Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
27.09.2018
ANMELDELSE
Tidløs krimkomedie i Bergen By  

Hotel Norge åpner dørene til lattermilde bergensere med et show tungt av humor og mystikk.

Den nyskrevne krimkomedien ”Hotel Norge” hadde urpremiere på Den Nationale Scene (DNS) den 15. september. Om det var nyåpningen av det faktiske Hotel Norge som inspirerte Yngve Sundvor til å lansere stykket, vites ikke, men han har skapt en fantastisk krimkomedie.

Stykket introduserer oss til ulike historier – fra 1916 til i dag – som alle har noe å gjøre med det ærverdige, gamle hotellet. Hemmelige møter avsløres og pussige tilfeldigheter viser seg å kanskje ikke være så tilfeldige likevel. Detektiven Benjamin Lange, spilt av Pål Rønning, befinner seg midt i det. Som en utenforstående blir han kastet inn i et stort mysterium.

Handlingen er overraskende god til nyskrevet komedie å være, og det er ikke mange løse tråder som blir liggende igjen når man kommer til applausen. Sundvor skal også ha skryt for at han klarer å balansere stykket mellom det spennende og det humoristiske. Han mestrer begge deler uten å bli verken parodisk eller overfladisk.

Bergensk sjel

I et stykke som veksler mellom så mange ulike historier internt i rammefortellingen, fungerer det godt at handlingen er lagt til et hotell. Det virker ikke unaturlig at det finnes flere mystiske ting som har skjedd opp gjennom historien, da et hotell nettopp er et sted hvor mange mennesker møtes. At det aktuelle hotellet er fra 1885 understreker bare det samme. Det lange tidsrommet gjør det mulig for hotellet å bli et slags ankerfeste. Endringer i tid, holdninger og Bergen by generelt, gjør at stedet virker som et slags tidsvakuum. Alle historiene skjer samtidig, ulike tider blandes, og man er til slutt ikke sikker på i hvilken tid man befinner seg i.

Scenografimessig speiles dette i flere rekvisitter som telefoner, kofferter og kostymer fra en universell fortid. Fargene støtter opp om dette, med et fargespekter som leder tankene til 60- og 70-tallet. En detalj her er teppet, som er identisk med den kjente skrekkfilmen The Shining – som for øvrig også foregikk på et hotell. Samtidig unngår man at stykket virker gammeldags og støvet, retropreget forsterker kun følelsen av at man befinner seg i tidløs tomhet.

Bergen er gjennomgående og viktig for stykket. Det bergenske plasserer stykket i et miljø som både publikum og de på scenen kjenner godt. Kjente hendelser i byens historie blir holdepunkter for de ulike karakterenes historier. Tonen i stykket er også umiskjennelig bergensk – kvikk, ironiserende og underdrevet. Selv om stykket på dette punktet virker som publikumsfrieri, er det med en viss humor dette blir gjort: er det noe vi bergensere liker å høre om, er det oss selv. Det er tydelig at både sal og scene er på samme lag. Stykket fungerer fordi man har et bergensk publikum med samme referansepunkter, og fordi det hviler på samhold.

Stemning

I tillegg til hotellet, fungerer også resepsjonistkarakteren som et slags orkanens øye i kaoset på hotellet. Rollen spilles av Eirik del Barco Soleglad – som er genial i rollen. Timingen er perfekt, mimikken sitter og han har publikum i sin hule hånd. Ikke overraskende er han gitt stor plass i stykket –  og får mer latter enn alle de andre til sammen. Å gjøre denne karakteren til det komisk bærende element i stykket er i så måte veldig passende og godt tilpasset samspillet mellom resepsjonisten og de andre karakterene.

Soleglad blir i så måte en god motspiller til Pål Rønning, som spiller den andre gjennomgangsfiguren i stykket – detektiven Benjamin Lange. Lange er keitete og selvhøytidelig, og minner på mange måter om bergens-detektiven Varg Veum i all sin nonchalanse. Der Soleglads spill beveger seg mer i retning av den europeiske og burleske stilen, blir Rønning erketypen på den nordiske detektiven med et shady privatliv. At de to karakterene er såpass forskjellige hindrer dem begge i å bli for parodiske eller for overspilte. Det er herlig å se på.

Sammen utgjør scenografi, musikk og kostyme et sømløst bakteppe til krimkomedien. Karakterene sitter og humoren bobler. Spenningen griper og storyen funker. Kort sagt er stemningen som den skal være – det er bare å lene seg tilbake og nyte.

Vi anbefaler på det varmeste!

