Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
FILMSTOFF
Tilbake fra de døde
09.05.2018

Skrekkfilmen har vært en døende sjanger i mange år, 
men nå ser det ut til at den er på vei tilbake til de levende.

Skrekkfilmer har lenge vært noe man setter på for moro skyld – noe du vet ikke nødvendigvis er god kvalitet, men en gøy gruppeaktivitet. Det har også vært noe seriøse filmskapere har holdt seg unna, da det historisk kun finnes et fåtall av skrekkfilmer som er beregnet som veldig gode. Det har vært en sjanger som er billig å lage og gir mye underholdning for pengene, siden vi ikke har forventet mer av filmene enn ­morsomme jump scares.

Men nå ser det ut til at vi trer inn i en ny tid hvor skrekkfilm-sjangeren får et løft, og hvor seriøse regissører tar sjangeren på alvor.

Kvalitetsløft
I 2017 kom Jordan Peele ut med sin skrekkfilmdebut Get Out. Dette var interessant fordi Peele er best kjent for sine komedier og samarbeidet med Keegan-Michael Key i serien Key & Peele. Get Out fikk utrolig god oppslutning, og ble nominert til Oscar for Best original screenplay. Den fortalte historien om en afroamerikansk mann som besøker ­familien til sin hvite kjæreste, et besøk som etterhvert viser seg å være alt annet enn hyggelig. Det finnes så mange dårlige ­splattere og spøkelsefilmer, at dette ble et veldig friskt pust innen sjangeren.

Den store feilen jeg mener skrekkfilm-regissører gjør, er å ikke fokusere nok på karakterene sine. Om noe skal være skummelt må det være relaterbart. Jeg vil trekke frem Lights Out som et eksempel på dette. Dette er en film som kom ut for to år siden, regissert av David Sandberg. Den var basert på en kortfilm som kom ut noen år før, med samme konsept: en demon som kun kan ta deg i mørket.

Det er et konsept med godt potensiale, men som ble utført helt feil. Problemet er at du ikke kan sette deg inn i ­situasjonen til noen av karakterene, da disse ikke er relaterbare. De gjør altså en dårlig jobb med å lage overbevisende karakterer. Lights Out bruker for mye av tiden på å bygge opp demonen og reglene rundt den, men glemmer å gi oss en grunn for å frykte den. Det eneste vi i publikum er redd for er den høye lyden som kommer i neste jump scare.

Kjærlighet til karakterene
John Krasinski er aktuell med sin skrekkfilmdebut A Quiet Place, som virkelig imponerte kritikerne denne våren. Han er også kjent fra sin karriere innenfor humorsjangeren, og ­kanskje aller mest som Jim i The Office. Ser vi kanskje et mønster her med komikere og skrekkfilmer?

Filmen handler om en familie som lever i en dystopisk frem­tid der det meste av verden er blitt drept av skapninger som reagerer på lyd. Skapningene er veldig godt grafisk laget, og er i seg selv veldig skremmende. Men det er ikke de som er fokuset i filmen. Alt handler om familien og livene deres i denne nye verdenen, og det er dette som gjør konseptet så originalt. Vi ser hvordan de har tilpasset seg et liv hvor de ikke kan lage en eneste lyd, og det er det som bygger ­spenningen. Filmen bruker veldig lang tid på å bare vise familien som gjør vanlige ting, og det hele virker realistisk. Vi tror på at dette er ekte mennesker, og vi liker dem. Så når monsteret først ­kommer inn er det oppriktig skummelt. Vi vil ikke at de skal dø. Det er altså med riktig oppbygning av karakterene, og evnen til å gi publikum et forhold til dem, at de skumle scenene virkelig treffer.

Dette var noe Krasinski fortalte i flere intervjuer etter filmen. For han er familien og barna hans det viktigste fokuset i en slik situasjon, så da måtte filmen gjøre det samme. Jeg skal ikke avsløre noe fra filmen, men det er virkelig på grunn av dette fokuset på oppbygging av karakterene at denne filmen skinner, og som gjorde at hjerterytmen min aldri roet seg i løpet av de nitti minuttene den varte.

