Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
SAMFUNNSTOFF
Er vi mer moralske enn før?
15.04.2018

Verden utvikler seg i heseblesende fart, men betyr det at mennesket også gjør det?

Will we ever learn?
We’ve been here before
It’s just what we know
– Harry Styles, «Sign of the Times»

Er det èn ting man gjennom populærkultur, historie og gene­relle nyheter lærer om menneskeheten, så er det at vi er ganske jævlige mot hverandre.

Fra den første verdenskrigens kvern av menneskeliv, leflingen med tvangssterilisering,  eugenikk på tidlig nittenhundretall, og bruk av atomvåpen i Nagasaki og Hiroshima, til ­bombing av Libya, regelrett henrettelse av fredelige demonstranter på Vestbredden og hensynsløs algoritmifisering av velferd til fattige.

Vi har med andre ord behandlet hverandre dårlig lenge, og vi fortsetter å gjøre det.

Likevel skal man ikke lete lenge før man møter de som mener at vi har gjort fremskritt. Som mener at verden er bedre i dag enn vi var for 100 år siden. Ikke bare at verden har utviklet seg i riktig retning, men også at vi har utviklet oss etisk.

Vi er rett og slett bedre mennesker enn våre forfedre, og vi blir bare bedre.

Alt er bedre, alltid
En rekke forfattere har forsøkt, og fortsetter, å overbevise oss om at verden går fremover. Blant annet har Harvard-professorene Katheryn Sikkink og Steven Pinker hver for seg skrevet en rekke bøker om alt vi får til, og i Pinkers tilfelle, det vestlige settet verdier arvet fra opplysningstiden som har latt oss komme i posisjon til dette.

Verden går opp og frem, forteller de oss. Bare se til grafene! Og det som har gjort det hele mulig er det rasjonelle tanke­settet arvet av skikkelser som Voltaire, Comte og Kant. Det er tankesettet som gjorde det mulig for mennesket å reise seg etter den mørke middelalderen, og det er tankesettet som er grunnlaget i vitenskapen – eller i Pinkers tilfelle scientismen, den nær religiøse troen på vitenskap – og det tankesettet som har ledet oss til det liberale, markedsbaserte demokratiet.

Selv med dette i mente er det noe som gnager i bakhodet. En snikende tvil knyttet til opplysningstidens idealer, viten­skapen og det liberale, markedsbaserte demokratiet. For alt disse hevdes å ha gitt oss, så har de forårsaket, og fortsetter også å forårsake, lidelse.

Den objektive vitenskapen
Idealene nedarvet fra opplysningstiden har gitt oss en vitenskap de færreste ønsker å være foruten. Små fremskritt har bygget på hverandre, og resultatet er i dag teknologi vi for 100 år siden ikke kunne drømt om og bare for 20 år siden knapt kunne ha forestilt oss.

Likevel er det ingenting iboende i de vitenskapelige frem­skrittene som springer ut av denne prosessen som tilsier hvordan de skal benyttes.

Det er ikke nødvendig å skrive utfyllende om her, men at vitenskap også kan brukes til destruktive formål er åpenbart. Det er like åpenbart at kjernekraft skal brukes til kraft­utvinning, som til masseødeleggelsesvåpen.

Siden vitenskapen ikke i seg selv sier noe om hvordan den skal benyttes, forutsetter den mennesker som bestemmer ­nettopp denne bruken, og deres utvikling har ikke fulgt samme bane som vitenskapen.

Den vanskelige etikken
Etikk er ikke som vitenskap. Som den britiske filosofen John Gray gjennom hele sin karriere har påpekt er ikke moralske fremskritt kumulative i samme forstand som vitenskapelige fremskritt – og de fremskrittene vi gjør er i beste fall skjøre.

I tråd med dette har fallene i moralsk aktverdighet ofte ­kommet fra dem man setter aller høyest. Det er tross alt verdens største økonomi og mest fremtredende liberale demokrati, USA, som i blodrus fortsetter ødeleggende kriger.

Og det er tross alt vi selv, og våre allierte, som fortsetter å støtte dem i det som fremstår som mindre og mindre rett­messige saker – om de noen gang var det, eller kunne ha vært det, er et annet spørsmål.

Ødeleggende velferd
Men det trenger ikke å være så dramatisk som krig. Flere steder i verden har man de siste årene sett opprør mot de samme verdiene Pinker hevder er verdens redning.

Fra India til Tyskland og USA har man sett fremvekst av sinte masser av hovedsakelig menn som er langt fra fornøyde med situasjonen slik den er. De er etterlatt arbeidsløse eller i sjeledrepende stillinger som følge av at jobber, som grunnet fordeler på det frie markedet, har flyttet utenlands.

