Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
14.04.2018
FILMSTOFF
Med begge bena på bakken

Hollywood er ikke videre kjent for sine realistiske portretter av mennesket, men nå har nyrealismen gjort sitt inntog i høyborgen.

For bare få år siden inneholdt alle de nye filmplakatene store og heltemodige menn, eller kvinner. De holdt pistolen i hånda og flekset super­kreftene som de skulle bruke mot den russiske mafiaen eller ali­ens fra verdensrommet. Hollywood pumpet ut stadig flere helter, eller nye nummer på de allerede eksiste­rende heltene publikum elsket. Dette ser ikke vi så mye av nå lenger. Vi i publikum kjenner at vi vil se mer av oss selv i filmene. Vi vil ha karakterer som gjenspeiler oss og tingene vi sliter med. Hollywood er nå der den norske litteraturen var på tidlig 1900-tallet i nyrealismen.

De nye kunstnerne
Regissører som Barry Jenkins, Noah Baumbach og Kenneth Lonergan er eksempler på noen som kommer frem i lyset nå. De skriver filmer som handler om vanlige mennesker som settes ut mot de utfordringene livet har å by på. Vi fikk virkelig kjenne på det da førstnevnte ga ut det Oscar-vinnende mesterverket Moonlight i 2016. Dette var en film som klarte å vise det vanskelige livet til en afroamerikansk mann i Miami, uten å bruke action og våpen. Det som dro publikum inn var karakterene. Selv om de bytter skuespillere gjennom filmen, mens personene blir eldre, får vi fortsatt et dypt forhold til de. Dette viser at regissøren vet hva som gjør hver av de spesiell, og klarer å videre­føre dette på ny i hvert kapittel. Mahershala Ali vant Oscar for «beste skuespiller i støtterolle», noe som er et direkte resultat av den fanta­stiske skrivingen til Jenkins.

Vi har som nevnt også Baumbach som har gjort seg kjent for sine realistiske dialoger, og hans måte å speile livene til vi som sitter og ser på. Med The Meyerowitz Stories, som ble sluppet på Netflix før jul, lot han Ben Stiller og Adam Sandler utnytte et potensiale jeg personlig aldri hadde forestilt meg.

Hva er det de gjør annerledes fra andre regissører? Realistisk dialog er noe av det. Å skrive dialog for en film er ikke en enkel jobb. Det krever gode observasjonsevner. Sett deg ned, se Grey’s Anatomy og still deg spørsmålet: snakker folk sånn til hverandre? Nei, de gjør ikke det. Det disse regissørene klarer, er å skrive troverdig dialog. Du tenker kanskje ikke over det mens du ser på, men det er et sterkt virkemiddel for å føre deg litt nærmere skjermen.

En vill vill verden
Men hva er det som skjer her? Vi går inn i en periode der reg­­issører føler en trang til å komme ned på bakken igjen. Det skjer utrolig mye rundt oss i verden i dag. Vi har Trump som president i USA, Listhaug som går ut og Sandberg som trer inn, og ikke minst konflikten mellom Nord-Korea og vesten. Det skjer så mye rundt oss at vi trenger å sette oss litt ned og tenke på hvordan vi som mennesker har det. Det er nok action på dagsrevyen. Vi går nå helt tilbake, og lager lavmælt og rolig underholdning.

Jeg hører du sier: Hva med alle Marvel- og sci-fi-filmene som spretter ut av kinoene? Vi ser også den endringen der. Disney viste dette i det nyeste nummeret av X-Men filmene, Logan. Her skapte de et drama med mye større fokus på karakterer og fortelling. Mange ble overrasket over valget å gjøre den brutale actionhelten, Wolverine, til en sårbar og relaterbar kar­akter. Et annet eksempel er to sci-fi-filmer som ble sluppet i 2016. De handlet begge om aliens som invaderer jorden. Jeg snakker om Arrival og The Independence Day Resurgence. Sistnevnte var en actionfilm publikum hadde ventet på i en årrekke. Endelig skulle det bli en skikkelig action-sci-fi. Men dette ble en historieløs actionfilm uten noe kjøtt på bena. Det var Dennis Villeneuves Arrival som sto igjen med Oscar-prisene, og ble publikumsfavoritt. Dette var fordi de endret på formelen. I stedet for å lage en actionspekket invasjonsfilm, handler denne om kommunikasjon og hvordan vi som mennesker blir utfordret i et samfunn i forandring.

Det handler ikke om romvesener
Vi kan ta for oss Arrival, som viser denne endringen i disse moderne blockbusterne. Her har vi jorden som blir invadert av aliens, vi har sett det mange ganger før. Det som er spesielt med denne historien er at fokuset, ikke bare i historien men også kameraføringen, alltid er vendt mot protagonisten, Amy Adams, og tingene som skjer rundt henne. Hun er en vanlig lingvistikkprofessor som blir kastet ut i oppgaven  med å tolke språket til en ukjent rase. Problemene hennes handler ikke om våpen og død, men om stresset og forventningene til hennes arbeid. Det er realismen i alt som skjer som drar oss inn, det kunne vært oss.

