Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
LØST GJENFORTALT
Styrt med meg
13.05.2018

Å reise på budsjett. Løst gjenfortalt.

Endelig blir det jentetur til New York. Dere har bodd i ­forskjellige byer og land siden videregående, og turen har vært en «det må vi få til, dere» i minst fem år. Nå er datoene endelig satt, rett etter eksamen. Budsjett er overskriften, da du tross alt sluttet i sommerjobben på Ikea – du er altfor konfliktsky for kundeservice. Bestejentene skal komme dagen etter deg. Du skyldte på billettpriser, men egentlig vil du bare ha en dag alene.

For å finne billetter går du rett til kilden: billigselskapenes egne nettsider. Ryanair. Wizz Air. EasyJet. Ah, smaken av ungdom. Etter en hinderløype av «valgfrie» utgifter har du ingen reiseforsikring, intet setevalg, ingen ekstra påminnelse på SMS og ingen fasttrack-status, men heldigvis en bagasje til 399 hver vei og en gyllen ikke- refunderbar billett med mellomlanding i Oslo og Istanbul. Man skal visst ha dårlig samvittighet for å fly i disse dager, men du har allerede smaken av søt storbyluft på tungen. Og du resirkulerer jo, tross alt.

Farvel, budsjett
Datoen er kommet, og 03:45 ringer vekkerklokken. Flyet går om tre timer. Du drasser med deg kofferten til Bybanen og kjenner forventningene boble i magen. Vel fremme ved innsjekk spør en oversminket dame på gebrokkent engelsk om du har sjekket inn på appen. Det har du ikke, du tenkte du uansett måtte sende bagasjen, så hvorfor det?

– That will be 45 $, please, sier hun med et svært lite overbevisende smil.

– Can’t I just check in in the app now?

– No, at least three hours before departure.

Fakk. Jaja, sånn er livet, tenker du, og trekker kortet. Du løfter kofferten opp på rampen, og ser vekttallet lyse 21.2 kg. Dobbeltfakk.

– That will be 55 $, please.

Fakk. Jaja, sånn er livet, tenker du, og trekker kortet

Enda mindre overbevisende smil. Du kjenner en sur smak i munnen, usikker på om det skyldes mangelen på de 100 $ du gjerne skulle brukt på Topshop Mom Jeans, eller bare det faktum at klokken ikke er 06:00 engang og at du ikke gadd å pusse tenner før du dro.

Flyet til Oslo er forsinket (selvsagt), og når du endelig kommer frem er det bare 35 minutter til flyet tar av i retning Istanbul Ataturk Airport. Du haster forbi både Bit, Joe and the Juice og andre Instagram-vennlige frokoststeder og forbanner at du ikke kan ta deg råd til noe annet enn baconpølse.

Småsvett og med rekesalatånde kommer du deg gjennom passkontroll og boarding omringet av charter­familier på vei til Antalya. Pass hadde du heldigvis, tenk så dritt å ha glemt det. Tre og en halv timer med barnegråt ­senere er du på plass i Istanbul, litt redusert, men ved godt mot. Du traver ned flytrappen og på den fullstappede ­bussen som skal ta deg til terminalen. Du henter bagasjen, som må sjekkes inn på nytt, og tenker det er like greit å sjekke inn først som sist, før et par timer med rolig serietitting på Starbucks venter. Men på tavlen finner du ikke flyet ditt.

Mellomlandingen fra helvete
Du går med hjertet i halsen til nærmeste informasjonsskranke.
– No flight to New York at this time, sier skrankemannen og ber om å se billetten din.

Du finner den fram, og han ser på den i et halvt sekund før han utbryter et latterfnys og sier noe på tyrkisk til kollegene, som ler til svar og gir deg et blikk som gir flashbacks til den dagen i 7. klasse da du spurte hva som var hovedstaden i Afrika. Til slutt snur han seg tilbake mot deg og sier med et bredt glis:

– Your flight is not from this airport. It’s from an Istanbul airport, in Asia. Your ticket has a between-airport transfer, and it’s at your own expence!

