En tittel jeg syntes Gaiman fortjener selv.

SERIE:

Big Mouth – Netflix

Det skulle vært nok Netflix-produserte komedie-tegneserier nå? Etter Bojack, de siste sesongene av Archer og F is for Family? Feil. Big Mouth er faktisk veldig bra. Og ekkelt. Det er med andre ord på tide og atter en gang besøke dine pubertale eventyr, med hormon-monstrene som guide.

ALBUM:

Khruangbin – Con Todo El Mundo

La meg bare gi dere et album til. Det er fra Texas, men det er rolig som faen. Bandet Khruangbin har laget en plate som er like behagelig som en sommerbris gjennom et åpent vindu, som så passerer et helanalogt stereoanlegg og blander seg med lydbølgene før det forsiktig treffer øret ditt. Chill.  

 

KULTURSTOFF
Se og hør her og nå #10

Månedens favoritter.

ALBUM:

Phoenix – Ti amo

Her er jeg litt på etterskudd (lansert 9. juni i fjor), men jeg føler at dette albumet har gått litt i glemmeboka i Norge. Deres egen frase “words of love and broken english”, beskriver det franske bandet Phoenix godt. De synger på dårlig engelsk. De synger om kjærlighet. Denne gangen også ispedd litt fransk og italiensk. De har likevel alltid beriket livet mitt med sine grandiose pop-rockete symfonier, helt siden de for alvor slo igjennom med Alphabetical i 2004 (United fra 2000, er selvfølgelig også verdt å sjekke ut). Med Ti Amo gjør de intet mindre enn å toppe kransekaka, med et album så stappet med gode følelser, at det åpenbart er et resultat av tristesse. Bandet har, som et resultat av de turbulente tidene vi lever i, gjenbesøkt sin barndoms grønne dal, sommerferiene i Italia. Det burde du også.

BOK:

Neil Gaiman – The Graveyard Book

Neil Gaiman har kanskje blitt litt mainstream, i kjølvannet av at American Gods fikk sin seriedebut. Det er i så fall fortjent, for mannen er et geni. Hans bestselger om den foreldreløse gutten Nobody, som blir oppdratt i en kirkegård av spøkelser, er en av de mest altoppslukende fortellingene jeg har vært borti. Boken, som egentlig er beregnet for barn, er like enkel som den er intrikat. Som alltid, blir historiene til Gaiman en fortelling om fortellinger. Det er, i mine øyne, noe av det mest interessante man kan bruke fritiden sin på.

GRAFISK ROMAN:

Sandman (10 volum) – Neil Gaiman

Når vi først er inne på Neil Gaiman, så må jeg også nevne Sandman. Hvis The Graveyard Book er en fortelling om fortellinger, er Sandman en fortelling om fortellinger innvevd i fortellinger. Jeg liker egentlig ikke fantasy-sjangeren, men, på tross av alle gudene, magien og eventyrene, ser jeg ikke på Sandman som fiksjon. Det er ekte. Det er menneskehetens fantasi under lupen, sett gjennom øynene til den fisefine, uendelige Drøm. Morpheus. Prinsen av historier. En tittel jeg syntes Gaiman fortjener selv.

SERIE:

Big Mouth – Netflix

Det skulle vært nok Netflix-produserte komedie-tegneserier nå? Etter Bojack, de siste sesongene av Archer og F is for Family? Feil. Big Mouth er faktisk veldig bra. Og ekkelt. Det er med andre ord på tide og atter en gang besøke dine pubertale eventyr, med hormon-monstrene som guide.

ALBUM:

Khruangbin – Con Todo El Mundo

La meg bare gi dere et album til. Det er fra Texas, men det er rolig som faen. Bandet Khruangbin har laget en plate som er like behagelig som en sommerbris gjennom et åpent vindu, som så passerer et helanalogt stereoanlegg og blander seg med lydbølgene før det forsiktig treffer øret ditt. Chill.  

 

Neste artikkel
Den italienske oljen