Stoff anmelder dag én på Vill Vill Vest
  Solstorm Garage Stoffs utsendte ankom festivalens første konsert i kjelleren på Garage uten inngående sjangerkunnskaper. Fire krumbøyde strengspillere og en...
14. september 2018

 

Solstorm
Garage

Stoffs utsendte ankom festivalens første konsert i kjelleren på Garage uten inngående sjangerkunnskaper. Fire krumbøyde strengspillere og en hardtslående trommis driver av gårde i et malende tempo. Det melodiøse lydbildet skrus sammen med skrutrekker(!), og senere med trompet og saksofon. Musikken er sår og vokalen er tilbakeholden, hvilket står i stil til det overveldende visuelle uttrykket. En solid festivalstart.

Yolobrothers
Victoria

Denne trioen er en nostalgisk trip til en garasje fra syttitallet. De starter kraftfullt, før de senker tempoet og beveger seg inn i surf-rock landskapet. Det er noe naivt og deilig både over tekstene og presentasjonen, og jeg synes det er flott med et band som ikke tar seg selv alt for seriøst. De får til og med skutt inn både jodling og en bassolo, noe jeg kan sette pris på. Bandet leverer ikke vokalprestasjoner i verdensklasse, men det tar Yolobrødrene igjen i sjarm og kraft. Jeg fikk lyst til å sette meg i en bil med åpent tak, og kjøre langt avgårde med Yolobrothers som soundtrack.

Moyka. Foto: Nikolay Oberg

Moyka
Østre

Til tross for at det er tidlig på kvelden, er Østre fullsatt når Monika Engseth med band står på scenen. Sammen skaper de et bilde preget av dramatiske trommerytmer og vennlige, synth- baserte melodier som setter publikum i en begeistret atmosfære. Musikkstilen minner veldig om Highasakite, og selv synes undertegnede at låtene blir litt for ensformige. Monika og hennes to kordamer har derimot upåklagelige stemmer, og Hardanger- jentas vokal gir sterke assosiasjoner til både Aurora og Sundfør. Det duftet kontraktsinteresse blant bransjefolket ved konsertslutt.

Company Ink
Østre

De fire guttene i Company Ink fyller østre med kraft fra første tone. Vokalisten gjør en utrolig god jobb med å hype opp både bandet og publikum. Lydbildet er større enn det man skulle tro bandet kunne prestere med bare tre instrumentalister, men så får de jo også god hjelp av byens beste lydanlegg. Det er ingenting å utsette på det tekniske, selv om jeg til tider synes det stilmessig kan være litt kjedelig.

Trojka. Foto: Adrian

Trojka
Inside

Trommer, bass og tangenter var alt de tre guttene i Trojka behøvde for å rundspille Inside denne kvelden. Stilmessig befinner vi oss et sted mellom jazz, pop og prog. Bassisten og trommeslageren står for vokalen, og dette gjør de så godt at jeg av og til får gåsehud. De synger om å være nattevakt, og den stikkende synthen går til tider rett gjennom kroppen min. «Du er fanget i et spill», synger de. Jeg tenker at det er Troika sitt spill jeg er fanget i. De avslutter med «Fanfare Skandinave», et episk nummer som Keith Emerson ville ha vært stolt av. Denne konserten ble kveldens høydepunkt for min del

Tobi Duchampe. Foto: Daniel Rognskog

Tobi Duchampe
Østre

Hvilken forestilling? Det er så mange elementer å følge med på at man helst skulle sett konserten i reprise. Lydlandskapet består av mange lag med synth med rytmene fra en trommemaskin i bunn. Tobis energiske stil kommer til uttrykk i hans sammensatte vokal, tidvis intense dansing og uforutsigbare produksjon. Med seg har han flere dyktige musikere, og det visualiserende er ekspressivt. «What do you think about art?», spør Tobi retorisk mens han hiver i seg fries fra McDonalds og slikker fingrene rene for ketsjup. En sjangeroverskridende opptreden av de sjeldne.

Amalie Holt Kleive. Foto: Helge Brekke

Amalie Holt Kleive
Kvarteret Teglverket

Følelsesladd! Amalie’s utilslørte stemme sjarmerer publikum raskt i senk. Den unge jazzvokalisten tar oss med til et musikalsk univers med sart synth og lekne beats. I samspill med bass, trommer og keyboard blir den jazzinspirerte musikken mer poppete og publikumsvennlig, men alene med mikrofonen er Amalie minst like sterk. Lydbildet er dessverre litt uklart, noe som gjør at lyden av tverrfløyten forsvinner. Den forfriskende originaliteten i musikken gjør dog de små svakhetene til bagateller. Denne typen vise-jazz har du ikke hørt før!

Vian
Kvarteret Teglverket

Vokalen er rå. Presisjon i spillet er upåklagelig. Sørlandsbandet er scenevant og oser selvtillit. En grundighet som om konserten fant sted i et TV-studio. Blant publikummerne konstateres det at dette ligner mye på ting man har hørt før. Dette er norsk pop anno 2018, og det er slettes ikke dårlig. Publikum vaier fornøyd i takt med musikken, men synes likevel å etterlyse et ekstra element av egenart.

Foto: Marthe Haglien

Nylenda
Landmark

Synth-oppsettet som møter meg når jeg kommer inn på Landmark ser ut som noe som kunne ha sendt Apollo 11 til månen. Trygt forskanset bak muren av ledninger, knapper og tangenter står det tre skjeggete menn som skal ta oss med på en musikalsk reise gjennom fire tiår. Psykedeliske gitar-riff, synth-pop, space disco, techno og acid blandes med en lys vokal, som setter en drømmende stemning over Landmark. Jeg tenker at dette er utrolig funky greier, og må legge fra meg notatblokken for å danse. Nylenda er et band jeg håper å se mer til.

Foto: Isak Okkenhaug

Put your hands up for Neo Tokyo
Østre

Njål Paulsberg eier Østre fra første tone. Man merker med en gang at det er en dreven musiker som står på scenen. Han har en stemme som beveger ett eller annet inne i meg. Det er rutinert, eksperimentelt, eterisk og til tider mørkt og forvridd. Flere stilarter blandes, og noe nytt skapes. Paulsberg får tre korister opp på scenen under en av sangene hans, og dette er også konsertens høydepunkt for min del. Det er rett og slett vakkert. Jeg løfter i alle fall hendene mine for Njål Paulsberg.