Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KOMMENTARSTOFF
Skuddsikre vaffeljakker
07.05.2018

Hadde NHH-studentene forstått sitt eget beste, hadde de ønsket kritikken mot skolen velkommen for lenge siden.

De siste ukene har debatten rundt studentmiljøet ved NHH feid over Bergen. Studenten Sander Eilertsen skrev innlegget «Et nikkedukkehjem» i NHHs egen studentavis K7 Bulletin, hvor han kritiserte NHH-studenter for å ha sylspisse albuer, en ekskluderende student­organisasjon og et holdningsproblem overfor kvinner. Debatten eksploderte.

På skolens famøse Jodel-kanal, hvor tusenvis av følgere er vitne til useriøs dissing av ­debattantene og generelt navlebeskuende ­stemning, har flere gitt irritert uttrykk for at denne debatten skulle vært «holdt internt» – de skal ­nemlig på jobb­intervju neste uke, og er redde for at NHH-utdannelsen skal synke i markedsverdi. Og akkurat her, i den misforståtte frykten for at menings­brytning og engasjement skal ødelegge for fremtidige lønnsutsikter, ligger kjernen i NHHs problemer: Institusjonen er ­lammende redd for kritisk debatt.

Geelmuyden advarte
Allerede i 2015 fikk ­skolen det som burde vært en ­alvorlig vekker, da tidligere NHH-student, nå Norges største ­kommunikasjonsmogul Hans Geelmuyden, ­brukte en gjeste­forelesning til å ­hudflette NHH-studenter og deres konfliktskyhet.

Geelmuyden mente frykten for ­debatt var med på å ødelegge NHHs uoffisielle status som morgendagens leder-fabrikk, fordi studentene i dag mangler holdninger og egenskaper som er attraktive for arbeids­givere. Under forelesningen, hvor Geelmuyden i praksis fornærmet den gjengse NHH-student på det kraftigste, satt ironisk nok en fullstappet sal og ­nikket apatisk – de var helt enige, som vanlig. Denne ekstreme hangen til konformitet gjennomsyrer ­dessverre NHH på flere plan.

Her ligger kjernen i NHHs problemer: Institusjonen er lammende redd for kritisk debatt.

Da ansvarlig redaktør i K7 Bulletin, Caroline Grundekjøn, varslet om flere saker med seksuell trakassering som ledelsen ved skolen har latt være å melde fra om i vinter, åpnet hun uforvarende en Pandoras eske spekket med grums og grov mobbing. Grundekjøn mottok en rekke ubehagelige meldinger, og ­opplever at medstudenter hvisker og ler i hennes retning. På Jodel har det blitt uttalt at hun «ødelegger skolen», at hun har dummet seg ut og bør slutte på studiet, og at hun «bare varsler for å få ­oppmerksomhet, da hun er så stygg at hun ikke kunne spilt i en pornofilm engang».

Forrige uke hadde jeg en lengre samtale med Grundekjøn om det hun har opplevd. Hun ­forteller at hun var forberedt på storm ­etter å ha varslet, men ikke av det slaget som møtte henne: ­kritikken var utelukkende anonym, og foregikk i uformelle kanaler som Jodel. Dermed var det heller ­ingenting Grundekjøn kunne gjøre for å ­forsvare seg mot påstandene som haglet mot henne.

Ytringsangst
Selv om en må anta at hetsen ­kommer fra et lite mindretall, og jeg vet at det heldigvis finnes hundrevis av sympatiske og intelligente NHH-studenter jeg er stolt av å gå på skole med, så preges også en del av disse av mangelen på samfunnsdebatt og interesse for andre ting enn skoleresultater. Da jeg selv kom i skade for å si at jeg var feminist i kantinen en gang, gjorde en av mine med­studenter store øyne, lente seg fram og sa lavt: «Er ikke det litt drøyt?»

