Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
26.10.2018
LESESTOFF
Alle husker fisken. Fisken husker ingen.

USAs nyeste Høyesterettsdommer:
En teatralsk løgner eller en ustabil og upåregnelig alkoholiker?

Det har vært mye oppstyr rundt Brett Kavanaugh i det siste. Hans nominasjon til den ledige ­posisjonen i USAs Høyesterett ble møtt fra flere hold med anklager om seksuelle overgrep. En av anklagene, fra professor Christine Basley Ford, endte i høring foran Senatet.

Under høringen avga Kavanaugh et høyst merkverdig vitnesbyrd.

Han motsa først seg selv da han nektet for at han og Ford tilhørte samme vennegjeng, men en kalender han la frem viser at han omgikk de samme personene som henne. Ei heller husket Kavanaugh å noensinne ha vært på en rolig fest hjemme med venner, og han har visstnok aldri vært så full at han har lidd minnetap. Han ­snakket også forbausende mye om sin kjærlighet til øl, og ble gråtkvalt av noe så alminnelig som å ramse opp navn på gamle venninner, Det samme gjaldt da han snakket om kalenderen faren hadde ført.

Hvordan kan dette være sant? Kan en selvproklamert øl-fanatiker hevde å aldri ha drukket seg ned i grøfta? Kan en mann som ofte var på mindre vennefester, virkelig ha unngått å noensinne ha møtt Christine Ford, et fast innslag i ­omgangskretsen? Hvorfor var Brett Kavanaugh på gråten da han mimret om farens vakre ­kalender? Her står vi overfor et ekte mysterium.

Den florerende tesen er en påstand om at vitnesbyrdet var fylt til randen med løgn og ­teaterkunster, hvilket er svært ­illevarslende når det gjelder en nå vedtatt Høyesterettsdommer.

Tesen bygger på at de fleste amerikanere anser det å dele venner som å være i samme omgangskrets; at de hyppig har små fester hos venner, og at nesten alle har opplevd grøftefylla mer enn én gang. De færreste finner venners navn eller foreldres kalendere å være emosjonelle tema. Det er også heller sjeldent å legge ut i det vide og brede om hvor digg øl er, med mindre du skriver en countrylåt.

Dermed er tesen absolutt ­plausibel, men jeg vil gjerne fremheve en ­alternativ mulighet. Det er nemlig ikke utenkelig at Kavanaugh vitnesbyrd var helt ærlig, både i ord og ­følelsesmessige uttrykk. Umiddelbart høres dette nokså usannsynlig ut, men jeg vil i det følgende legge frem en logisk forklaring på hele sirkuset.

Påstand:
Brett Kavanaugh lider av en arvelig sykdom, kalt Gullfisksyndromet, som gir ham forferdelig dårlig hukommelse.

Resonnement:
Hovedgrunnlaget for min teori er kalender-saken. Basert på det faktum at han hele livet har ført utrolig detaljerte kalendere, at faren pleide å samle familien i julen og lese høyt fra kalenderen for året som gikk, og at han griner over familiens kalendere, er «arvelig hukommelsessykdom» en ganske rimelig forklaring.

I Kavanaugh-slekten må de føre nøyaktige kalendere, for de har ingen hukommelse som kan gi bakgrunnsinformasjon om for eksempel hvem de skulle på ­«cafe-date» med førstkommende onsdag.

”Høytlesning av fars kalender” høres kanskje ut som tidenes verste familieaktivitet for resten av oss, men for Kavanaughene var det julehygge. Høytlesningen fra Den Hellige Minneboken var den eneste måten å vite hva som faktisk hadde skjedd i løpet av året, da brorparten av opplevelsene deres forsvant inn i Den Massive Glemmeboken i løpet av tre sekunder. Den Hellige Minneboken holder enorm sentimental verdi, og Kavanaugh sin følelsesmessige reaksjon da han snakket om den er dermed helt naturlig.

Følelsene forbundet med opplistingen av navn på gamle venninner er med dette også forklart. Brett gråt av glede over at han klarte å huske navnet på flere av dem. Det var et stort øyeblikk for en sart sjel. Minnene om flere av vennene hans og små festene de holdt er ­forbeholdt Den Massive Glemmeboken, så det er godt mulig at han svarte etter beste evne på disse punktene også.
Ei heller kan Kavanaugh forventes å vite at han noensinne har vært blackout-full. Man finner tross alt ut at man har hatt blackout gjennom å våkne dagen etter med hull i hukommelsen, men det er jo dagligdags for den stakkars Kavanaugh-slekten.

Med litt godvilje kan også øl-besettelsen finne sin begrunnelse i Gullfisk-syndromet. Kavanaugh har antakeligvis selvmedisinert seg med øl for å formilde den følelsesmessige belastningen av å være tilnærmet dement. Øl fjerner sorgene, øl får Brett til å føle seg bedre. Hans kjærlighet for trøsteflasken er åpenbar, og hvem blir vel ikke litt emosjonell av alkohol?

Konklusjon:
Som vist over, er det fullt mulig at Kavanaugh var sannferdig i både ord og handling under høringen – forutsatt at han er en sensitiv og lettere alkoholisert gullfisk. Uheldigvis for USAs borgere er ikke dette et særlig betryggende personlighetstrekk for mannen som nå skal fylle en av landets aller viktigste maktposisjoner, der evnen til å holde seg objektiv og avbalansert er en essensiell del av stillingen. I så forstand er Kavanaugh virkelig et djevelens triangel.

Løgn eller sannhet, fyren burde holdes langt unna dommersiden av en rettssal, men der er han. Og der blir han. På. Livstid. Grøss og gru!