I fattigdommen må de, som vist av forfatteren Virginia Eubanks i boken Automating Inequality, søke offentlig støtte i velferdsgoder underlagt høyteknologiske regimer. Tidligere måtte hjemløse stille seg i suppekøer for å overleve, men ­regimene de underlegges idag er knapt bedre. Teknologien til å hjelpe dem finnes, men den rettes snarere mot dem man hevder å ville hjelpe – med dehumaniserende og ødeleggende effekt.

Ned det nihilistiske kaninhullet
Så hva skal man gjøre? Skal man, som konkludert av den norske filosofen Peter Wessel Zapffe, «… vær[e] ufrugtbare og la jorden være stille efter Eder», eller forsvinne inn i det det Gunnar Skirbekk kalte «[Den] store antitese, tomrommet, kaoset, det store inkje.»? Med andre ord nihilismen. Det fremstår ikke som et fryktelig produktivt alternativ, og man har sett at mange av de som har sett situasjonen an og endt opp med nihilismen, er de samme sinte, unge mennene som skaper problemer i utgangspunktet. Blant annet har forfatteren Angela Nagle vist at den moderne nihilismen kan få dødelige utfall i bevegelser som the alt-right.

Hva vi var, og hva vi er
Under et besøk på museet The Getty i Malibu kom forfatteren Joan Didion til en treffende konklusjon: «The Getty advises us that not much changes. The Getty tells us that we were never any better than we are and will never be any better than we were, and in so doing makes a profoundly unpopular political statement».

Dette tror jeg er en del av nøkkelen til knipen. Vi liker å se på oss selv som bedre, mer moralske og rettferdige mennesker enn de som kom før oss, og selv om vi på enkelte måter er det, så er vi samtidig på mange måter like ille.

Vi må innse at selv om urettferdighet, vold og nød fore­kommer i en annen drakt i dag, så er det den samme som den alltid har vært. Flyktninger lider på samme måte i dag som for 100 år siden, de døde i kriger er like døde som de under verdenskrigene og verdens fattige lider som fattige før.

Den som anser seg selv som forkjemper for en rettmessig og rettferdig sak finner det vanskelig å svelge når det hevdes at saken og verktøyene brukt i den er urettmessige. Men før vi innser at mennesket, i seg selv, er like kapabelt til å dehumanisere medmennesker som vi tidligere var, og at vi fortsetter å gjøre dette, kommer vi ikke videre.

SAMFUNNSTOFF
Er vi mer moralske enn før?

Verden utvikler seg i heseblesende fart, men betyr det at mennesket også gjør det?

Will we ever learn?
We’ve been here before
It’s just what we know
– Harry Styles, «Sign of the Times»

Er det èn ting man gjennom populærkultur, historie og gene­relle nyheter lærer om menneskeheten, så er det at vi er ganske jævlige mot hverandre.

Fra den første verdenskrigens kvern av menneskeliv, leflingen med tvangssterilisering,  eugenikk på tidlig nittenhundretall, og bruk av atomvåpen i Nagasaki og Hiroshima, til ­bombing av Libya, regelrett henrettelse av fredelige demonstranter på Vestbredden og hensynsløs algoritmifisering av velferd til fattige.

Vi har med andre ord behandlet hverandre dårlig lenge, og vi fortsetter å gjøre det.

Likevel skal man ikke lete lenge før man møter de som mener at vi har gjort fremskritt. Som mener at verden er bedre i dag enn vi var for 100 år siden. Ikke bare at verden har utviklet seg i riktig retning, men også at vi har utviklet oss etisk.

Vi er rett og slett bedre mennesker enn våre forfedre, og vi blir bare bedre.

Alt er bedre, alltid
En rekke forfattere har forsøkt, og fortsetter, å overbevise oss om at verden går fremover. Blant annet har Harvard-professorene Katheryn Sikkink og Steven Pinker hver for seg skrevet en rekke bøker om alt vi får til, og i Pinkers tilfelle, det vestlige settet verdier arvet fra opplysningstiden som har latt oss komme i posisjon til dette.

Verden går opp og frem, forteller de oss. Bare se til grafene! Og det som har gjort det hele mulig er det rasjonelle tanke­settet arvet av skikkelser som Voltaire, Comte og Kant. Det er tankesettet som gjorde det mulig for mennesket å reise seg etter den mørke middelalderen, og det er tankesettet som er grunnlaget i vitenskapen – eller i Pinkers tilfelle scientismen, den nær religiøse troen på vitenskap – og det tankesettet som har ledet oss til det liberale, markedsbaserte demokratiet.

Selv med dette i mente er det noe som gnager i bakhodet. En snikende tvil knyttet til opplysningstidens idealer, viten­skapen og det liberale, markedsbaserte demokratiet. For alt disse hevdes å ha gitt oss, så har de forårsaket, og fortsetter også å forårsake, lidelse.

