Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
20.11.2018
FILMSTOFF
Bohemian Rhapsody will rock you

Som blodfan av Queen var skepsisen stor når det skulle lages en en biopic om det verdenskjente bandet. Jeg ble ikke skuffet.

Filmen om Queen har vært et langt og langtekkelig prosjekt. Det har gått mange år siden ­originalmedlemmene Roger Taylor og Brian May begynte å snakke om å lage film, til det ferdige produktet hadde premiere på norske kinoer den 2. november i år.

Genial casting
Bohemian Rhapsody følger Queen fra den spede begynnelsen som bandet Smile sent på 60-tallet, til den massive suksessen med Live Aid-konserten i 1985. Vi får ta del i sceneversjonen av Queen så vel som menneskene bak musikken, med krangler, uenigheter og samhold.

Castingen er genial. Ikke bare ligner skuespillerne, og da særlig spesielt Gwilym Lee som er tilnærmet identisk med gitarist Brian May. Filmskaperne har også truffet spikeren på hodet når det kommer til kostymer, fremtreden og hår fra de ulike tidsperiodene. Rami Malek, kjent fra blant annet Natt på ­museet og Mr. Robot, gjør et glitrende portrett av Mercury. Han klarer å fange intensiteten og larger than life-personaen, samtidig som han lar Mecurys privatliv få plass. Uttrykk, mimikk og scenebevegelser er spot on. Vi bøyer oss i støvet.

Rammes inn av Live Aid
Bohemian Rhapsody kretser ikke uventet rundt gruppens mest ikon­iske medlem. Vi følger frontmann Freddie Mercury og hans reise fra usikker kunststudent til musikk­legende. Fremstillingen er god og viser mange sider av Mercury. Selv om dette er en god fremstilling, distanseres Mercury til tider litt for mye fra bandet. Fremstillingen gjør at Mercury blir stående som en outsider, mens de andre tre er en sammensatt gruppe. Dermed fremstår det noe ironisk når bandet til stadighet gjentar at de «er familie» – selv om dette også kan være et bevisst valg for å få publikum til å reflektere over Mercurys hold­ning til Queen og tilværelsen som rockestjerne.

Handlingen flyter godt, med få, om noen, dødpunkter. Disse dødpunktene skjer gjerne når det spilles flere hele sanger etter ­hverandre. Det driver ikke historien frem­over, men skaper kjempegod stemning. Dynamikken mellom band­medlemmene, samt det som skjer privat, er spennende å følge. Vi får se flere sider av alle medlemmene og får et inntrykk av de ulike ­personlighetene i bandet. Det hele bygges opp til og rammes inn av den legendariske opptredenen på Live Aid. Avslutningen bryter hverken med historien eller stemningen som filmen har bygget opp. Mercurys tragiske død behandles verdig, og blir en naturlig slutt på historien.

Små detaljer
I en dokumentarisk film vil det alltid være ting som er endret ­eller utelatt for å gi filmen flyt og driv. Det gjelder selvfølgelig også for Bohemian Rhapsody. Den mest fremtredende endringen er at Queen fremfører enkelte sanger flere år før de originalt ble skrevet. De fleste andre endringene er så små at de er vanskelige å legge merke til, selv for den mest lidenskapelige Queen-fan. Disse oppveies uansett av den store mengden små detaljer som filmen har klart å inkludere. Det er herlig å se at små karakteristiske ­bevegelser, sceneopptredener og en mengde ­andre særtrekk har fått plass, og at de har blitt behandlet med omhu.

Som tidligere nevnt, har Queen-medlemmene Roger Taylor og Brian May begge vært ­delaktige i Bohemian Rhapsody som ­produsenter. På den ene siden danner dette et solid historisk ­fundament, og er sannsynligvis en av grunnene til at filmen er så rik på detaljer som den er. På den andre siden kan dette ha gjort at man har sydd sammen historien for å få til en mer positiv fremstilling av bandet. Når det er sagt er det viktig å huske at Bohemian Rhapsody ikke er en dokumentar, men en spillefilm. Når filmen legger opp til at publikum heier på bandet gjennom filmen og skaper en fellesskapsstemning med kjente sanger, føles det naturlig og helt greit at filmen blir en feiring av Queen.

Kinovennlig
Dersom du planlegger å se Bohemian Rhapsody, gjør det på kino. Det musikalske er filmens ­sentrum, hvilket gjør opplevelsen en helt annen med god kinolyd. Det skapes også et slags samhold i salen, siden publikum kjenner sangene og gleder seg sammen når det går godt for bandet.

Det bør nevnes igjen at dette er en anmeldelse skrevet av en Queen-fan. Likevel mener jeg at Bohemian Rhapsody er en film som også ­andre vil like og glede seg over minst like mye som jeg har gjort. Med en spennende handling som viser medlemmenes utvikling kombinert med musikken som alle fans av Queen kjenner godt, kan man ikke si annet enn at dette er en kjempe­bra film. Den har godt driv og hold i virkelig­heten, og skaper garantert god stemning for både fans og folk som bare vil kose seg.

