Studentteateret Immaturus ­setter det kvinnelige kjønnsorgan på dagsordenen med sin oppsetning av Vaginamonologene. Skuespiller Hanna Elise Jozefiak håper at stykket setter i gang en refleksjon om hvordan vaginaen omtales og behandles i samfunnet.

– Vaginaen er en del av kroppen vår, det er ikke en «idé», noe som ­kanskje kan være lett å glemme når den er på et såpass gjemt sted på kroppen. Kanskje vi inspirerer noen til å ta en ekstra titt der nede.

Fleksibel tvangstrøye
Vaginamonologene er akkurat det det høres ut som. Monologer om vaginaer, samlet av forfatteren Eve Ensler i 90-tallets USA. Det er et stort spenn i temaene som tas opp: Kvinnene forteller om temaer som vold og overgrep, men også det å utforske egen seksualitet, kjønnshår, skam og stolthet.

– Det er fortsatt mye skam knyttet til tematikken, og denne skammen skapes og opprettholdes av at vi ikke snakker høyt om underlivet. Stykket prøver å fjerne dette tabuet på å snakke om underliv, kvinnelig seksualitet og vold mot kvinner, sier regissør Ingvild Bjørnson.

Stykket har tradisjonelt blitt satt opp som en monolog fremført av én person. I denne versjonen er monologen splittet mellom flere ­personer, som er på scenen samtidig.

– På den måten får vi frem en følelse av at dette representerer et mangfold av kvinners historier, sier teatersjef Eirin Storesund.

For å få rettighetene til stykket er det et krav at replikkene blir ­frem­ført nøyaktig slik de ble skrevet for 30 år siden. Til tross for denne ­begrensingen, mener Storesund de har klart å gjøre stykket relevant for vår tid.

– Vi har lagt vekt på å fremheve de politiske undertonene. Et sted har vi for eksempel gjentatt den samme replikken mange ganger, ­samtidig som vi viser bilder av Harvey Weinstein, Kevin Spacey og andre referanser til metoo-kampanjen.

Kan man si fitte?
Sentralt i stykket står selve ordet: vagina. Hvilket ord som ­egentlig best beskriver det kvinnelige kjønnsorganet har vært et hett diskusjons­tema i produksjonen.

– Kan vi bruke ordet «fitte», for eksempel? En i produksjonen sier det konsekvent, sier teatersjef Eirin Storesund.

Regissør Ingvild Bjørnson mener det må være opp til hver enkelt person hvilket begrep man synes er riktig.

– Ensler valgte vagina, men man kan jo diskutere om «vulva», «underliv» eller til og med bare «tissen» hadde vært bedre. Bare det å reflektere over det er jo en del av å være kvinne, og til en viss grad er det noe alle har vært gjennom.

Deler av manus viser tydelig at ­teksten ikke har vært oppdatert på en stund. I en scene ramses det opp benevnelser som «privaten», «tissetruten», «dåsa», «vimsekoppen» og «slufsa».

– Vi har valgt å tulle med de delene av manuset som kanskje føles litt gammeldagse. Nå er det nok litt mer åpent for å «si det som det er». Men samtidig tror jeg diskusjonen om hva vi kaller den har mye å si også i dag. Mange i den eldre ­generasjonen kaller vaginaen fortsatt bare «neden­til», sier skuespiller Hanna Elise Jozefiak.

Utfordret egne fordommer
Skuespiller Sara Furuholmen sier at hun selv har vært påvirket av tabuer hun ikke helt var klar over, noe hun merket mens hun har jobbet med forestillingen.

– Det har vært spesielt. Jeg har tenkt på meg selv som en veldig liberal, åpen og «fri kvinne», men så har jeg egentlig ikke vært like åpen som jeg har tenkt. For eksempel har jeg aldri sett i et pornoblad før, men i en av scenene skal jeg gå rundt og bla i et pornoblad som om det er ingenting. Bare det var en helt ny verden. Det var utfordrende, skummelt og litt groteskt, for å være ærlig.

Hun tror også at mange studenter har et anstrengt forhold til sin egen kropp og underliv, og at det er en grunn til å komme å se stykket.  Samtidig mener hun stykket også er relevant for menn.

– Menn har jo også erfaringer med vaginaer. En sekvens i stykket ­handler om hva vaginaen ­lukter. Fisk, kokosolje, ingenting i det hele tatt? Humoren er jo ikke kjønnsbestemt.