Studentlivet smaker generelt sett søtt. Du er fri og uten ansvar, du drikker hver dag, du kan sove lenge og bruke resten av dagen på tur i byfjellene, idealistiske studentorganisasjoner og sex. Såfremt du blankt overser at du faktisk må prestere faglig på et tidspunkt, selvfølgelig. Det er likevel strategien du har valgt, og nå, mot slutten av november, må du se deg selv i speilet og kvele vrangforestillingene. Tiden er kommet for å ta eksamen på alvor.

Du har ti dager. Bøkene ligger støvete på pulten, stive i ryggen alle som én. Bare synet av dem gir deg høy puls og svette armhuler. Du kan ikke stryke denne gangen, det er siste kontemulighet og fremtiden står på spill. Du kan ikke la drømmen om utveksling i Sydney ryke. Du kan ikke la stipendet bli til lån. Det blir hardt, men du kommer ikke utenom. Det blir skippertak i år igjen.

10 dager
Du har bare vært i tre og en halv forelesning og husker ikke hva faget heter. Men du kommer deg på lesesalen med mot i brøstet, hvorpå medstudentene ser overrasket opp fra fulle notatbøker og meddeler at de trodde du hadde sluttet. De er glade for å se deg, da. Men du kjenner det på auraen at de ikke har tenkt å dele notater med deg. Deprimert av tanken på de kommende dagene drar du for å pilse.

9 dager
Pils ble til vors som ble til byen som ble til nach – og i dag må du ta skammens gang gjennom lesesalen når du sluntrer inn rett etter lunsj. Du burde skjønt det på de tusen paraplyene som står i gangen og stråler arroganse. Her er det ikke plass, sier de.

Gummistøvlene knirker mot laminatgulvet. Hver gang du går forbi en rad ser de opp. Streberne. Motstanderne dine i den nådeløse normalfordelingen. De dømmer deg opp og ned. Rynker på nesen. Trodde du at du skulle få plass etter ­klokken ti når det er mindre enn to uker til advent? Tro om igjen, din taper. Du går hjemover. Regnet kamuflerer tårene dine.

8 dager
I dag er du tidligere ute. Du er heldig – en som har sittet siden fem på morgenen skal dra, så du kaprer en vindusplass. Du har kaffe på termos og en matpakke med noen mystiske middag­srester som en av romkameratene sikkert ikke ­kommer til å savne. Du knekker leddene, setter opp håret, finner fram litteraturlisten og 35 artikler slår deg i trynet – du som trodde det bare var den ene boken?

Resten av dagen går med til å finne ut hvordan Pullprint ­funker, da du de siste to årene konsekvent har funnet måter å unngå det. IT svarer verken på telefon eller den nye, toppmoderne chattetjenesten. Så avvist har du ikke følt deg siden du spilte kanonball i syvende klasse og selv han med gips og krykker ble valgt før deg. Grøss. Du drar til Jussen hvor de skal ha en IT-vakt på jobb, men blir møtt med låst dør og henvisning til telefon og chattetjeneste. Du prøver SV med samme resultat. Klokken bikker 18 før det slår deg at du kan lese artikler digitalt i PDF-format. Med selvfølelse på ­størrelse med en rosin drar du på fylla igjen.

7 dager
Du våkner på en sofa i et kollektiv du ikke kjenner igjen av at en fremmed i bokser tar en svidd Grandiosa ut av ovnen. Seriøst? Dette er lavmål, selv for deg. Skammen veller opp i deg. Nei, vent, det var oppkast.

6 dager
Nå må du faen deg ta deg sammen. Det eneste du trenger er en liten dytt i ryggen, litt sosial støtte fra dine medstudenter som også befinner seg i eksamensmørket. Du møter gjengen i kantina, og det er faktisk veldig hyggelig. Samtalen durer med klaging over vage læreplanmål, diskusjon om hva som egentlig er den beste vurderingsformen og «de kan jo ikke stryke alle, så da må det vel gå greit». Selv med vissheten om at de ikke trenger å stryke alle, bare deg, er det hyggelig. Helt til det refereres til en seminaroppgave du ikke visste fantes.

Pulsen stiger. En ukjent fyr med kleshenger-logo og lue som går vannrett over ørene meddeler med et arrogant nikk at dere er i samme gruppe. De har skrevet en 25 siders obligatorisk oppgave og venter på at du skal skrive konklusjonen. Selvforakten for alt du makter å gå glipp av får blodet til å koke. På spørsmål om hvorfor de ikke har kontaktet deg sier de at «det har vi jo, sjekker du ikke studentmail?» Du kan ikke noe for det. Du slår til ham.

