Kortfilm i gråsonen
Historien om overgrepet gjort mot venninnen, ble til en prisvinnende kortfilm.
9. mai 2018

– Jeg kan telle på en hånd hvor mange av mine nærmeste venninner som ikke har #metoo-fortellinger, mange av de grove, forteller Sigrid Kolbjørnsen.

Masterstudenten i manusutvikling for serier ved Universitetet i Bergen, vant i mars publikumsprisen på Chicago feminist film festival for kortfilmen 6.april. Temaet den tar for seg er kontroversene rundt det man anser som såkalte «gråsone­voldtekter». Filmen, som var bachelorprosjektet til Kolbjørnsen, har hun skrevet og regissert selv, men historien baserte hun på ­opplevelsene til en god venninne 
av seg.

Hun ble utsatt for et overgrep av en venn. Da hun konfronterte han i ettertid, visste han ikke at det var nettopp dette han hadde gjort. 
– Jeg syntes dette var veldig interessant, at en føler seg voldtatt, og at den andre ikke så det på denne måten.

Filmen tar for seg et tidsspenn på rundt 24 timer. Du får se historiene fra både den kvinnelige og mannlige hovedkarakterens synspunkt, før de smelter sammen når overgrepet skjer. Grunnene til at Kolbjørnsen valgte å lage film om akkurat dette, er mange. Et viktig punkt er de mange vrangforestillinger rundt overgrep.

– Når mange tenker på voldtekt, tenker de på en fyr som hopper ut av en busk midt på natten, men et overveldende flertall blir gjort av noen du kjenner. En god venn, en kjæreste, en ektemann. Dessverre er det slik at det oftest er menn som ­begår overgrep, sier hun.

Mange av disse er i den såkalte gråsonen hvor de forskjellige partene har ulik opplevelse av hva som har skjedd.

– Det er utrolig mange mørketall for de som blir voldtatt på fest. Jeg ønsket å bygge en mannlig hovedkarakter som var ganske sympatisk, og ikke en «typisk» voldtektsmann.

– Jeg syntes dette var veldig ­interessant, at en føler seg voldtatt, og at den andre ikke så det på denne måten

Rundt dette ville Kolbjørnsen skape en diskusjon. Hun forteller videre at det er veldig mye fokus på hvor mye motstand jenta gjør i slike situasjoner i media og i eventuelle rettssaker. Dette er en stor del av problematikken i filmen. Den ­kvinnelige hovedkarakteren går i en slags overlevelsesmodus og gjør som han sier før hun kommer seg unna. Ikke på noe tidspunkt sier hun nei.

– Jeg tror at uansett hvor mye du ­forbereder deg, så vet du ikke hvordan du kommer til å reagere når du er i en slik situasjon. Det må være greit om du ikke klarer å skrike, mange tenker bare på å overleve. Veldig mange sitter igjen med skammen. Så har du på den andre siden i filmen han som ikke skjønner hva han har gjort, ­forklarer Kolbjørnsen.

LES OGSÅ: #metoo i restaurantbransjen

Solgt til undervisning
Sigrid dro selv til Chicago for å overvære mottakelsen av filmen. Noe av det hun var mest spent på, var hvordan amerikanerne kom til å reagere.

– Det er en del nakenhet og en to minutter lang overgrepsscene med eksplisitte bilder, forklarer hun.

Eventuelle bekymringer viste seg å være unødvendig. Amerikanerne belønnet filmen med publikumspris og generelt gode tilbakemeldinger. Det eneste de ikke helt skjønte, var i følge Kolbjørnsen den norske ­humoren lagt inn i deler av filmen.

Nå har filmen vært på fem ­festivaler, og er i tillegg solgt til Senter mot incest og seksuelle overgrep i Hordaland som skal bruke den til undervisning i Videregående skole.

– Hvis den fører til at bare én person ikke blir voldtatt, har det vært verdt noe, sier Kolbjørnsen.

LES OGSÅ: En hån mot overgripsofre

Det var ikke hugget i stein at Sigrid skulle bli regissør. Hun har vært ­innom studier som religions­vitenskap og har en bachelor i både film og TV-produksjon og arabisk.

– Jeg vokste opp i en familie som holder på med film og spurte pappa hva han syntes jeg skulle bli. Da var svaret regissør. Helt enkelt og greit. Da jeg var yngre, trodde jeg at jeg ville være foran kamera, men jeg trives mye bedre bak.

– Da jeg var yngre, trodde jeg at jeg ville være foran kamera, men jeg trives mye bedre bak

Bacheloren i arabisk fikk hun bruk for som en av bidragsyterne bak den nylig avholdte film­festivalen «Arabiske filmfest» hvor en av gjestene var den Oscar-nominerte regissøren Feras Fayyad, med ­dokumentaren Last Men in Aleppo. Et av målene var å bygge nettverk mellom forskjellige ­kulturer, derfor arbeidet både ­studenter og flyktninger som ­frivillige, og programmet var spekket med arabiske regissører.

– Vi ville ufarliggjøre den arabiske ­kulturen litt, det er så mange ­sider man ikke ser. Det var mange ­kvinnelige regissører på prog­rammet, noe som er spennende fordi man fikk se historier fra et ­perspektiv man sjeldent får høre.

For tiden jobber Kolbjørnsen med en dokumentarfilm, og til neste år skal hun skrive master.

– Etter det skal jeg bare lage film.