LES OGSÅ: En studentforening for alle

Løfter en blikket til skolens student­organisasjon, gigantiske NHHS, kan heller ikke denne beskyldes for å tilrettelegge for menings­brytning og debatt. Bare fra min egen tid på NHH kan jeg trekke frem et par eksempler som viser hvordan organisasjonen trives best som ekkokammer:

  • Da representanter fra Unge Venstre i 2013 ønsket å starte en gruppe ved NHH, i og med at det allerede fantes Høyres ­studenter NHH, ble de møtt med sterk motstand og lukkede krisemøter. Argumenter som at «her på NHH har vi alltid hatt et godt miljø, og det vil vi ikke at skal ­ødelegges ved at folk begynner å krangle i gangene,» fikk utrolig nok gehør.
  • I 2014 publiserte K7 Bulletin en sak om at deler av fadderuken ved NHH var svært ­seksualisert og kunne virke ­støtende på nye studenter. Saken fikk bred dekning i nasjonal presse, og Bulle-redaksjonen ble møtt med sterk kritikk fra NHHS, som mente redaksjonen var for «kritisk til sine egne». Det endte med at redaksjonen ble avsatt etter at student­foreningen ­mobiliserte et alternativ. Den nye redaktøren uttalte at han ønsket å lage en avis som «ikke nødvendigvis er kritisk til alt».

Slike signaler oppmuntrer ikke ­akkurat den brede studentmasse til å bidra med konstruktiv ­kritikk og debatt rundt hvordan vi skal ha det på NHH. Grundekjøn forteller at hun har engasjert seg i studentforeningen og skolens studentavis fordi hun har et ønske om å bidra til at denne utvikler seg og stadig blir bedre, men at dette har hatt sin pris. Etter at den anonyme hetsen mot henne har vedvart i månedsvis, valgte Grundekjøn etter anbefaling fra lege og psykolog å søke permisjon fra studiet. Hun orker rett og slett ikke mer.

LES OGSÅ: Farvel, NHHS

Dette er i mine øyne et enormt tap for NHH. Det som skader skolens renommé er ikke debatt, som mange later til å tro, men reaksjonene den blir møtt med. Det er ingenting annet enn pinlig at stemmer fra et av landets elitestudier danner ramaskrik fordi noen vil drøfte #metoo og hvorvidt det hersker en viss elitisme ved skolen. Selv ble jeg anbefalt av fadderen min å ­investere i kunst som deltidsjobb, før han stilte et direkte spørsmål på vår felles Facebook-gruppe til et av de andre fadderbarna om hvorvidt «det ble noe mus på deg i går». NHH er ­geografisk plassert på et nes utenfor sentrum, men skolen ­ligger også ofte i periferien av sin egen samtid. Dette må det være greit å påpeke uten at samtlige av ­skolens ­studenter skal føle seg personlig krenket.

Rektors retorikk
Enda mer alvorlig er det imidlertid at heller ikke skolens øverste ledelse ser ut til å ønske debatt ­velkommen. En så tung og innflytelsesrik institusjon burde ta sitt ansvar som samfunnsaktør alvorlig. Følgende eksempler på hvordan kommunikasjonsavdelingen ved NHH har agert i møte med kritisk dekning, er svært avslørende for deres holdninger.

  • Etter at K7 Bulletin trykket Grundekjøns leder i februar, ble redaksjonen oppringt av en medarbeider fra kommunikasjonsavdelingen ved NHH. Hun ønsket å overtale redaksjonen til å la være å publisere lederen på nett, men avsluttet samtalen da hun fikk spørsmål om hun var ute etter å begrense redaksjonens ytringsfrihet.
  • Kommunikasjonsavdelingen har også kontaktet en større avis i Bergen ­etter at de skrev om miljø­problemene på skolen, og sagt at enkelte grupper på skolen kunne bli «lei seg» av slik kritisk omtale.
  • Rektor ved NHH, Øystein Thøgersen, skrev i en uttalelse i februar at kritikk alltid var ­velkomment, men at Grundekjøns leder «bare gir flere lesere».

At en vanlig bedrift driver brannslukking på denne måten er én sak, men at en utdanningsinstitusjon gjør det overfor sine egne studenter er spesielt nedslående. Skolen burde ta kritikken de får av sine egne til konstruktiv ettertanke, istedenfor å motarbeide at den kommer.

Etter at debatten rundt skolen og studentmiljøet eksploderte, har Thøgersen gått ut og anerkjent at skolen har noen utfordringer, og at han ønsker å ta disse på alvor. For meg er det utrolig at han ikke har gjort det før – han er tross alt rektor for en skole som tilbyr ­utdanning ­innen strategi. Å tro at å legge lokk på kritisk debatt kan være bærekraftig er i beste fall naivt, men også en fordekt fornærmelse mot sine studenter.

Slike vaffeljakker vil ikke Norge ha.