 

ANMELDELSE
Tidløs krimkomedie i Bergen By  

Hotel Norge åpner dørene til lattermilde bergensere med et show tungt av humor og mystikk.

Den nyskrevne krimkomedien ”Hotel Norge” hadde urpremiere på Den Nationale Scene (DNS) den 15. september. Om det var nyåpningen av det faktiske Hotel Norge som inspirerte Yngve Sundvor til å lansere stykket, vites ikke, men han har skapt en fantastisk krimkomedie.

Stykket introduserer oss til ulike historier – fra 1916 til i dag – som alle har noe å gjøre med det ærverdige, gamle hotellet. Hemmelige møter avsløres og pussige tilfeldigheter viser seg å kanskje ikke være så tilfeldige likevel. Detektiven Benjamin Lange, spilt av Pål Rønning, befinner seg midt i det. Som en utenforstående blir han kastet inn i et stort mysterium.

Handlingen er overraskende god til nyskrevet komedie å være, og det er ikke mange løse tråder som blir liggende igjen når man kommer til applausen. Sundvor skal også ha skryt for at han klarer å balansere stykket mellom det spennende og det humoristiske. Han mestrer begge deler uten å bli verken parodisk eller overfladisk.

Bergensk sjel

I et stykke som veksler mellom så mange ulike historier internt i rammefortellingen, fungerer det godt at handlingen er lagt til et hotell. Det virker ikke unaturlig at det finnes flere mystiske ting som har skjedd opp gjennom historien, da et hotell nettopp er et sted hvor mange mennesker møtes. At det aktuelle hotellet er fra 1885 understreker bare det samme. Det lange tidsrommet gjør det mulig for hotellet å bli et slags ankerfeste. Endringer i tid, holdninger og Bergen by generelt, gjør at stedet virker som et slags tidsvakuum. Alle historiene skjer samtidig, ulike tider blandes, og man er til slutt ikke sikker på i hvilken tid man befinner seg i.

Scenografimessig speiles dette i flere rekvisitter som telefoner, kofferter og kostymer fra en universell fortid. Fargene støtter opp om dette, med et fargespekter som leder tankene til 60- og 70-tallet. En detalj her er teppet, som er identisk med den kjente skrekkfilmen The Shining – som for øvrig også foregikk på et hotell. Samtidig unngår man at stykket virker gammeldags og støvet, retropreget forsterker kun følelsen av at man befinner seg i tidløs tomhet.

Bergen er gjennomgående og viktig for stykket. Det bergenske plasserer stykket i et miljø som både publikum og de på scenen kjenner godt. Kjente hendelser i byens historie blir holdepunkter for de ulike karakterenes historier. Tonen i stykket er også umiskjennelig bergensk – kvikk, ironiserende og underdrevet. Selv om stykket på dette punktet virker som publikumsfrieri, er det med en viss humor dette blir gjort: er det noe vi bergensere liker å høre om, er det oss selv. Det er tydelig at både sal og scene er på samme lag. Stykket fungerer fordi man har et bergensk publikum med samme referansepunkter, og fordi det hviler på samhold.

Stemning

I tillegg til hotellet, fungerer også resepsjonistkarakteren som et slags orkanens øye i kaoset på hotellet. Rollen spilles av Eirik del Barco Soleglad – som er genial i rollen. Timingen er perfekt, mimikken sitter og han har publikum i sin hule hånd. Ikke overraskende er han gitt stor plass i stykket –  og får mer latter enn alle de andre til sammen. Å gjøre denne karakteren til det komisk bærende element i stykket er i så måte veldig passende og godt tilpasset samspillet mellom resepsjonisten og de andre karakterene.

Soleglad blir i så måte en god motspiller til Pål Rønning, som spiller den andre gjennomgangsfiguren i stykket – detektiven Benjamin Lange. Lange er keitete og selvhøytidelig, og minner på mange måter om bergens-detektiven Varg Veum i all sin nonchalanse. Der Soleglads spill beveger seg mer i retning av den europeiske og burleske stilen, blir Rønning erketypen på den nordiske detektiven med et shady privatliv. At de to karakterene er såpass forskjellige hindrer dem begge i å bli for parodiske eller for overspilte. Det er herlig å se på.

Sammen utgjør scenografi, musikk og kostyme et sømløst bakteppe til krimkomedien. Karakterene sitter og humoren bobler. Spenningen griper og storyen funker. Kort sagt er stemningen som den skal være – det er bare å lene seg tilbake og nyte.

Vi anbefaler på det varmeste!

 

Neste artikkel
Saken er BIFF