– Jeg er visst alltid litt sein, 
beklager det.

Inn døren på Smakverket kommer frilansskuespiller Siv Torin Kundsen Petersen. Den siste tiden har hun fått mye sendetid i advokatdramaet Aber Bergen og humorserien Ingen Retur. Støynivået på det romslige lunsjstedet på Rasmus Meyers allè er høyt denne onsdagen. Siv Torin tar kaffen sin svart og betaler med cash. Den 34 år gamle skuespilleren fra Fyllingsdalen med dyprød leppestift og oppsatt, krøllete hår forteller at hun er ganske forfengelig av seg, men bare akkurat nok til at man ikke ville trodd på det, med mindre hun ymtet det selv.

– Så, hvordan startet alt dette med skuespill?

– Litt klisjéfylt, sånn som det alltid er. Helt fra jeg var bitteliten og så Madicken av svenske Inger Hagerup, ville jeg gjerne være som henne. Interessen vokste videre da jeg så forestillinger på Fyllingsdalen Teater. Det kuleste var da de unge skuespillerne kom ut i foajeen som duftet av popcorn etter stykket, klat­ret opp på høye krakker og ropte: «Plakater ti kroner stykke! Plakater 10 kroner stykke!» Jeg dro rett hjem og øvde meg på det samme. Jeg likte å fortelle historier og å imitere. Så ble det bare mer og mer teater.

Turbulens på hjemmebane
Interessen for teater tok hun med seg videre på dramalinjen på videre­gående. Etter 3. klasse jobbet hun en periode som personlig assistent for storesøsteren Rind, som fikk påvist en sjeldent aggressiv MS-diagnose, bare 20 år gammel. Turbulensen hjemme førte til at de store drømmene til Petersen ble satt på vent, og søknaden hun hadde planlagt å sende til Romerike Folkehøgskole ble aldri postet.

LES OGSÅ: Performancekunstner utforsker grensene mellom prostitusjon, kunst og fordommer

Noen år senere, etter ett år med filmstudier i Bergen, dro hun til London sammen med sin daværende eng­elske kjæreste og fortsatte filmstudiene i millionbyen. Men, kjærligheten holdt ikke, og hun endte nok en gang opp i hjembyen Bergen.

– Det var egentlig noe jeg angret litt på. At jeg dro hjem så brått, altså. For jeg hadde jo akkurat funnet gjengen min i London.

Hun endte istedet opp i et kollektiv med tre gutter på Møhlenpris. På dette tidspunktet vurderte hun nok en gang å flytte på seg. Denne gang til Oslo, fordi hun kom inn på dokumentarlinjen på Lillehammer, men Knudsen takket pent nei og startet heller på drama på Høgskolen 
i Bergen.

– Kanskje jeg egentlig hadde hatt litt hjemlengsel? Studiet førte sen­ere til at jeg tok en mastergrad i dramapedagogikk.

Sunt fokusskifte
Det var etter en fuktig og musikalsk aften på Bergenfest hun møtte Kjell Arne Kjærgård. Dagen derpå husket ingen av dem hvordan den andre så ut, men de kunne begge erindre mye hår og varm utstråling på danse­gulvet. I ettertid hadde de begge spurt etter hverandre – såpass mye at de i dag spiller sammen i bandet «Kvit Skit», er samboere og har sønnen Våle på tre år. Han blir ikke enebarn stort lenger, de har nemlig et barn til på vei.

– Våle lærer meg mye. Det er liksom ikke så viktig med meg lenger – men det er viktig med ham. Så det har vært et sunt fokusskifte. Jeg har blitt mindre selvhøytidelig. Også er det jo mange måter å være mor på. Jeg tror det er iboende i oss, det å bry seg om andre og sette seg selv litt til side. Det er meningen fra naturens side å ha det fokusskiftet, tror jeg.

– Du merker en endring?

– Det kan du si. Jeg er nok ­kanskje en litt selvopptatt person. Skal 
stadig ned i den klessstørrelsen jeg var i før, vet du. Så jeg har nok blitt litt mer ydmyk og rundere i kantene, på godt og vondt.

– Hvem er jeg uten siggen?
Til tross for at det er film­skuespill som ligger Knudsen nærmest, har hun nylig fått bryne seg på de to 
bergensbaserte serie-produksjoner, Aber Bergen og Ingen Retur. I sistnevnte, som hadde premiere på Aftenposten TV i mars, fikk hun bryne seg på rollekarakteren Maja, som sammen med den impulsive karrierekvinnen Sofie driver et eventbyrå som akkurat har be­gynt å få noen levelige oppdrag. Så skjer det som ikke skulle skje: Sofie 
blir gravid.

Denne interessekonflikten kjenner Knudsen seg godt igjen i fra eget liv. Spesielt etter hun har gått fra å være et selvutnevnt bytryne og Dj i helgene, til å nylig ha kjøpt hus på Askøy med tilhørende hage på fem mål. Nå står hagearbeid og grønnsaksdyrking høyere på listen enn en fuktig kveld på byen.

– Mange av situasjonene fra Ingen Retur er jo hentet fra og inspirert av livene til alle oss som var med i serien. Jeg husker jeg skulle feire bursdagen min da Våle var cirka 6 måneder gammel. Det var en ­tirsdag og vi tenkte at det var kult å ha en baby som var vant til litt lyd og spilling på kveldene, så hvorfor ikke ha et lite og rolig besøk mens han lå og sov på rommet sitt? Men, Våle, som viser seg å være en ekstremt 
sosial fyr, kviknet til da han hørte 20 nye stemmer i stuen. Hun og samboeren bysset for harde livet mens de kunne høre gjestene hviske i stuen. Til slutte måtte de bare gi opp og ta ham med inn 
til selskapet.

– Jeg husker at jeg følte meg så teit, at jeg på en måte var blitt hun som skulle være så nonchalant og ikke innrømme at livet var blitt anner­ledes med en baby.

– Men det ble det, ble det ikke?

– Jo, han tok uansett over hele showet med sine nye krabbetriks og klappesøte-klapp, så det var bare til å slippe den kampen. Jeg husker 
senere den kvelden en fin samtale med en venninne som også er mor, som sa så fint: «Jeg skjønner hva du mener, men det er jævlig stress å være en kul mamma.» Man går jo tydeligvis gjennom en slags identitetskrise: hvem er jeg uten siggen? Hvem har jeg blitt – hun som går frivillig hjem fra en fest klokken ett?

LES OGSÅ: Byens beste Coca Cola-utsalg

Til livets siste sving
Hennes interesse for psykologi ledet henne nylig til å ta en videreut­danning i veiledning og gestaltterapi. For tiden jobber hun
i det terapeutiske fellesskapet TerapiBergen samtidig som hun 
skriver på ulike prosjekter. Hun 
mener det henger nøye sammen at hun har kombinert nettopp skuespill og terapi.

– Jo mer innsyn man har i psykologi, jo mer troverdig blir man på scenen, i spillet og i fortellingen. Du er jo nødt til å ha en forståelse for det du skal imitere eller gjenskape. Også tror jeg at man blir ført i en eller 
annen retning, og at det er oss selv som gjør det.

– Hvordan?

– Jeg ble veldig bevisst på, etter at jeg tok videreutdanningen, at det er oss selv som bestemmer det meste. Noen kan for eksempel velge å fornærme meg, mens jeg kan velge å ikke la meg fornærme. 
Dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, og sikkert noe man må øve seg på til livets siste sving.