Det som i første øyekast kan se ut som en film om romvesener som invaderer jorden, viser seg mer og mer å handle om kommunikasjon, og hvor skjøre vi er som mennesker. Med dette endres fokuset til nye, lignende filmer i fremtiden.

Mennesket og Naturen
Vi kan se på Hollywood-filmer på lik måte som den norske litteraturen. På tidlig 1800-tallet skjedde det en endring, forfatterne var lei av den romantiske perioden de akkurat hadde vært i, og frem vokste nyrealismen. Naturen og det spektakulære ble mindre interessant, mens arbeidet og dagliglivene til vanlige menne­sker kom i fokus. Jeg tenkte på dette da jeg så La La Land og Beauty and the beast, der begge er musikaler som kom ut rundt samme tid. Jeg merket at publikum var mye mer opptatt av Damien Chazelles nye vidunder La La Land enn Disneys remake av den klassiske tegne­filmen. Men det er ikke Disneys skyld. De gjorde forsåvidt alt riktig, da det var en storslått og musikalsk god film. Det som skjedde var at  La La Land handler om to drømmende personer: en som vil bli jazzklubb- eier, og en som vil bli skuespiller. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i disse karakterene da jeg personlig gjorde det. Og det er dette jeg tror er grunnen til at publikum likte den best, den handlet om dem selv, og ikke en prinsesse og et monster, i et slott, i et eventyr. Vi har altså gått fra det romantiske Hollywood til den personlige Hollywood

Om du er en aktiv kinogåer burde du merke deg noen titler å se etter: The Florida Project, Three Billboards Outside Ebbing Missouri og Lady Bird. Disse filmene er resultatet av det som har skjedd de siste årene. De er alle Oscar-nominerte filmer med begge bena på bakken. Følg med på kameraføringen til førstnevnte der de alltid holder seg i hodehøyde til de små barna som spiller prota­gonistene i filmen, hvor nært det er, og ikke minst dialogene. De snakker slik vi ville snakket til hverandre. Som mennesker i en verden der de store dramaene er livet selv.

FILMSTOFF
Med begge bena på bakken

Hollywood er ikke videre kjent for sine realistiske portretter av mennesket, men nå har nyrealismen gjort sitt inntog i høyborgen.

For bare få år siden inneholdt alle de nye filmplakatene store og heltemodige menn, eller kvinner. De holdt pistolen i hånda og flekset super­kreftene som de skulle bruke mot den russiske mafiaen eller ali­ens fra verdensrommet. Hollywood pumpet ut stadig flere helter, eller nye nummer på de allerede eksiste­rende heltene publikum elsket. Dette ser ikke vi så mye av nå lenger. Vi i publikum kjenner at vi vil se mer av oss selv i filmene. Vi vil ha karakterer som gjenspeiler oss og tingene vi sliter med. Hollywood er nå der den norske litteraturen var på tidlig 1900-tallet i nyrealismen.

De nye kunstnerne
Regissører som Barry Jenkins, Noah Baumbach og Kenneth Lonergan er eksempler på noen som kommer frem i lyset nå. De skriver filmer som handler om vanlige mennesker som settes ut mot de utfordringene livet har å by på. Vi fikk virkelig kjenne på det da førstnevnte ga ut det Oscar-vinnende mesterverket Moonlight i 2016. Dette var en film som klarte å vise det vanskelige livet til en afroamerikansk mann i Miami, uten å bruke action og våpen. Det som dro publikum inn var karakterene. Selv om de bytter skuespillere gjennom filmen, mens personene blir eldre, får vi fortsatt et dypt forhold til de. Dette viser at regissøren vet hva som gjør hver av de spesiell, og klarer å videre­føre dette på ny i hvert kapittel. Mahershala Ali vant Oscar for «beste skuespiller i støtterolle», noe som er et direkte resultat av den fanta­stiske skrivingen til Jenkins.

Vi har som nevnt også Baumbach som har gjort seg kjent for sine realistiske dialoger, og hans måte å speile livene til vi som sitter og ser på. Med The Meyerowitz Stories, som ble sluppet på Netflix før jul, lot han Ben Stiller og Adam Sandler utnytte et potensiale jeg personlig aldri hadde forestilt meg.