FILMSTOFF
Bohemian Rhapsody will rock you

Som blodfan av Queen var skepsisen stor når det skulle lages en en biopic om det verdenskjente bandet. Jeg ble ikke skuffet.

Filmen om Queen har vært et langt og langtekkelig prosjekt. Det har gått mange år siden ­originalmedlemmene Roger Taylor og Brian May begynte å snakke om å lage film, til det ferdige produktet hadde premiere på norske kinoer den 2. november i år.

Genial casting
Bohemian Rhapsody følger Queen fra den spede begynnelsen som bandet Smile sent på 60-tallet, til den massive suksessen med Live Aid-konserten i 1985. Vi får ta del i sceneversjonen av Queen så vel som menneskene bak musikken, med krangler, uenigheter og samhold.

Castingen er genial. Ikke bare ligner skuespillerne, og da særlig spesielt Gwilym Lee som er tilnærmet identisk med gitarist Brian May. Filmskaperne har også truffet spikeren på hodet når det kommer til kostymer, fremtreden og hår fra de ulike tidsperiodene. Rami Malek, kjent fra blant annet Natt på ­museet og Mr. Robot, gjør et glitrende portrett av Mercury. Han klarer å fange intensiteten og larger than life-personaen, samtidig som han lar Mecurys privatliv få plass. Uttrykk, mimikk og scenebevegelser er spot on. Vi bøyer oss i støvet.

Rammes inn av Live Aid
Bohemian Rhapsody kretser ikke uventet rundt gruppens mest ikon­iske medlem. Vi følger frontmann Freddie Mercury og hans reise fra usikker kunststudent til musikk­legende. Fremstillingen er god og viser mange sider av Mercury. Selv om dette er en god fremstilling, distanseres Mercury til tider litt for mye fra bandet. Fremstillingen gjør at Mercury blir stående som en outsider, mens de andre tre er en sammensatt gruppe. Dermed fremstår det noe ironisk når bandet til stadighet gjentar at de «er familie» – selv om dette også kan være et bevisst valg for å få publikum til å reflektere over Mercurys hold­ning til Queen og tilværelsen som rockestjerne.

Handlingen flyter godt, med få, om noen, dødpunkter. Disse dødpunktene skjer gjerne når det spilles flere hele sanger etter ­hverandre. Det driver ikke historien frem­over, men skaper kjempegod stemning. Dynamikken mellom band­medlemmene, samt det som skjer privat, er spennende å følge. Vi får se flere sider av alle medlemmene og får et inntrykk av de ulike ­personlighetene i bandet. Det hele bygges opp til og rammes inn av den legendariske opptredenen på Live Aid. Avslutningen bryter hverken med historien eller stemningen som filmen har bygget opp. Mercurys tragiske død behandles verdig, og blir en naturlig slutt på historien.

Små detaljer
I en dokumentarisk film vil det alltid være ting som er endret ­eller utelatt for å gi filmen flyt og driv. Det gjelder selvfølgelig også for Bohemian Rhapsody. Den mest fremtredende endringen er at Queen fremfører enkelte sanger flere år før de originalt ble skrevet. De fleste andre endringene er så små at de er vanskelige å legge merke til, selv for den mest lidenskapelige Queen-fan. Disse oppveies uansett av den store mengden små detaljer som filmen har klart å inkludere. Det er herlig å se at små karakteristiske ­bevegelser, sceneopptredener og en mengde ­andre særtrekk har fått plass, og at de har blitt behandlet med omhu.

Som tidligere nevnt, har Queen-medlemmene Roger Taylor og Brian May begge vært ­delaktige i Bohemian Rhapsody som ­produsenter. På den ene siden danner dette et solid historisk ­fundament, og er sannsynligvis en av grunnene til at filmen er så rik på detaljer som den er. På den andre siden kan dette ha gjort at man har sydd sammen historien for å få til en mer positiv fremstilling av bandet. Når det er sagt er det viktig å huske at Bohemian Rhapsody ikke er en dokumentar, men en spillefilm. Når filmen legger opp til at publikum heier på bandet gjennom filmen og skaper en fellesskapsstemning med kjente sanger, føles det naturlig og helt greit at filmen blir en feiring av Queen.

Kinovennlig
Dersom du planlegger å se Bohemian Rhapsody, gjør det på kino. Det musikalske er filmens ­sentrum, hvilket gjør opplevelsen en helt annen med god kinolyd. Det skapes også et slags samhold i salen, siden publikum kjenner sangene og gleder seg sammen når det går godt for bandet.

Det bør nevnes igjen at dette er en anmeldelse skrevet av en Queen-fan. Likevel mener jeg at Bohemian Rhapsody er en film som også ­andre vil like og glede seg over minst like mye som jeg har gjort. Med en spennende handling som viser medlemmenes utvikling kombinert med musikken som alle fans av Queen kjenner godt, kan man ikke si annet enn at dette er en kjempe­bra film. Den har godt driv og hold i virkelig­heten, og skaper garantert god stemning for både fans og folk som bare vil kose seg.

Neste artikkel
Bergen Revels #28