Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
LESESTOFF
Kriminelt norsk
26.10.2018

Det er høst. Ute pisker regnet mot ruten. Du har laget kakao og bestemt deg for ikke å se Netflix i kveld igjen. Hva gjør du da? Du leser krim.

Det er en kjent sak at vi nordmenn elsker krim. Det finnes vel knapt noen andre folkeslag som til de grader krøller seg sammen med mord, blod og våpen når de skal kose seg. Men hvorfor er det slik? Dette spørsmålet slo meg da jeg selv satt foran peisen (les: radiatoren på hybelen) i ullsokker og fleeceteppe og leste krim. Hvorfor leser jeg dette og ikke noe annet?

Vikingblod
Min første innskytelse var at dette måtte ha noe med historien vår å gjøre. Kanskje en etterlevning fra vikingtiden. Den tiden da nordmenn var forbundet med nettopp mord, blod og våpen. Kanskje vi lengter etter å være like voldelige og blodtørstige som vi en gang var, før alle ble glutenallergikere og begynte med melk i kaffen. Krim blir en fin balansegang mellom det å være voldelig og kriminell og å bo i dagens fredelige Norge. Vi lever adskilt fra frykten og vi har det godt. Ingenting er ubehagelig og alt går fint. Kanskje vi har lullet oss så til de grader inn i det innerste av ­eneboligområdet med kakao, varme og komfort at vi må ha noe som gjør tilværelsen litt mer spennende. Med krim får vi det litt mer forferdelig under teppet, men beholder likevel en distanse til den faktiske volden.

Lett tilgjengelig
At vi leser krim kan også ha noe med tiden vi lever i å gjøre: Når vi hele tiden tvangsoppdateres av ulike mediekanaler, tror jeg det gjør noe med bøkene vi leser. Krim er enkelt, straight to the point og ­utfordrer oss ikke for mye. Når vi ikke har tid eller god nok konsentrasjon og oppmerksomhet til å lese en rolig bok om idyllen på landet, blir det lett å ty til action og spenning. Man er kanskje ikke helt i form for den siste boken om nordisk bondeliv av Jon Fosse. Krim derimot – midt i blinken.

Tradisjon
Har man først begynt å lese krim tar det ikke lang tid før snøballen begynner å rulle. Og en handling skal ikke gjentas så mange ganger eller gjøres av så mange før vi plutselig står overfor en ny, norsk tradisjon. At krim står sterkt kan ligge nettopp i en slik tradisjon. Det kan jo godt være at vi leser krim rett og slett fordi vi vet at nordmenn leser krim. Nordmenn elsker tradisjoner. Hytta betyr appelsin, Kvikk Lunsj og krim. Dermed basta.

Krimhelten

Når vi er inne på det typisk norske, så tror jeg også at vi faller for den klassiske, skandinaviske krimhelten. Den litt avmålte fyren som jobber alene, gjerne etter å ha blitt kastet ut av politiet, barnevernet eller en annen statlig institusjon. Ispedd litt personlighets- og ­samlivsproblemer løser han kriminalsaker i norsk, røff natur, eller i kalde og grå byer. Vi liker nok å tro at dette er en særskandinavisk type, formet av omgivelsene i det ugjestmilde og barske nord. Vi bøyer oss ikke for autoriteter. Helten er en person som autoritetene ikke har tiltro til, men som likevel ender opp med å løse saken. Det blir fristende å trekke linjer til janteloven. Det er de som ikke er så høye på seg selv som ender opp med å glimte til.

True crime
At leseren enkelt relaterer til «den skandinavisk detektiven» kan også være en forklaring på hvorfor krim er så populært. I takt med nordmenns ønsker om det ekte og ærlige, har true crime-sjangeren økt i popularitet. Med en skandinavisk krimhelt blir historien mer levende og troverdig for det norske publikummet. Når persongalleri og miljø er kjent for leserne, blir forholdet til selve detektivarbeidet tettere. Og det at vi selv elsker å være detektiv og finne ut av sannheten, gir krimboken en helt spesiell stilling i Norge.

Kanskje svaret på hvorfor vi leser krim er en kombinasjon av disse faktorene. Kanskje vi kjenner oss litt igjen i antihelten, og kanskje vi merker at det sitrer litt i gammelt vikingblod når det første mordet i boken blir begått. Kanskje det har noe å gjøre med tradisjon eller kontrasten til hverdagen. Det viktigste er nok ikke hvorfor vi leser, men at vi faktisk leser og nærer sjelen med litteratur, om det er Hamsun eller Fossum, Fosse eller Nesbø. Og om kriminallitteraturen er noe som gjør nordmenn til nordmenn, får vi vel bare fortsette å lese krim.

Det er høst. Ute pisker regnet mot ruten. Du har laget kakao og bestemt deg for ikke å se Netflix i kveld.
Hva gjør du da? Du leser krim.