Oppskriften på dårlige karakterer
Jeg tror den nye bølgen med skrekkfilmer ble startet av tidligere Saw-regissør James Wan da han slapp The Conjuring i 2013, den første i en serie. Filmen, som forteller historien om spøkelsejegerne Edward og Loraine Warren, solgte mye den første uken, og gav inspirasjon til å videreutvikle denne populære serien av skrekkfilmer. Man kan diskutere hvorvidt filmen er skummel eller ikke, men det jeg tror mange kan være enig i er at historiefortellingen fungerer godt.

Vi får vite tidlig i filmen at et spøkelse plager familien, og at Warren-paret er det eneste som kan hjelpe. Men etter vi har forstått hva trusselen er og hvor farlig den er, snur filmen fokuset og retter den mot familien. Vi lærer oss å kjenne hver enkelt av barna og foreldrene, og lærer oss deres individuelle karaktertrekk og hva som skremmer dem. Dette gjør at vi får en mye større grunn til føle med karakterene, akkurat som i A Quiet Place.

Det verste jeg har hørt gjennom min tid på filmstudiet, var når en student skulle pitche en skrekkfilm og sa at grunnen til at den hadde så mange karakterer var fordi «morderen må jo drepe noen». Det er oppskriften på å skape dårlige ­karakterer. Grunnen til å skape karakterer må være å følge de og se deres historie. Om du har sett den amerikanske ­versjonen av The Grudge, vet du hvor galt det kan gå. Den er et kroneksempel på en film som pumper ut karakterer som skal dø i løpet av de neste ti minuttene.

Det store utlandet
Om du vil se mye bra film, bør du ikke være tilfreds med de amerikanske og britiske filmene som du blir eksponert for hver dag. Det finnes gode filmskapere på alle kontinenter, ikke minst her i Europa. Jeg så for noen år siden den tyske skrekkfilmen Ich Seh Ich Seh, som handler om to tvillinger som ikke kjenner igjen moren sin etter hun har tatt plastisk operasjon i ansiktet. Guttene tror hun er en annen person og er redde for sitt eget liv. Filmen er regissert av Severin Fiala og Veronika Franz, og er kanskje den skumleste filmen jeg har sett. Det er mange som har pirket i denne filmen for å finne ut hva som funker så bra med den, men jeg tror det ­ligger i usikkerheten til karakterene, og hvor godt regissørene planter den i deg også. Dette er en film jeg vil anbefale deg å se hvertfall to ganger, for å virkelig sette pris på alt som vises.

I fjor kom også den franske filmen Raw, original tittel Grave, ut på norske kinoer. Denne fortellingen om en ung jente som utforsker sin nye kannibalistiske seksualitet er virkelig et originalt mesterverk. Det er en grotesk film, men den er også fantastisk vakker. Å se en så mørk og nervepirrende film med den velkjente franske filmstilen er virkelig imponerende. Jeg tror grunnen til at denne filmen traff meg, er at den viser ­usikkerheten til en ny student og til en person som lærer seg selv å kjenne, men den legger også på elementet kannibalisme, og surrealismen rundt det. Det er tydelig at Joachim Trier hentet inspirasjon herfra til den nyeste filmen sin, Thelma.

Skrekkfilm-sjangeren er en viktig sjanger for mange, spesielt for meg. Det er skumle filmer som får meg til å holde litt fastere i armlenet, svette litt ekstra i panna og ikke tørre å drikke av brusen min i tilfelle jeg skvetter, og som gjør at jeg elsker kino. Jeg er glad for at vi nå endelig får servert gode skrekkfilmer som virkelig tar sjangeren og publikum seriøst. Ikke vær fornøyd med en ny Paranormal Activity 20, eller enda en remake av The Texas Chainsaw Massacre. Still høye krav til filmene du ser. Jeg anbefaler deg å se filmene jeg har snakket om her og legg selv merke til hvorfor du ­liker de, ­eller ikke liker de. Dette fordi skrekkfilmer er veldig ­personlige, men jeg tror likevel vi kan være enige i at vi har en god tid i vente.