Hva er det de gjør annerledes fra andre regissører? Realistisk dialog er noe av det. Å skrive dialog for en film er ikke en enkel jobb. Det krever gode observasjonsevner. Sett deg ned, se Grey’s Anatomy og still deg spørsmålet: snakker folk sånn til hverandre? Nei, de gjør ikke det. Det disse regissørene klarer, er å skrive troverdig dialog. Du tenker kanskje ikke over det mens du ser på, men det er et sterkt virkemiddel for å føre deg litt nærmere skjermen.

En vill vill verden
Men hva er det som skjer her? Vi går inn i en periode der reg­­issører føler en trang til å komme ned på bakken igjen. Det skjer utrolig mye rundt oss i verden i dag. Vi har Trump som president i USA, Listhaug som går ut og Sandberg som trer inn, og ikke minst konflikten mellom Nord-Korea og vesten. Det skjer så mye rundt oss at vi trenger å sette oss litt ned og tenke på hvordan vi som mennesker har det. Det er nok action på dagsrevyen. Vi går nå helt tilbake, og lager lavmælt og rolig underholdning.

Jeg hører du sier: Hva med alle Marvel- og sci-fi-filmene som spretter ut av kinoene? Vi ser også den endringen der. Disney viste dette i det nyeste nummeret av X-Men filmene, Logan. Her skapte de et drama med mye større fokus på karakterer og fortelling. Mange ble overrasket over valget å gjøre den brutale actionhelten, Wolverine, til en sårbar og relaterbar kar­akter. Et annet eksempel er to sci-fi-filmer som ble sluppet i 2016. De handlet begge om aliens som invaderer jorden. Jeg snakker om Arrival og The Independence Day Resurgence. Sistnevnte var en actionfilm publikum hadde ventet på i en årrekke. Endelig skulle det bli en skikkelig action-sci-fi. Men dette ble en historieløs actionfilm uten noe kjøtt på bena. Det var Dennis Villeneuves Arrival som sto igjen med Oscar-prisene, og ble publikumsfavoritt. Dette var fordi de endret på formelen. I stedet for å lage en actionspekket invasjonsfilm, handler denne om kommunikasjon og hvordan vi som mennesker blir utfordret i et samfunn i forandring.

Det handler ikke om romvesener
Vi kan ta for oss Arrival, som viser denne endringen i disse moderne blockbusterne. Her har vi jorden som blir invadert av aliens, vi har sett det mange ganger før. Det som er spesielt med denne historien er at fokuset, ikke bare i historien men også kameraføringen, alltid er vendt mot protagonisten, Amy Adams, og tingene som skjer rundt henne. Hun er en vanlig lingvistikkprofessor som blir kastet ut i oppgaven  med å tolke språket til en ukjent rase. Problemene hennes handler ikke om våpen og død, men om stresset og forventningene til hennes arbeid. Det er realismen i alt som skjer som drar oss inn, det kunne vært oss.

Det som i første øyekast kan se ut som en film om romvesener som invaderer jorden, viser seg mer og mer å handle om kommunikasjon, og hvor skjøre vi er som mennesker. Med dette endres fokuset til nye, lignende filmer i fremtiden.

Mennesket og Naturen
Vi kan se på Hollywood-filmer på lik måte som den norske litteraturen. På tidlig 1800-tallet skjedde det en endring, forfatterne var lei av den romantiske perioden de akkurat hadde vært i, og frem vokste nyrealismen. Naturen og det spektakulære ble mindre interessant, mens arbeidet og dagliglivene til vanlige menne­sker kom i fokus. Jeg tenkte på dette da jeg så La La Land og Beauty and the beast, der begge er musikaler som kom ut rundt samme tid. Jeg merket at publikum var mye mer opptatt av Damien Chazelles nye vidunder La La Land enn Disneys remake av den klassiske tegne­filmen. Men det er ikke Disneys skyld. De gjorde forsåvidt alt riktig, da det var en storslått og musikalsk god film. Det som skjedde var at  La La Land handler om to drømmende personer: en som vil bli jazzklubb- eier, og en som vil bli skuespiller. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i disse karakterene da jeg personlig gjorde det. Og det er dette jeg tror er grunnen til at publikum likte den best, den handlet om dem selv, og ikke en prinsesse og et monster, i et slott, i et eventyr. Vi har altså gått fra det romantiske Hollywood til den personlige Hollywood

Om du er en aktiv kinogåer burde du merke deg noen titler å se etter: The Florida Project, Three Billboards Outside Ebbing Missouri og Lady Bird. Disse filmene er resultatet av det som har skjedd de siste årene. De er alle Oscar-nominerte filmer med begge bena på bakken. Følg med på kameraføringen til førstnevnte der de alltid holder seg i hodehøyde til de små barna som spiller prota­gonistene i filmen, hvor nært det er, og ikke minst dialogene. De snakker slik vi ville snakket til hverandre. Som mennesker i en verden der de store dramaene er livet selv.

Neste artikkel
Posterboy: Gatekunst