Endelig har vi ankommet vår ­offisielle måned dedikert til alt som heter skumle gjenferd, ­skremmende skjeletter, glupske ­levende døde og bestialske ­monstre. Endelig er søkelyset rettet mot de utstøtte, de misforståtte og de grusomme. Det finnes med andre ord ­intet mer passende ­tidspunkt for en hyllest til verdens ­ubestridte ­superskurk: Mannen med masken. Favorittrapperen til favorittrapperen din. Herskeren av underground. Vi snakker selvfølgelig om Daniel Dumile, bedre kjent som MF DOOM.

Skadeskutt superskurk
DOOM er et enigmatisk produkt av science fiction og tegneserier, en mengde personaer, og skarp estetikk. Skjult bak en uhyggelig metallmaske har Dumile svøpt artisteriet sitt i ikonisk anonymitet. Lite er kjent om mannen bak masken etter at han dukket opp på åpne scener i New York i 1997. Likevel har DOOM, som seg hør og bør for en superskurk, en bakgrunnshistorie som forklarer transformasjonen fra helt til antihelt. Som de mest forførende superskurkene, opererer DOOM med sympatisk overbevisning så vel som med skitne triks.

Daniel Dumile ble født i London, men vokste opp i New York. Etter oppfostring på musikk, tegneserier og dataspill dannet Dumile, da ­under navnet Zev Love X, og ­broren Subroc gruppen Kausing Much Damage (KMD) i 1988. Gruppen hadde et utpreget fokus på ­marginaliseringen av det ­afroamerikanske samfunnet, hvilket skulle vise seg å bli utgangspunktet for dens undergang. Albumet Black Bastards ble sluppet i 1993 som en klar motsetning til den tidligere, mer lystige sounden som hadde brakt brødrene moderat ­suksess. Albumcoveret viste «Sambo», en karikert svart mann, hengende i en galge, og KMD ble droppet av ­plateselskapet Elektra Records kort tid etter. Dette var spikeren i kista for Dumile, hvis bror Subroc på ­tragisk vis ble påkjørt og drept tidligere samme året. Zev Love X stod igjen som en utstøtt fra ­musikkindustrien, emosjonelt ødelagt og uten penger.

Hevnen er søt
Dermed er scenen satt for den ­mystiske skikkelsen MF DOOM – en mann som tilsynelatende ­hadde mistet alt, drevet av ­bitterhet ­overfor musikkindustrien som sparket ham mens han lå nede. DOOM slipper albumet Operation: Doomsday i 1999. Den melodiske og ­afrosentriske tonen er byttet ut med en raspete stemme, en mer ­intrikat flow, dystrere tematikk og illevarslende og mer abstrakt lyrikk. For ikke å snakke om masken av skinnende metall – en fysisk representasjon av rap-artistenes metaforiske maske og et opprør mot musikkindustriens persondyrking.

Og det er kanskje på tide å snakke om DOOMs musikk, som av mange regnes blant det absolutt beste ­under sub-sjangeren underground rap. Mannen konstruerer sine beats på samme måte som en superskurk ville konstruert en mesterplan – et solid fundament av soul-samples spekket med innfløkte detaljer, uslepne og Dilla-esque rytmer, ­uforutsigbare overganger og stormannsgale monologer fra gamle superhelt-tegnefilmer. Tekstene er mettet med komplekse rim-ordninger – DOOM slår deg ofte i bakken med en rekke perfekt konstruerte bars, der hvert rim treffer som presise hammerslag. Abstrakt møter konkret i en vidunderlig kombinasjon av doble eller triple betydninger, innfløkte metaforer, humoristiske sammenligninger og brudd på forventninger. For eksempel, fra låten Rhinestone Cowboy på albumet Madvillainy:

«Last wish: I wish I had two more wishes // And I wish they fixed the door to the matrix, there’s mad glitches //

Spit so many verses sometimes my jaw twitches // One thing this party could use is more… Booze»

Et liv i skyggene
DOOM har utgitt prosjekter ­sammen med noen av hiphops største legender, fra produsenten Madlib til den eklektiske rapperen Ghostface Killah. Men, han har fortsatt å være konsistent i sitt ønske om å holde seg ute av samfunnets søkelys. Som en ultimat «fuck you» til omverdenen, sender DOOM ut bedragere – eller såkalte «Doom-bots» etter den beryktede Dr. Doom fra Marvels Fantastic Four – for å mime hele konserter i hans sted. Selv ikke DOOM sine fans slipper unna superskurkens utspekulerte planer. For Dumile er det en logisk ­forlengelse av ikonet han har skapt for å møte en kynisk omverden.

Det begynner å bli en stund siden DOOMs siste soloalbum, Born Like This, utgitt i 2009. Siden da har han vært involvert i en rekke samarbeidsprosjekter, og lever for øyeblikket i fødebyen London etter å ha blitt nektet inngang til statene – Dumile dro på utenlandsturné på tross av at han aldri fikk ­amerikansk statsborgerskap. En skulle kanskje tro at grusom hevn lå i kortene, men ryktene sier at DOOM, på tross av at mannen angivelig sitter på en rekke nær fullførte album, ikke lenger er sitt gamle, målrettede jeg. ­I desember i fjor fikk fans den sorgtunge beskjeden om at Dumiles 14 år gamle sønn hadde omkommet. Det ser ikke ut til at tragedien har forlatt mannen med metallmasken. Mon tro om han kan reise seg igjen.