Et kort sammenbrudd senere og etter litt trøst fra noen norske småbarnsmødre med brunkrem og flipflops som sto bak deg i køen, har du fått samlet deg nok til å motta videre informasjon. Du må ta en buss fra flyplassen du er på, i Europa, til Istanbul sentrum, der du skal finne en annen buss som går til flyplassen i Asia. Bussen tar ikke kort, så du må ta ut tyrkiske lira og bagasje koster ekstra, og flyet går om tre timer. Og siden du er norsk må du kjøpe visum. For første gang i livet forbanner du å være født inn i Kongeriket Norge. Du tenker at om du overlever dette blir det i hvert fall en fin anekdote på vors. Og trøsten hjalp litt, da.

Solen steker og bussen har ikke aircondition. Du tenker det går bra med litt Spotify, men roaming er bare gratis i EU, selvsagt. Likevel presterer du å berge deg over til Asia uten større skader enn svetteringer under både armer, pupper og rumpeballer, samt litt baluba i magen etter en børek med en form for uidentifisert kjøtt fra Istanbuls svar på Narvesen.

I innsjekkingsskranken får du høre at flyet er to timer ­forsinket, og igjen må du betale for å sjekke inn. Overvektavgiften ­redder du deg fra ved tankeløst å ta toalettmappen i hånden, noe som resulterer i at du mister både parfyme, bodylotion og den dritdyre fuktighetskremen fra Ole Henriksen i sikkerhetskontrollen. Empire State of Mind føles langt unna.

Flyet blir bare mer og mer forsinket og du føler at du har vært altfor lenge i Tyrkia allerede, før dere omsider får vite over høyttalerne at det er overbooket, og alle som ikke har betalt for setevalg på forhånd må sove over på flyplasshotellet, på flyselskapets bekostning. Du feller en tåre, men har ikke nok energi igjen til å gjøre motstand. På vei ut av flyplassen ser du en reklameplakat for flyselskapet på veggen. «It’s not about the destination, it’s about the journey», står det, med strand og blått hav i bakgrunnen. Det føles som et slag i trynet.

11 timer turbulens
Morgenen etter sitter du endelig på flyet, i et hardt sete mellom en overvektig amerikaner og en tyrkisk dame med baby på fanget. Du hadde børek-diare første halvdel av natten og eksistensiell angst den andre, men nå er det siste etappe, tenker du, og henter frem all optimismen du kan finne. Kom igjen, nå. 11 timer er jo faktisk bare to sesonger av Friends, og det føles jo alltid veldig raskt, spesielt i eksamensperioden.

For første gang i livet forbanner du å være født inn i Kongeriket Norge

Du er tørst, og en Paradise Hotel-sminket flyvertinne forteller deg at vann kommer med maten (om tre timer), men du kan kjøpe en ekstra flaske for bare 7 $. Hun legger til at selv om ikke vann er gratis, er det gratis alkohol. Ikke forstår du hvordan dette er noe flyselskapet tjener penger på, men alkohol løser det meste, tenker du, og bestiller rødvin, øl og tequila i samme slengen. Det er sånn her man vinner over systemet.

Amerikaneren er pratsom, og med litt promille er heldigvis nordmenn også det – så dere har en hjertefølt samtale om både livet, Trump og Skam over en tørr, hermetisk versjon av tikka masala, en desiliter vann, og litt mer tequila. Når amerikaneren omsider har sovnet på skulderen din ser du på Mean Girls i 240p og prøver deg på Sapiens-boken som du ikke har kommet lengre enn prologen i, men likevel tar opp så ofte som mulig som «sykt spennende og interessant» hver gang litteratur er et tema på vors. Du leser tre sider til og finner ut at du foretrekker SkyMall.