LESESTOFF
Alle husker fisken. Fisken husker ingen.

USAs nyeste Høyesterettsdommer:
En teatralsk løgner eller en ustabil og upåregnelig alkoholiker?

Det har vært mye oppstyr rundt Brett Kavanaugh i det siste. Hans nominasjon til den ledige ­posisjonen i USAs Høyesterett ble møtt fra flere hold med anklager om seksuelle overgrep. En av anklagene, fra professor Christine Basley Ford, endte i høring foran Senatet.

Under høringen avga Kavanaugh et høyst merkverdig vitnesbyrd.

Han motsa først seg selv da han nektet for at han og Ford tilhørte samme vennegjeng, men en kalender han la frem viser at han omgikk de samme personene som henne. Ei heller husket Kavanaugh å noensinne ha vært på en rolig fest hjemme med venner, og han har visstnok aldri vært så full at han har lidd minnetap. Han ­snakket også forbausende mye om sin kjærlighet til øl, og ble gråtkvalt av noe så alminnelig som å ramse opp navn på gamle venninner, Det samme gjaldt da han snakket om kalenderen faren hadde ført.

Hvordan kan dette være sant? Kan en selvproklamert øl-fanatiker hevde å aldri ha drukket seg ned i grøfta? Kan en mann som ofte var på mindre vennefester, virkelig ha unngått å noensinne ha møtt Christine Ford, et fast innslag i ­omgangskretsen? Hvorfor var Brett Kavanaugh på gråten da han mimret om farens vakre ­kalender? Her står vi overfor et ekte mysterium.

Den florerende tesen er en påstand om at vitnesbyrdet var fylt til randen med løgn og ­teaterkunster, hvilket er svært ­illevarslende når det gjelder en nå vedtatt Høyesterettsdommer.

Tesen bygger på at de fleste amerikanere anser det å dele venner som å være i samme omgangskrets; at de hyppig har små fester hos venner, og at nesten alle har opplevd grøftefylla mer enn én gang. De færreste finner venners navn eller foreldres kalendere å være emosjonelle tema. Det er også heller sjeldent å legge ut i det vide og brede om hvor digg øl er, med mindre du skriver en countrylåt.

Dermed er tesen absolutt ­plausibel, men jeg vil gjerne fremheve en ­alternativ mulighet. Det er nemlig ikke utenkelig at Kavanaugh vitnesbyrd var helt ærlig, både i ord og ­følelsesmessige uttrykk. Umiddelbart høres dette nokså usannsynlig ut, men jeg vil i det følgende legge frem en logisk forklaring på hele sirkuset.

Påstand:
Brett Kavanaugh lider av en arvelig sykdom, kalt Gullfisksyndromet, som gir ham forferdelig dårlig hukommelse.

Resonnement:
Hovedgrunnlaget for min teori er kalender-saken. Basert på det faktum at han hele livet har ført utrolig detaljerte kalendere, at faren pleide å samle familien i julen og lese høyt fra kalenderen for året som gikk, og at han griner over familiens kalendere, er «arvelig hukommelsessykdom» en ganske rimelig forklaring.

I Kavanaugh-slekten må de føre nøyaktige kalendere, for de har ingen hukommelse som kan gi bakgrunnsinformasjon om for eksempel hvem de skulle på ­«cafe-date» med førstkommende onsdag.

”Høytlesning av fars kalender” høres kanskje ut som tidenes verste familieaktivitet for resten av oss, men for Kavanaughene var det julehygge. Høytlesningen fra Den Hellige Minneboken var den eneste måten å vite hva som faktisk hadde skjedd i løpet av året, da brorparten av opplevelsene deres forsvant inn i Den Massive Glemmeboken i løpet av tre sekunder. Den Hellige Minneboken holder enorm sentimental verdi, og Kavanaugh sin følelsesmessige reaksjon da han snakket om den er dermed helt naturlig.

Følelsene forbundet med opplistingen av navn på gamle venninner er med dette også forklart. Brett gråt av glede over at han klarte å huske navnet på flere av dem. Det var et stort øyeblikk for en sart sjel. Minnene om flere av vennene hans og små festene de holdt er ­forbeholdt Den Massive Glemmeboken, så det er godt mulig at han svarte etter beste evne på disse punktene også.
Ei heller kan Kavanaugh forventes å vite at han noensinne har vært blackout-full. Man finner tross alt ut at man har hatt blackout gjennom å våkne dagen etter med hull i hukommelsen, men det er jo dagligdags for den stakkars Kavanaugh-slekten.

Med litt godvilje kan også øl-besettelsen finne sin begrunnelse i Gullfisk-syndromet. Kavanaugh har antakeligvis selvmedisinert seg med øl for å formilde den følelsesmessige belastningen av å være tilnærmet dement. Øl fjerner sorgene, øl får Brett til å føle seg bedre. Hans kjærlighet for trøsteflasken er åpenbar, og hvem blir vel ikke litt emosjonell av alkohol?

Konklusjon:
Som vist over, er det fullt mulig at Kavanaugh var sannferdig i både ord og handling under høringen – forutsatt at han er en sensitiv og lettere alkoholisert gullfisk. Uheldigvis for USAs borgere er ikke dette et særlig betryggende personlighetstrekk for mannen som nå skal fylle en av landets aller viktigste maktposisjoner, der evnen til å holde seg objektiv og avbalansert er en essensiell del av stillingen. I så forstand er Kavanaugh virkelig et djevelens triangel.

Løgn eller sannhet, fyren burde holdes langt unna dommersiden av en rettssal, men der er han. Og der blir han. På. Livstid. Grøss og gru!

Neste artikkel
Klodens kanarifugler