Debatt og åpenhet er grunnpilarer i et tilfreds samfunn, og mangelen på dette kan forklare hvorfor det plutselig har kokt fullstendig over på Handelshøyskolen. Eilertsen og Grundekjøn representerer en modig og progressiv del av studentmassen, og at de blir møtt med noe annet enn støtte og begeistring for å ha løftet kritikkverdige forhold opp i frisk luft, er det definitivt største ­problemet ved NHH. En kan gjerne være uenig i deres ­meninger, men idéen om at debatten i seg selv er dårlig for NHHs renommé og kvalitet er dypt misforstått og ­direkte feil. Slike vaffeljakker vil ikke Norge ha.

Anne Aase Rokkan er masterstudent ved NHH og samfunnsredaktør i Stoff.

I en tidligere versjon av denne artikkelen skrev vi at samme medarbeider fra kommunikasjonsavdelingen ringte K7 Bulletin og den andre avisen. Vi har nå fått opplyst at det var flere medarbeidere fra kommunikasjonsavdelingen som tok disse telefonene. Stoff beklager.

KOMMENTARSTOFF
Skuddsikre vaffeljakker

Hadde NHH-studentene forstått sitt eget beste, hadde de ønsket kritikken mot skolen velkommen for lenge siden.

De siste ukene har debatten rundt studentmiljøet ved NHH feid over Bergen. Studenten Sander Eilertsen skrev innlegget «Et nikkedukkehjem» i NHHs egen studentavis K7 Bulletin, hvor han kritiserte NHH-studenter for å ha sylspisse albuer, en ekskluderende student­organisasjon og et holdningsproblem overfor kvinner. Debatten eksploderte.

På skolens famøse Jodel-kanal, hvor tusenvis av følgere er vitne til useriøs dissing av ­debattantene og generelt navlebeskuende ­stemning, har flere gitt irritert uttrykk for at denne debatten skulle vært «holdt internt» – de skal ­nemlig på jobb­intervju neste uke, og er redde for at NHH-utdannelsen skal synke i markedsverdi. Og akkurat her, i den misforståtte frykten for at menings­brytning og engasjement skal ødelegge for fremtidige lønnsutsikter, ligger kjernen i NHHs problemer: Institusjonen er ­lammende redd for kritisk debatt.

Geelmuyden advarte
Allerede i 2015 fikk ­skolen det som burde vært en ­alvorlig vekker, da tidligere NHH-student, nå Norges største ­kommunikasjonsmogul Hans Geelmuyden, ­brukte en gjeste­forelesning til å ­hudflette NHH-studenter og deres konfliktskyhet.

Geelmuyden mente frykten for ­debatt var med på å ødelegge NHHs uoffisielle status som morgendagens leder-fabrikk, fordi studentene i dag mangler holdninger og egenskaper som er attraktive for arbeids­givere. Under forelesningen, hvor Geelmuyden i praksis fornærmet den gjengse NHH-student på det kraftigste, satt ironisk nok en fullstappet sal og ­nikket apatisk – de var helt enige, som vanlig. Denne ekstreme hangen til konformitet gjennomsyrer ­dessverre NHH på flere plan.

Her ligger kjernen i NHHs problemer: Institusjonen er lammende redd for kritisk debatt.

Da ansvarlig redaktør i K7 Bulletin, Caroline Grundekjøn, varslet om flere saker med seksuell trakassering som ledelsen ved skolen har latt være å melde fra om i vinter, åpnet hun uforvarende en Pandoras eske spekket med grums og grov mobbing. Grundekjøn mottok en rekke ubehagelige meldinger, og ­opplever at medstudenter hvisker og ler i hennes retning. På Jodel har det blitt uttalt at hun «ødelegger skolen», at hun har dummet seg ut og bør slutte på studiet, og at hun «bare varsler for å få ­oppmerksomhet, da hun er så stygg at hun ikke kunne spilt i en pornofilm engang».

Forrige uke hadde jeg en lengre samtale med Grundekjøn om det hun har opplevd. Hun ­forteller at hun var forberedt på storm ­etter å ha varslet, men ikke av det slaget som møtte henne: ­kritikken var utelukkende anonym, og foregikk i uformelle kanaler som Jodel. Dermed var det heller ­ingenting Grundekjøn kunne gjøre for å ­forsvare seg mot påstandene som haglet mot henne.

Ytringsangst
Selv om en må anta at hetsen ­kommer fra et lite mindretall, og jeg vet at det heldigvis finnes hundrevis av sympatiske og intelligente NHH-studenter jeg er stolt av å gå på skole med, så preges også en del av disse av mangelen på samfunnsdebatt og interesse for andre ting enn skoleresultater. Da jeg selv kom i skade for å si at jeg var feminist i kantinen en gang, gjorde en av mine med­studenter store øyne, lente seg fram og sa lavt: «Er ikke det litt drøyt?»

