Store. Hårete. Fargeglade, og med et manisk, evigvarende glis. Det kan hende du vet hva furries er og kun ønsker sakens saftigste detaljer. Men, i tilfelle du er uvitende – la oss dra på en kort, overordnet ­reise gjennom en av den vide verdens mest spicy subkulturer.

Hva er en furry?
Furries er fans. Mer spesifikt er de fans av antropomorfe dyr – altså dyr som oppfører seg menneskelig. Mikke Mus er et kjent, og muligens kjært, eksempel på en ­antropomorf karakter. Zootopia ble også en stor hit innenfor furry-miljøet nettopp fordi dyrene i filmen ble tillagt ­menneskelige karaktertrekk. Bortsett fra fetisjisme, vil mange kanskje få assosiasjoner til de forseggjorte og tegneserieaktige dyrekostymene forbundet med furries. Disse kostymene er viktige subkulturelle uttrykk, ­sammen med visuell kunst, rollespill og konferanser.
Furries må ikke forveksles med otherkins, som opplever en ­tilknytning mellom eget selv og en dyresjel. Likevel vil de fleste furries ha en såkalt fursona – en avatar som brukes til å kommunisere innenfor subkulturen, og som typisk består av en eller flere dyrearter, et navn og et sett med personlige karakteristikker. Ronny fra Trosterud kan med andre ord representere seg som Lucy, den neonrosa snøleopard-tiger-hybriden med magiske evner og en teft for kriminalsaker. Kun fantasien setter grenser.

Demografisk sett faller furries i hovedsak inn under gruppen menn i tenåringsalder til midten av tyveårene. I følge Psychology Today har medlemmene omtrent femti prosent større sannsynlighet for å rapportere å ha blitt mobbet i løpet av oppveksten. Samtidig karakteriseres furries ofte som åpne og tolerante overfor de som er annerledes, og de har bånd til LGBTQ+-bevegelsen. I USA plasserer de fleste furries seg solid på venstresiden av politikken. Furries er med andre ord kjent for å være inkluderende. Og med det har vi ankommet sakens kjerne.

Høyreekstreme strømninger
Hvordan bør medlemmene av en subkultur, hvis kjerne i stor grad er basert på toleranse, liberale synspunkter og åpenhet for fantasi og legning, reagere når de står ansikt til ansikt med en høyreekstrem og intolerant invasjon? Alt-furries, også kjent som The Fur Right, er en skjønn (eventuelt grufull) forening av furries og USAs ytre høyre, the alt-right. Det som angivelig skal ha startet som en spøk på Twitter, har siden eksplodert i kontrovers over voldelige trusler, raseretorikk og nazistisk symbolikk – bizarro har herved inntatt virkeligheten.

Det virker kanskje ikke direkte sjokkerende i 2018 å finne mindre grupper på internett, utstyrt med ekkokamre og edgy memes, som kommer med det man i alminnelighet vil anse som groteske ytringer. Kanskje har vi til og med enkelte politikere som kan passe i denne kategorien. Saken rundt alt-furries har likevel blåst opp i nyere tid, særlig etter at konferansen Rocky Mountain Fur Con 2017 ble avlyst som et resultat av at en påstått nynazist-furry twitret om å ta med seg skytevåpen. Det var visst ikke noen trøst at de snille også ville hatt pistol.

Surrealistisk suppe
I tråd med prinsipper for mesterlig utført journalistikk, vil vi konstruere en oversikt over det som best kan beskrives som en grumsete suppe av surrealisme, med innslag av rasehat og identitetspolitikk. Først og fremst må det presiseres at det her er snakk om furries som lener seg i retning alt-right, og ikke omvendt. Richard Spencer, hvit nasjonalist (her i betydning white supremacist) og skaperen av uttrykket alt-right, har fornektet furries som en del av sin bevegelse. Dermed må vi skille mellom ulike motivasjoner innenfor The Fur Right, som altså er en subkultur innenfor subkulturen. Right.
På den ene siden har vi furries som simpelthen identifiserer seg med the alt-right. Den antropomorfe hjorten Ayala, intervjuet av Huffington Post tidligere i år, hevder at disse alltid har eksistert, men at de har mobilisert seg i etterkant av Trumps inntog i politikken. På den andre siden har vi de som ønsker å rense furry-miljøet for liberalisme og det de anser som degenererte individer og holdninger. Virker det greit så langt? Vel, vi er ikke ferdige.