5 dager
Høyrehånden ble forstuet i slaget, og skriving i dag er dermed uaktuelt. På legevakten fikk du i tillegg skrevet ut noe deilig smertestillende, og en sykepleier som minnet svært om bestemor (hold meg og fortell meg at alt kommer til å gå bra plis) forteller deg at det ikke er bra å stresse så mye. Ergo har du fått for deg at det er på tide med litt etterlengtet self care. Det viktigste er jo tross alt å ta vare på selvet, både kroppslig, mentalt og spirituelt.

Du tenner Voluspalys, drikker pinot noir i badekaret, leser Trygve Skaug og hører på bølgeskvulp på Spotify. Du drar på yoga på Studentsenteret, og kjører på med stretch i tillegg. Om du dør av eksamen har du i det minste reinkarnasjon, tenker du. Kanskje du kan gjenfødes til noe som ikke krever så mye innsats. Bananflue? Høy som en skyskraper og med nytt perspektiv på livet legger du deg klokken 21 og sovner som et barn.

4 dager
Du våkner klokken syv og føler deg uthvilt for første gang siden sommerferien. Kanskje det endelig har løsnet? Fire dager er akkurat nok til å få oversikt over det aller viktigste. Dusj, kaffe, frokost, lesesal. Du åpner boken og leser en god time før du helt ubevisst har åpnet pc-en og Youtube. Og mistet deg selv til automatisk avspilling.

Du kan ikke motstå la deg frakte videre, og videre, og ­videre inn i det psykedeliske universet av hunder og katter som er venner, X-faktor, mukbang og musikkvideoen til sangen fra Robot Unicorn Attack. Hver gang du skyldbevisst titter ned på boken, er den kald og avvisende. Internett er absurd, fascinerende og innbydende. Neste gang du ser på klokken er den 19:03 og du ser på Salad Fingers.

3 dager
Du merker at tiden renner ut, men klarer ikke gjøre noe med det. Bortsett fra å gjøre alt annet. Du lever i desperat fornektelse, og trykker den virkelige verden så langt ned i underbevisstheten at freudianske barndomstraumer er ­lettere tilgjengelig. Du rydder rommet, vasker klær og skifter s­engetøy. Støvtørker lister og gjør rent bak komfyren. Tiden går så fort, plutselig er dagen over, det ble ikke tid, faen, sånn er livet, du suger, men det går bra. Du måtte jo faktisk gjøre rent. Og lage lasagne. Og bruke tre og en halv time på å plukke nupper av kåpen din.

2 dager
Du våkner i kaldsvette etter mareritt om pensjonerte ­zombier som nekter deg å gå på do og tvinger deg til å danse naken i Fantofthallen. Når du innser at dette er en relativt ­realistisk spådom begynner du å hyperventilere og ringer mamma. Etter ti minutter med tårer, hiksting og jamrende hjemlengsel sier hun: «Men er det så farlig om du stryker, da? Du kan jo alltids komme hjem til bygda og hjelpe til på gården!» Du kaster mobilen ut av vinduet i protest. Resten av dagen tilbringer du under dynen i pendel mellom panikk og depresjon.

1 dag
Klokken har bikket midnatt, og du klarer ikke skru av grublingen. Må du egentlig ta eksamen? Vil du ha den graden i det hele tatt? Man burde jo egentlig jobbe med noe man ­faktisk finner interessant? Du tenker over ting du liker å gjøre. Netflix, Sims 4, Civilization VI. Ikke mye cash der. Man kan jo alltids nave. Eller?

Nei, det er dette du vil, for faen! Du kan ikke la 15 lusne studiepoeng knekke deg! Du kan ikke la Sydney-drømmen dø! Du står opp selv om klokken er tre, drikker fire Redbull på rappen, tar tre snus i leppa og setter i gang.

Morgenen, ettermiddagen og kvelden går uten at du våger å se opp. Du bruker sammendrag, PowerPointer, tankekart, hver eneste studieteknikk du har lært fra artikler på sol.no, og når klokken nærmer seg midnatt ser du stjerner, planeter, diagrammer og Salad Fingers som mater deg yoghurt med en rusten skje. Yogainstruktøren som danser naken på sengen din mens hun kaster varm kaffe på deg. En seminaroppgave med lue rullet opp over ørene som ler manisk mens den gir deg papirkutt. Du prøver å skrike, men overdøves av gummi­støvler som knirker på laminatgulv i akselererende tempo.

0 dager
Du våkner med et rykk ved pulten. Klokka er 10:12. FAEN.