LESESTOFF
Kriminelt norsk

Det er høst. Ute pisker regnet mot ruten. Du har laget kakao og bestemt deg for ikke å se Netflix i kveld igjen. Hva gjør du da? Du leser krim.

Det er en kjent sak at vi nordmenn elsker krim. Det finnes vel knapt noen andre folkeslag som til de grader krøller seg sammen med mord, blod og våpen når de skal kose seg. Men hvorfor er det slik? Dette spørsmålet slo meg da jeg selv satt foran peisen (les: radiatoren på hybelen) i ullsokker og fleeceteppe og leste krim. Hvorfor leser jeg dette og ikke noe annet?

Vikingblod
Min første innskytelse var at dette måtte ha noe med historien vår å gjøre. Kanskje en etterlevning fra vikingtiden. Den tiden da nordmenn var forbundet med nettopp mord, blod og våpen. Kanskje vi lengter etter å være like voldelige og blodtørstige som vi en gang var, før alle ble glutenallergikere og begynte med melk i kaffen. Krim blir en fin balansegang mellom det å være voldelig og kriminell og å bo i dagens fredelige Norge. Vi lever adskilt fra frykten og vi har det godt. Ingenting er ubehagelig og alt går fint. Kanskje vi har lullet oss så til de grader inn i det innerste av ­eneboligområdet med kakao, varme og komfort at vi må ha noe som gjør tilværelsen litt mer spennende. Med krim får vi det litt mer forferdelig under teppet, men beholder likevel en distanse til den faktiske volden.

Lett tilgjengelig
At vi leser krim kan også ha noe med tiden vi lever i å gjøre: Når vi hele tiden tvangsoppdateres av ulike mediekanaler, tror jeg det gjør noe med bøkene vi leser. Krim er enkelt, straight to the point og ­utfordrer oss ikke for mye. Når vi ikke har tid eller god nok konsentrasjon og oppmerksomhet til å lese en rolig bok om idyllen på landet, blir det lett å ty til action og spenning. Man er kanskje ikke helt i form for den siste boken om nordisk bondeliv av Jon Fosse. Krim derimot – midt i blinken.

Tradisjon
Har man først begynt å lese krim tar det ikke lang tid før snøballen begynner å rulle. Og en handling skal ikke gjentas så mange ganger eller gjøres av så mange før vi plutselig står overfor en ny, norsk tradisjon. At krim står sterkt kan ligge nettopp i en slik tradisjon. Det kan jo godt være at vi leser krim rett og slett fordi vi vet at nordmenn leser krim. Nordmenn elsker tradisjoner. Hytta betyr appelsin, Kvikk Lunsj og krim. Dermed basta.

Krimhelten

Når vi er inne på det typisk norske, så tror jeg også at vi faller for den klassiske, skandinaviske krimhelten. Den litt avmålte fyren som jobber alene, gjerne etter å ha blitt kastet ut av politiet, barnevernet eller en annen statlig institusjon. Ispedd litt personlighets- og ­samlivsproblemer løser han kriminalsaker i norsk, røff natur, eller i kalde og grå byer. Vi liker nok å tro at dette er en særskandinavisk type, formet av omgivelsene i det ugjestmilde og barske nord. Vi bøyer oss ikke for autoriteter. Helten er en person som autoritetene ikke har tiltro til, men som likevel ender opp med å løse saken. Det blir fristende å trekke linjer til janteloven. Det er de som ikke er så høye på seg selv som ender opp med å glimte til.

True crime
At leseren enkelt relaterer til «den skandinavisk detektiven» kan også være en forklaring på hvorfor krim er så populært. I takt med nordmenns ønsker om det ekte og ærlige, har true crime-sjangeren økt i popularitet. Med en skandinavisk krimhelt blir historien mer levende og troverdig for det norske publikummet. Når persongalleri og miljø er kjent for leserne, blir forholdet til selve detektivarbeidet tettere. Og det at vi selv elsker å være detektiv og finne ut av sannheten, gir krimboken en helt spesiell stilling i Norge.

Kanskje svaret på hvorfor vi leser krim er en kombinasjon av disse faktorene. Kanskje vi kjenner oss litt igjen i antihelten, og kanskje vi merker at det sitrer litt i gammelt vikingblod når det første mordet i boken blir begått. Kanskje det har noe å gjøre med tradisjon eller kontrasten til hverdagen. Det viktigste er nok ikke hvorfor vi leser, men at vi faktisk leser og nærer sjelen med litteratur, om det er Hamsun eller Fossum, Fosse eller Nesbø. Og om kriminallitteraturen er noe som gjør nordmenn til nordmenn, får vi vel bare fortsette å lese krim.

Det er høst. Ute pisker regnet mot ruten. Du har laget kakao og bestemt deg for ikke å se Netflix i kveld.
Hva gjør du da? Du leser krim.

Neste artikkel
Alle husker fisken. Fisken husker ingen.