Den objektive vitenskapen
Idealene nedarvet fra opplysningstiden har gitt oss en vitenskap de færreste ønsker å være foruten. Små fremskritt har bygget på hverandre, og resultatet er i dag teknologi vi for 100 år siden ikke kunne drømt om og bare for 20 år siden knapt kunne ha forestilt oss.

Likevel er det ingenting iboende i de vitenskapelige frem­skrittene som springer ut av denne prosessen som tilsier hvordan de skal benyttes.

Det er ikke nødvendig å skrive utfyllende om her, men at vitenskap også kan brukes til destruktive formål er åpenbart. Det er like åpenbart at kjernekraft skal brukes til kraft­utvinning, som til masseødeleggelsesvåpen.

Siden vitenskapen ikke i seg selv sier noe om hvordan den skal benyttes, forutsetter den mennesker som bestemmer ­nettopp denne bruken, og deres utvikling har ikke fulgt samme bane som vitenskapen.

Den vanskelige etikken
Etikk er ikke som vitenskap. Som den britiske filosofen John Gray gjennom hele sin karriere har påpekt er ikke moralske fremskritt kumulative i samme forstand som vitenskapelige fremskritt – og de fremskrittene vi gjør er i beste fall skjøre.

I tråd med dette har fallene i moralsk aktverdighet ofte ­kommet fra dem man setter aller høyest. Det er tross alt verdens største økonomi og mest fremtredende liberale demokrati, USA, som i blodrus fortsetter ødeleggende kriger.

Og det er tross alt vi selv, og våre allierte, som fortsetter å støtte dem i det som fremstår som mindre og mindre rett­messige saker – om de noen gang var det, eller kunne ha vært det, er et annet spørsmål.

Ødeleggende velferd
Men det trenger ikke å være så dramatisk som krig. Flere steder i verden har man de siste årene sett opprør mot de samme verdiene Pinker hevder er verdens redning.

Fra India til Tyskland og USA har man sett fremvekst av sinte masser av hovedsakelig menn som er langt fra fornøyde med situasjonen slik den er. De er etterlatt arbeidsløse eller i sjeledrepende stillinger som følge av at jobber, som grunnet fordeler på det frie markedet, har flyttet utenlands.

I fattigdommen må de, som vist av forfatteren Virginia Eubanks i boken Automating Inequality, søke offentlig støtte i velferdsgoder underlagt høyteknologiske regimer. Tidligere måtte hjemløse stille seg i suppekøer for å overleve, men ­regimene de underlegges idag er knapt bedre. Teknologien til å hjelpe dem finnes, men den rettes snarere mot dem man hevder å ville hjelpe – med dehumaniserende og ødeleggende effekt.

Ned det nihilistiske kaninhullet
Så hva skal man gjøre? Skal man, som konkludert av den norske filosofen Peter Wessel Zapffe, «… vær[e] ufrugtbare og la jorden være stille efter Eder», eller forsvinne inn i det det Gunnar Skirbekk kalte «[Den] store antitese, tomrommet, kaoset, det store inkje.»? Med andre ord nihilismen. Det fremstår ikke som et fryktelig produktivt alternativ, og man har sett at mange av de som har sett situasjonen an og endt opp med nihilismen, er de samme sinte, unge mennene som skaper problemer i utgangspunktet. Blant annet har forfatteren Angela Nagle vist at den moderne nihilismen kan få dødelige utfall i bevegelser som the alt-right.

Hva vi var, og hva vi er
Under et besøk på museet The Getty i Malibu kom forfatteren Joan Didion til en treffende konklusjon: «The Getty advises us that not much changes. The Getty tells us that we were never any better than we are and will never be any better than we were, and in so doing makes a profoundly unpopular political statement».

Dette tror jeg er en del av nøkkelen til knipen. Vi liker å se på oss selv som bedre, mer moralske og rettferdige mennesker enn de som kom før oss, og selv om vi på enkelte måter er det, så er vi samtidig på mange måter like ille.

Vi må innse at selv om urettferdighet, vold og nød fore­kommer i en annen drakt i dag, så er det den samme som den alltid har vært. Flyktninger lider på samme måte i dag som for 100 år siden, de døde i kriger er like døde som de under verdenskrigene og verdens fattige lider som fattige før.

Den som anser seg selv som forkjemper for en rettmessig og rettferdig sak finner det vanskelig å svelge når det hevdes at saken og verktøyene brukt i den er urettmessige. Men før vi innser at mennesket, i seg selv, er like kapabelt til å dehumanisere medmennesker som vi tidligere var, og at vi fortsetter å gjøre dette, kommer vi ikke videre.

Neste artikkel
Filmvåren 2018