På venstre flanke finner vi Nazi Furs, en gruppe furries som på tross av navnet og sin hyppige bruk av nazi-uniformer, overhodet ikke identifiserer seg med ideologien og kun liker å spille rollen som ­­«the bad guys». Enkelte kan ha en ­generell interesse for andre verdenskrig, mens andre blir kåte av å kle seg i SS-uniformer. Det finnes til og med erotisk nazi-fetisjistisk litteratur ­innenfor denne kategorien, og ­boken The Furred Reich er et eksempel på dette. Boken omhandler en verden av furries som blir angrepet av troll-lignende ­skapninger – disse skapningene forsøker å voldta de forsvarsløse furryene for å spre ­arten sin. Heldigvis får furryene hjelp av nazister som teleporterer seg til deres verden for å bekjempe trollene, men det er en annen historie.

På høyre flanke finner vi statlige russiske Tumblr-profiler som har gått undercover på furry-forumer for å stimulere den hatefulle grobunnen. All ære til Putin for å fokusere på de virkelig viktige tingene. Og sist, men ikke minst, og i orkanens øye, finner vi Foxler, en antropomorfisk rev med et bånd rundt armen som er tilnærmet likt swastika-båndet ­nazistene bruker. Hakekorset er byttet ut med et poteavtrykk. God bless America.

Historien om Foxler
Foxler, som er grunnleggeren av den kontroversielle gruppen Furry Raiders, har i tidligere kommentarer skrevet at han hater svarte mennesker. Han har også uttrykt sympati med Ku Klux Klan. Men hvor mye av dette er egentlig sant? Foxler har i ettertid uttalt at det her kun er snakk om trolling og ironi, et forsvar som ikke er uvanlig innenfor alt-right-bevegelsen generelt. I denne grøten av sarkasme og selvmotsigelser blir det etterhvert vanskelig å navigere.

Det blir heller ikke lettere å forstå når vi kontakter Foxler og får høre hans versjon av det hele. Foxler forteller at han vokste opp i isolasjon og ensomhet i fjellene i Montana, og at han derfor tilbrakte sitt unge liv sammen med andre furries på ­onlinespillet Second Life. Han hevder at han, på grunn av sine lærevansker, aldri tilegnet seg kunnskap om hverken nazister, andre verdenskrig eller det politiske spekteret.

– Det hele handler vel om at jeg er underutdannet og ikke klarte å trekke nazi-parallellen. Jeg valgte dette båndet av rent estetiske årsaker, og skjønte først i ettertid at det kunne oppfattes som et høyreekstremt symbol.

Hm. Foxler sier også at navnet hans slett ikke er en kombinasjon av «fox» og «Hitler» som mange påstår, men at det tar utgangspunkt i hans eget navn, Miller. Han ­forteller at ja, han har tidligere søkt seg til både nazist-grupper og alt-right-grupper, men at det var en reaksjon mot anklagene han fikk mot seg og fordi han ikke forstod hva gruppene stod for. I etterkant fant Foxler ut at alt-furryene i større grad enn andre aksepterte han som den han var. Det hele fremstår som en historie om en utstøtt ung mann som ble radikalisert ved et uhell – i mangel av forståelse på begge sider ble han drevet mot ytre høyre gjennom et ønske om å få være seg selv.

Rekruttering av sårbare individer
Den selv-identifiserte ­tasmanske ­djevelen Deo tilbrakte seks måneder med å infiltrere diverse alt-right-grupper. Siden har hun relatert disse gruppenes rekruttering til det hun omtaler som «internet nerd culture». Deo hevder at isolerte, usikre og bitre unge menn er enkle å ­rekruttere fordi de føler seg urettferdig behandlet av samfunnet. Ved å tilby disse individene et narrativ der de er spesielle og verdifulle fordi de for eksempel tilhører den hvite rase, undergraves de øvrige problemene de kan ha med seg selv. Ekstreme grupper etablerer en myte om rekruttene som viktige helter i en edel kamp mot fiendene utenfor. Rekruttene blir tilbudt å få vite sannheten, understøttet av enkle svar på hvorfor de ikke føler seg inkludert i samfunnet. Resultatet er en tilværelse som best kan beskrives som en selvsentrert fanfiction, der alt kan snus og vendes på for å plassere seg selv i en mer beleilig virkelighet.

Det er fristende å relatere dette konseptet til konstruksjonen av en fursona – forskjellen er at den første er bygd på fremmedhat og en trang til å bortforklare personlige mangler og problemer, mens den andre er bygd på utfoldelsen av fantasi og en forkjærlighet for dyr og antropomorfe karakterer. Hvordan kan det da ha seg at enkelte medlemmer av sistnevnte gruppe føler en dragning mot hatefull, selvsentrert fiksjon?