Omsider sovner du selv, og våkner på åttende time av at tikka masalaen melder sin ­retur. Gråtende over flydoen i full turbulens forstår du hvordan gratis alkohol er økonomisk gunstig for gribbene. Du må kjøpe tre flasker med vann for å overleve de resterende tre timene.

Mulighetenes land
Endelig lander flyet på New Yorks versjon av Rygge, med et godt magesug som indikerer litt for høy fart på ned­stigningen. «Welcome to the United States of America» sier noen over høyttalerne, med Miley Cyrus som bakgrunnsmelodi.

Etter passkontrollen (visum til USA fikset mamma, velsigne henne), finner du bagasjebeltet og får vite at kofferten din er sendt til Kina. Du har ikke flere tårer igjen og svarer med et apatisk nikk. Du har i det minste tannbørsten din.

En lang busstur senere går du av bussen i Midtown. Du har vært på reise i 42 timer, jetlagen sniker seg innpå og du er mer enn 2500 kroner fattigere enn planlagt. Alenetiden kan du vinke farvel til, bestejentene er her om fem timer. Det ­lukter råtten yoghurt og en uteligger plystrer på deg, men over deg ruver skyskrapere, du er omringet av Sex and the City-kledde mennesker på vei til og fra fantastiske natt­klubber, og Forever21 ligger på hjørnet. Lyset i enden av tunnelen.

Hotellet ser mye verre ut enn på bildet, men til gjengjeld koster det ikke mer enn 500 kroner natten. Du går inn i en frityrluktende lobby med lysrør, og vekker en sovende resepsjonist med noen lavmælte kremt og et par «I’m sorry?». Han våkner, og du sier du har bestilt et rom. Han taster inn etternavnet ditt.

– I’m sorry, I can’t find it, and we are fully booked for the night. Perhaps you didn’t confirm your stay? It has to be done through our app, at least three hours before check-in.

FAEN.

LØST GJENFORTALT
Styrt med meg

Å reise på budsjett. Løst gjenfortalt.

Endelig blir det jentetur til New York. Dere har bodd i ­forskjellige byer og land siden videregående, og turen har vært en «det må vi få til, dere» i minst fem år. Nå er datoene endelig satt, rett etter eksamen. Budsjett er overskriften, da du tross alt sluttet i sommerjobben på Ikea – du er altfor konfliktsky for kundeservice. Bestejentene skal komme dagen etter deg. Du skyldte på billettpriser, men egentlig vil du bare ha en dag alene.

For å finne billetter går du rett til kilden: billigselskapenes egne nettsider. Ryanair. Wizz Air. EasyJet. Ah, smaken av ungdom. Etter en hinderløype av «valgfrie» utgifter har du ingen reiseforsikring, intet setevalg, ingen ekstra påminnelse på SMS og ingen fasttrack-status, men heldigvis en bagasje til 399 hver vei og en gyllen ikke- refunderbar billett med mellomlanding i Oslo og Istanbul. Man skal visst ha dårlig samvittighet for å fly i disse dager, men du har allerede smaken av søt storbyluft på tungen. Og du resirkulerer jo, tross alt.

Farvel, budsjett
Datoen er kommet, og 03:45 ringer vekkerklokken. Flyet går om tre timer. Du drasser med deg kofferten til Bybanen og kjenner forventningene boble i magen. Vel fremme ved innsjekk spør en oversminket dame på gebrokkent engelsk om du har sjekket inn på appen. Det har du ikke, du tenkte du uansett måtte sende bagasjen, så hvorfor det?

– That will be 45 $, please, sier hun med et svært lite overbevisende smil.

– Can’t I just check in in the app now?

– No, at least three hours before departure.

Fakk. Jaja, sånn er livet, tenker du, og trekker kortet. Du løfter kofferten opp på rampen, og ser vekttallet lyse 21.2 kg. Dobbeltfakk.