FILMSTOFF
Tilbake fra de døde

Skrekkfilmen har vært en døende sjanger i mange år, 
men nå ser det ut til at den er på vei tilbake til de levende.

Skrekkfilmer har lenge vært noe man setter på for moro skyld – noe du vet ikke nødvendigvis er god kvalitet, men en gøy gruppeaktivitet. Det har også vært noe seriøse filmskapere har holdt seg unna, da det historisk kun finnes et fåtall av skrekkfilmer som er beregnet som veldig gode. Det har vært en sjanger som er billig å lage og gir mye underholdning for pengene, siden vi ikke har forventet mer av filmene enn ­morsomme jump scares.

Men nå ser det ut til at vi trer inn i en ny tid hvor skrekkfilm-sjangeren får et løft, og hvor seriøse regissører tar sjangeren på alvor.

Kvalitetsløft
I 2017 kom Jordan Peele ut med sin skrekkfilmdebut Get Out. Dette var interessant fordi Peele er best kjent for sine komedier og samarbeidet med Keegan-Michael Key i serien Key & Peele. Get Out fikk utrolig god oppslutning, og ble nominert til Oscar for Best original screenplay. Den fortalte historien om en afroamerikansk mann som besøker ­familien til sin hvite kjæreste, et besøk som etterhvert viser seg å være alt annet enn hyggelig. Det finnes så mange dårlige ­splattere og spøkelsefilmer, at dette ble et veldig friskt pust innen sjangeren.

Den store feilen jeg mener skrekkfilm-regissører gjør, er å ikke fokusere nok på karakterene sine. Om noe skal være skummelt må det være relaterbart. Jeg vil trekke frem Lights Out som et eksempel på dette. Dette er en film som kom ut for to år siden, regissert av David Sandberg. Den var basert på en kortfilm som kom ut noen år før, med samme konsept: en demon som kun kan ta deg i mørket.

Det er et konsept med godt potensiale, men som ble utført helt feil. Problemet er at du ikke kan sette deg inn i ­situasjonen til noen av karakterene, da disse ikke er relaterbare. De gjør altså en dårlig jobb med å lage overbevisende karakterer. Lights Out bruker for mye av tiden på å bygge opp demonen og reglene rundt den, men glemmer å gi oss en grunn for å frykte den. Det eneste vi i publikum er redd for er den høye lyden som kommer i neste jump scare.

Kjærlighet til karakterene
John Krasinski er aktuell med sin skrekkfilmdebut A Quiet Place, som virkelig imponerte kritikerne denne våren. Han er også kjent fra sin karriere innenfor humorsjangeren, og ­kanskje aller mest som Jim i The Office. Ser vi kanskje et mønster her med komikere og skrekkfilmer?

Filmen handler om en familie som lever i en dystopisk frem­tid der det meste av verden er blitt drept av skapninger som reagerer på lyd. Skapningene er veldig godt grafisk laget, og er i seg selv veldig skremmende. Men det er ikke de som er fokuset i filmen. Alt handler om familien og livene deres i denne nye verdenen, og det er dette som gjør konseptet så originalt. Vi ser hvordan de har tilpasset seg et liv hvor de ikke kan lage en eneste lyd, og det er det som bygger ­spenningen. Filmen bruker veldig lang tid på å bare vise familien som gjør vanlige ting, og det hele virker realistisk. Vi tror på at dette er ekte mennesker, og vi liker dem. Så når monsteret først ­kommer inn er det oppriktig skummelt. Vi vil ikke at de skal dø. Det er altså med riktig oppbygning av karakterene, og evnen til å gi publikum et forhold til dem, at de skumle scenene virkelig treffer.

Dette var noe Krasinski fortalte i flere intervjuer etter filmen. For han er familien og barna hans det viktigste fokuset i en slik situasjon, så da måtte filmen gjøre det samme. Jeg skal ikke avsløre noe fra filmen, men det er virkelig på grunn av dette fokuset på oppbygging av karakterene at denne filmen skinner, og som gjorde at hjerterytmen min aldri roet seg i løpet av de nitti minuttene den varte.