Sammenhengen mellom furries og de høyreekstreme
Dr. Courtney Plante, professor i psykologi og ekspert på relasjonen mellom furries, fantasi og identitet, har uttalt til Stoff at alt-right-bevegelsen innad i furry-miljøet eksisterer på tross av, og ikke på grunn av subkulturens karakteristikker. Plantes forskning viser nemlig, som nevnt tidligere, at furries i all hovedsak har bena godt plantet til venstre på det politiske spekteret. Er det dermed naturlig å konkludere med at fenomenet er en tilfeldig blanding av uvanlige interesser?

Lederen for The Fur Right, en som kaller seg Qu Qu og identifiserer seg som en pooka, et irsk fabeldyr, har en annen oppfatning. Qu Qu forteller til Stoff at bevegelsen ble startet som en motbrann – at venstrevridde «sosiale terrorister» og seksuelt fordervede kreaturer var i ferd med å mobilisere subkulturen til sine egne seksuelle- og politiske formål, og at The Fur Right ble etablert for å brenne opp ethvert politisk sinne før de sosiale terroristene kunne begynne. På spørsmål om det har fungert, forteller Qu Qu at The Fur Right har nådd målet sitt om å skape en reaksjon. Han legger til:

– As far as further goals than that, that’s classified.

Gjemmer seg bak ironi
Det er lett å spørre seg selv om man bør ta dette seriøst, eller om det i for stor grad grenser over til det absurde. Eller kanskje det er hele poenget? Høyreekstreme grupperinger begynte allerede på 60-tallet å eksperimentere med alternativer til den direkte hatefulle retorikken de er kjent for. Ved å benytte humor, ironi og bevisst overdramatisering, er det mulig å dekke hatefulle budskap med et lag av tvetydighet. Slik blir det enkelt å forsvare eller ufarliggjøre problematiske ytringer. I følge Deo, den tasmanske djevelen, bruker miljøer som The Fur Right memes som propaganda – de sprer seg raskt, og de normaliserer hvit nasjonalisme. Hun mener at humor er et mektig våpen som også gjør det enklere for nye medlemmer å bidra aktivt til gruppekulturen uten å føle seg for ekstreme.

På spørsmål fra Stoff om The Fur Right er unike i den forstand at de kamuflerer budskapene sine i surrealisme og ironi, svarer professor Courtney Plante at man bør betrakte alt-furries som lite annet enn høyreekstreme individer med en spesifikk interesse for antropomorfe karakterer. Dette er med andre ord ikke en taktikk som er unik for The Fur Right. Da vi spurte Qu Qu om vi bør betrakte hans bevegelse som seriøs, en form for tilsiktet trolling eller noe midt i mellom, fikk vi følgende svar:
– Yes.

Dobbel marginalisering
Uansett om våre pelskledde, høyreekstreme og rasistiske venner fortjener å bli tatt på alvor eller ikke; uansett om man ønsker å se dem i sammenheng med sin noe uvanlige og dyriske hobby eller ikke – det er liten tvil om at de tar sitt eget budskap alvorlig. Dr. Courtney Plante understreker at alt-furryene selv er marginaliserte, og ikke bare av sine motparter i furry-samfunnet. Tatt i betraktning at de også er utstøtte av alt-right-bevegelsen, er det vanskelig å forestille seg at det standpunktet de har tatt ikke er definerende for identitetene deres. Dette er en gruppe som må hente styrke i sin posisjon som forhatte på alle kanter. I tråd med den tidligere nevnte høyreekstreme dynamikken, vendes deres eget hat utad i en selverklært edel kamp mot samfunnets fiendtlige komplott.

Reisen gjennom tvetydig, hårete ekstremisme
Det som for oss startet som en sprø idé om nazister i dyrekostymer, endte opp med denne tvetydige suppen av sosial isolasjon, fanatisk ekstremisme, sårbare individer og søkt humor som leseren nettopp har vært gjennom. Det er ikke lett å navigere i et miljø som i såpass stor grad er preget av identitetskvaler, konspirasjoner og åtte lag med ironi.

Det er også vanskelig å vite hvor stort eller seriøst The Fur Right egentlig er, og det gjøres ikke enklere av at det har vært vanskelig å få uttalelser fra det norske furry-miljøet. Disse ønsket ikke å politisere en subkultur de selv anser som fullstendig separat fra alt som heter politikk og ekstremisme. Det er i utgangspunktet forståelig – interessen for antropomorfe dyr har få paralleller til hvit nasjonalisme. På den andre siden kan det argumenteres for at det er nødvendig med en motreaksjon. Det finnes tross alt en sfære med radikale furries der ute som har en annen oppfatning, og som definitivt lar stemmen sin bli hørt. Det hjelper nok ikke at enkelte medier er med på å spre det glade budskap – selvfølgelig uten onde intensjoner.