– That will be 55 $, please.

Fakk. Jaja, sånn er livet, tenker du, og trekker kortet

Enda mindre overbevisende smil. Du kjenner en sur smak i munnen, usikker på om det skyldes mangelen på de 100 $ du gjerne skulle brukt på Topshop Mom Jeans, eller bare det faktum at klokken ikke er 06:00 engang og at du ikke gadd å pusse tenner før du dro.

Flyet til Oslo er forsinket (selvsagt), og når du endelig kommer frem er det bare 35 minutter til flyet tar av i retning Istanbul Ataturk Airport. Du haster forbi både Bit, Joe and the Juice og andre Instagram-vennlige frokoststeder og forbanner at du ikke kan ta deg råd til noe annet enn baconpølse.

Småsvett og med rekesalatånde kommer du deg gjennom passkontroll og boarding omringet av charter­familier på vei til Antalya. Pass hadde du heldigvis, tenk så dritt å ha glemt det. Tre og en halv timer med barnegråt ­senere er du på plass i Istanbul, litt redusert, men ved godt mot. Du traver ned flytrappen og på den fullstappede ­bussen som skal ta deg til terminalen. Du henter bagasjen, som må sjekkes inn på nytt, og tenker det er like greit å sjekke inn først som sist, før et par timer med rolig serietitting på Starbucks venter. Men på tavlen finner du ikke flyet ditt.

Mellomlandingen fra helvete
Du går med hjertet i halsen til nærmeste informasjonsskranke.
– No flight to New York at this time, sier skrankemannen og ber om å se billetten din.

Du finner den fram, og han ser på den i et halvt sekund før han utbryter et latterfnys og sier noe på tyrkisk til kollegene, som ler til svar og gir deg et blikk som gir flashbacks til den dagen i 7. klasse da du spurte hva som var hovedstaden i Afrika. Til slutt snur han seg tilbake mot deg og sier med et bredt glis:

– Your flight is not from this airport. It’s from an Istanbul airport, in Asia. Your ticket has a between-airport transfer, and it’s at your own expence!

Et kort sammenbrudd senere og etter litt trøst fra noen norske småbarnsmødre med brunkrem og flipflops som sto bak deg i køen, har du fått samlet deg nok til å motta videre informasjon. Du må ta en buss fra flyplassen du er på, i Europa, til Istanbul sentrum, der du skal finne en annen buss som går til flyplassen i Asia. Bussen tar ikke kort, så du må ta ut tyrkiske lira og bagasje koster ekstra, og flyet går om tre timer. Og siden du er norsk må du kjøpe visum. For første gang i livet forbanner du å være født inn i Kongeriket Norge. Du tenker at om du overlever dette blir det i hvert fall en fin anekdote på vors. Og trøsten hjalp litt, da.

Solen steker og bussen har ikke aircondition. Du tenker det går bra med litt Spotify, men roaming er bare gratis i EU, selvsagt. Likevel presterer du å berge deg over til Asia uten større skader enn svetteringer under både armer, pupper og rumpeballer, samt litt baluba i magen etter en børek med en form for uidentifisert kjøtt fra Istanbuls svar på Narvesen.

I innsjekkingsskranken får du høre at flyet er to timer ­forsinket, og igjen må du betale for å sjekke inn. Overvektavgiften ­redder du deg fra ved tankeløst å ta toalettmappen i hånden, noe som resulterer i at du mister både parfyme, bodylotion og den dritdyre fuktighetskremen fra Ole Henriksen i sikkerhetskontrollen. Empire State of Mind føles langt unna.

Flyet blir bare mer og mer forsinket og du føler at du har vært altfor lenge i Tyrkia allerede, før dere omsider får vite over høyttalerne at det er overbooket, og alle som ikke har betalt for setevalg på forhånd må sove over på flyplasshotellet, på flyselskapets bekostning. Du feller en tåre, men har ikke nok energi igjen til å gjøre motstand. På vei ut av flyplassen ser du en reklameplakat for flyselskapet på veggen. «It’s not about the destination, it’s about the journey», står det, med strand og blått hav i bakgrunnen. Det føles som et slag i trynet.