LES OGSÅ: En studentforening for alle

Løfter en blikket til skolens student­organisasjon, gigantiske NHHS, kan heller ikke denne beskyldes for å tilrettelegge for menings­brytning og debatt. Bare fra min egen tid på NHH kan jeg trekke frem et par eksempler som viser hvordan organisasjonen trives best som ekkokammer:

Slike signaler oppmuntrer ikke ­akkurat den brede studentmasse til å bidra med konstruktiv ­kritikk og debatt rundt hvordan vi skal ha det på NHH. Grundekjøn forteller at hun har engasjert seg i studentforeningen og skolens studentavis fordi hun har et ønske om å bidra til at denne utvikler seg og stadig blir bedre, men at dette har hatt sin pris. Etter at den anonyme hetsen mot henne har vedvart i månedsvis, valgte Grundekjøn etter anbefaling fra lege og psykolog å søke permisjon fra studiet. Hun orker rett og slett ikke mer.

LES OGSÅ: Farvel, NHHS

Dette er i mine øyne et enormt tap for NHH. Det som skader skolens renommé er ikke debatt, som mange later til å tro, men reaksjonene den blir møtt med. Det er ingenting annet enn pinlig at stemmer fra et av landets elitestudier danner ramaskrik fordi noen vil drøfte #metoo og hvorvidt det hersker en viss elitisme ved skolen. Selv ble jeg anbefalt av fadderen min å ­investere i kunst som deltidsjobb, før han stilte et direkte spørsmål på vår felles Facebook-gruppe til et av de andre fadderbarna om hvorvidt «det ble noe mus på deg i går». NHH er ­geografisk plassert på et nes utenfor sentrum, men skolen ­ligger også ofte i periferien av sin egen samtid. Dette må det være greit å påpeke uten at samtlige av ­skolens ­studenter skal føle seg personlig krenket.

Rektors retorikk
Enda mer alvorlig er det imidlertid at heller ikke skolens øverste ledelse ser ut til å ønske debatt ­velkommen. En så tung og innflytelsesrik institusjon burde ta sitt ansvar som samfunnsaktør alvorlig. Følgende eksempler på hvordan kommunikasjonsavdelingen ved NHH har agert i møte med kritisk dekning, er svært avslørende for deres holdninger.

At en vanlig bedrift driver brannslukking på denne måten er én sak, men at en utdanningsinstitusjon gjør det overfor sine egne studenter er spesielt nedslående. Skolen burde ta kritikken de får av sine egne til konstruktiv ettertanke, istedenfor å motarbeide at den kommer.

Etter at debatten rundt skolen og studentmiljøet eksploderte, har Thøgersen gått ut og anerkjent at skolen har noen utfordringer, og at han ønsker å ta disse på alvor. For meg er det utrolig at han ikke har gjort det før – han er tross alt rektor for en skole som tilbyr ­utdanning ­innen strategi. Å tro at å legge lokk på kritisk debatt kan være bærekraftig er i beste fall naivt, men også en fordekt fornærmelse mot sine studenter.

Slike vaffeljakker vil ikke Norge ha.

Debatt og åpenhet er grunnpilarer i et tilfreds samfunn, og mangelen på dette kan forklare hvorfor det plutselig har kokt fullstendig over på Handelshøyskolen. Eilertsen og Grundekjøn representerer en modig og progressiv del av studentmassen, og at de blir møtt med noe annet enn støtte og begeistring for å ha løftet kritikkverdige forhold opp i frisk luft, er det definitivt største ­problemet ved NHH. En kan gjerne være uenig i deres ­meninger, men idéen om at debatten i seg selv er dårlig for NHHs renommé og kvalitet er dypt misforstått og ­direkte feil. Slike vaffeljakker vil ikke Norge ha.

Anne Aase Rokkan er masterstudent ved NHH og samfunnsredaktør i Stoff.

I en tidligere versjon av denne artikkelen skrev vi at samme medarbeider fra kommunikasjonsavdelingen ringte K7 Bulletin og den andre avisen. Vi har nå fått opplyst at det var flere medarbeidere fra kommunikasjonsavdelingen som tok disse telefonene. Stoff beklager.

Neste artikkel
Lyst?