Oppskriften på dårlige karakterer
Jeg tror den nye bølgen med skrekkfilmer ble startet av tidligere Saw-regissør James Wan da han slapp The Conjuring i 2013, den første i en serie. Filmen, som forteller historien om spøkelsejegerne Edward og Loraine Warren, solgte mye den første uken, og gav inspirasjon til å videreutvikle denne populære serien av skrekkfilmer. Man kan diskutere hvorvidt filmen er skummel eller ikke, men det jeg tror mange kan være enig i er at historiefortellingen fungerer godt.

Vi får vite tidlig i filmen at et spøkelse plager familien, og at Warren-paret er det eneste som kan hjelpe. Men etter vi har forstått hva trusselen er og hvor farlig den er, snur filmen fokuset og retter den mot familien. Vi lærer oss å kjenne hver enkelt av barna og foreldrene, og lærer oss deres individuelle karaktertrekk og hva som skremmer dem. Dette gjør at vi får en mye større grunn til føle med karakterene, akkurat som i A Quiet Place.

Det verste jeg har hørt gjennom min tid på filmstudiet, var når en student skulle pitche en skrekkfilm og sa at grunnen til at den hadde så mange karakterer var fordi «morderen må jo drepe noen». Det er oppskriften på å skape dårlige ­karakterer. Grunnen til å skape karakterer må være å følge de og se deres historie. Om du har sett den amerikanske ­versjonen av The Grudge, vet du hvor galt det kan gå. Den er et kroneksempel på en film som pumper ut karakterer som skal dø i løpet av de neste ti minuttene.

Det store utlandet
Om du vil se mye bra film, bør du ikke være tilfreds med de amerikanske og britiske filmene som du blir eksponert for hver dag. Det finnes gode filmskapere på alle kontinenter, ikke minst her i Europa. Jeg så for noen år siden den tyske skrekkfilmen Ich Seh Ich Seh, som handler om to tvillinger som ikke kjenner igjen moren sin etter hun har tatt plastisk operasjon i ansiktet. Guttene tror hun er en annen person og er redde for sitt eget liv. Filmen er regissert av Severin Fiala og Veronika Franz, og er kanskje den skumleste filmen jeg har sett. Det er mange som har pirket i denne filmen for å finne ut hva som funker så bra med den, men jeg tror det ­ligger i usikkerheten til karakterene, og hvor godt regissørene planter den i deg også. Dette er en film jeg vil anbefale deg å se hvertfall to ganger, for å virkelig sette pris på alt som vises.

I fjor kom også den franske filmen Raw, original tittel Grave, ut på norske kinoer. Denne fortellingen om en ung jente som utforsker sin nye kannibalistiske seksualitet er virkelig et originalt mesterverk. Det er en grotesk film, men den er også fantastisk vakker. Å se en så mørk og nervepirrende film med den velkjente franske filmstilen er virkelig imponerende. Jeg tror grunnen til at denne filmen traff meg, er at den viser ­usikkerheten til en ny student og til en person som lærer seg selv å kjenne, men den legger også på elementet kannibalisme, og surrealismen rundt det. Det er tydelig at Joachim Trier hentet inspirasjon herfra til den nyeste filmen sin, Thelma.

Skrekkfilm-sjangeren er en viktig sjanger for mange, spesielt for meg. Det er skumle filmer som får meg til å holde litt fastere i armlenet, svette litt ekstra i panna og ikke tørre å drikke av brusen min i tilfelle jeg skvetter, og som gjør at jeg elsker kino. Jeg er glad for at vi nå endelig får servert gode skrekkfilmer som virkelig tar sjangeren og publikum seriøst. Ikke vær fornøyd med en ny Paranormal Activity 20, eller enda en remake av The Texas Chainsaw Massacre. Still høye krav til filmene du ser. Jeg anbefaler deg å se filmene jeg har snakket om her og legg selv merke til hvorfor du ­liker de, ­eller ikke liker de. Dette fordi skrekkfilmer er veldig ­personlige, men jeg tror likevel vi kan være enige i at vi har en god tid i vente.

Neste artikkel
Kampen mot klokken