11 timer turbulens
Morgenen etter sitter du endelig på flyet, i et hardt sete mellom en overvektig amerikaner og en tyrkisk dame med baby på fanget. Du hadde børek-diare første halvdel av natten og eksistensiell angst den andre, men nå er det siste etappe, tenker du, og henter frem all optimismen du kan finne. Kom igjen, nå. 11 timer er jo faktisk bare to sesonger av Friends, og det føles jo alltid veldig raskt, spesielt i eksamensperioden.

For første gang i livet forbanner du å være født inn i Kongeriket Norge

Du er tørst, og en Paradise Hotel-sminket flyvertinne forteller deg at vann kommer med maten (om tre timer), men du kan kjøpe en ekstra flaske for bare 7 $. Hun legger til at selv om ikke vann er gratis, er det gratis alkohol. Ikke forstår du hvordan dette er noe flyselskapet tjener penger på, men alkohol løser det meste, tenker du, og bestiller rødvin, øl og tequila i samme slengen. Det er sånn her man vinner over systemet.

Amerikaneren er pratsom, og med litt promille er heldigvis nordmenn også det – så dere har en hjertefølt samtale om både livet, Trump og Skam over en tørr, hermetisk versjon av tikka masala, en desiliter vann, og litt mer tequila. Når amerikaneren omsider har sovnet på skulderen din ser du på Mean Girls i 240p og prøver deg på Sapiens-boken som du ikke har kommet lengre enn prologen i, men likevel tar opp så ofte som mulig som «sykt spennende og interessant» hver gang litteratur er et tema på vors. Du leser tre sider til og finner ut at du foretrekker SkyMall.

Omsider sovner du selv, og våkner på åttende time av at tikka masalaen melder sin ­retur. Gråtende over flydoen i full turbulens forstår du hvordan gratis alkohol er økonomisk gunstig for gribbene. Du må kjøpe tre flasker med vann for å overleve de resterende tre timene.

Mulighetenes land
Endelig lander flyet på New Yorks versjon av Rygge, med et godt magesug som indikerer litt for høy fart på ned­stigningen. «Welcome to the United States of America» sier noen over høyttalerne, med Miley Cyrus som bakgrunnsmelodi.

Etter passkontrollen (visum til USA fikset mamma, velsigne henne), finner du bagasjebeltet og får vite at kofferten din er sendt til Kina. Du har ikke flere tårer igjen og svarer med et apatisk nikk. Du har i det minste tannbørsten din.

En lang busstur senere går du av bussen i Midtown. Du har vært på reise i 42 timer, jetlagen sniker seg innpå og du er mer enn 2500 kroner fattigere enn planlagt. Alenetiden kan du vinke farvel til, bestejentene er her om fem timer. Det ­lukter råtten yoghurt og en uteligger plystrer på deg, men over deg ruver skyskrapere, du er omringet av Sex and the City-kledde mennesker på vei til og fra fantastiske natt­klubber, og Forever21 ligger på hjørnet. Lyset i enden av tunnelen.

Hotellet ser mye verre ut enn på bildet, men til gjengjeld koster det ikke mer enn 500 kroner natten. Du går inn i en frityrluktende lobby med lysrør, og vekker en sovende resepsjonist med noen lavmælte kremt og et par «I’m sorry?». Han våkner, og du sier du har bestilt et rom. Han taster inn etternavnet ditt.

– I’m sorry, I can’t find it, and we are fully booked for the night. Perhaps you didn’t confirm your stay? It has to be done through our app, at least three hours before check-in.

FAEN.

Neste artikkel
Posterboy: Byens beste Coca Cola-utsalg