Hvis du først og fremst har fulgt med på populærmusikk, er det lett å tenke på musikkåret 2018 som like grått, trist og frustrerende som nyhetsåret. Ariana Grande etablerte seg som «seriøs» artist, Magnus Carlsen debuterte som rapper, og den mestselgende platen internasjonalt var soundtracket til en musikal med Hugh Jackman og Zac Efron.

2018 var også året der rocken, etter lang tid på sykeleiet, endelig trakk et siste sukk og døde, i form av Arctic Monkeys’ ufattelig forglemmelige comeback Tranquility Base Hotel & Casino. Noen vil kanskje innvende at det faktisk ble gitt ut en håndfull tøffe rockeplater, fra band som Sleep, Idles og Daughters, men du som leser dette har ikke hørt noen av dem.

LES OGSÅ: Årets beste album 2017

Stoff-redaksjonen tar ikke det spesielt tungt, men den er bekymret for at det samme snart skal skje med trappen. Sjangeren har dominerer salgslistene og lagt premissene for hvordan all ny musikk skal høres ut, og likevel skjedde det ingenting interessant. Trappen har blitt overvektig, lat og selvgod.

En av de siste innovatørene, XXXTentacion, ble skutt og drept forrige sommer, og mens man kan diskutere om det er en tragedie eller ikke straff nok, er det på det rene at tittelen som største interne utfordrer nå tilhører en noen og sytti år gammel Eminem. Samtidig nådde vi peak mainstream media tar ungdommens kultur på alvor som kunst da Time Magazine kåret Cardi Bs Invasion of Privacy til årets album.

Kanskje ligger fremtiden i den såkalte avantgarden. I hvert fall fortsatte trenden der musikere som er mest kjent for å lage støvsugermusikk, begynner å lage supertilgjengelig pop hvor de til og med synger selv. Arca gjorde det i fjor, Oneohtrix Point Never gjorde det i år, blir den neste Merzbow?

Uansett, vår liste er fri for både trap og rock. Her er platene du faktisk bør få med deg fra året som gikk.

10. Jon Hopkins – Singularity
Elektronikapredikantens femte soloalbum er en suggerende affære. Tittelsporet, som også åpner platen, har en basspuls man simpelthen må nikke anerkjennende til – selvsagt i takt med musikken. Til tross for at de mange taktskiftene kommer bardust, og like gjerne kan ende i dansbare beats som meditative melodier, er platen tilgjengelig for alle som setter pris på elektronisk musikk. Det er ikke tvil om at Hopkins bakgrunn som klassisk pianist harmonerer godt med de innovative produksjonene. Singularitys ni spor er mesterlig sydd sammen, og fortjener å lyttes til i sin helhet. Men du bør også se briten live. Det ganske utrolig at Jon Hopkins trollbandt lille Østre i Bergen for drøyt fem år siden. Selv om du neppe får mulighet til å høre ham i så eksklusive omgivelser igjen, er det er helt greit å danse blant fem tusen andre også.
Tellef Solbakk Raabe

9. Confidence Man – Confident Music for Confident People
Confident Music for Confident People er en leken potpurri av moderne elektronisk musikk dynket i Abba-saus. Normalt ville jeg heller tatt et syrebad. Men Confidence Man er også annerledes. Delvis handler det om at komposisjonene har overraskende dybde og finesse. Delvis handler det om at tekstene er genuint morsomme, og ikke på en selvironisk eller parodierende måte. Men enda mer handler det om emosjonell resonans. Confidence Man oser av usikkerhet. Det bandnavnet omtrent staver for deg, blir sementert gjennom de hyper-dorky sceneopptredenene til vokalistene Janet Planet og Sugar Bones og tekster som «C-O-O-L, cool! I’m a cool party girl in a cool party world.» Seriøst, se en konsertvideo. De ser redde ut. Confident Music handler om å lære å ha det gøy langt utenfor komfortsonen. Ingen av oss vet hva faen vi egentlig driver med. Det går fint. Bare dans.
Olve Hagen Wold

8. Pusha T – Daytona

Daytona var det første albumet som ble sluppet etter Kanye Wests eremitt-tilværelse blant fjellene i Wyoming. Fans kunne knapt beherske sin ekstase over den annonserte mitraljøsesalven av album, produsert av West med navn som Nas, Kid Cudi og, sertifisert kingpin og president for Kanyes plateselskap GOOD Music, Pusha T. På Daytona leverer Pusha en moderne klassiker, i form av syv fokuserte og sylskarpe låter preget av sample-tunge beats og Pushas nesten konsekvent hånlige stemme. Han har en unik evne til å slå deg i frontallappene med Hver. Bidige. Bar. Flowen er ettertrykkelig og glassklar, og lyrikken er tvangsforet med lekne og intrikate punchlines. Tematikken er som vanlig sentrert rundt distribusjonen av narkotiske stoffer, samt luksusartiklene en er i stand til å anskaffe med narkotikaprofitten. Likevel er det ingen som behandler dette emnet med mer etos, ulvesmil og glimt i øyet enn Pusha. Selv uten karakterdrapet på musikkindustriens mektigste skikkelse, den godeste Aubrey Graham, bedre kjent som Drake, ville Daytona stått igjen som ett av årets dødeligste album. Heldigvis gikk det ikke slik – vi fikk alle gleden av å høre Pusha T myrde Drakes selvfølelse og avsløre hans skitneste hemmelighet på disselåta The Story of Adidon. Det startet med Daytona. Bless.
Jonatan Seeman

7. Kamasi Washington – Heaven and Earth

Årets høydepunkt for utforskende jazzentusiaster. Saksofonist, komponist, produsent og bandleder Kamasi Washington har sluppet sitt andre fulle album, og det spenner over to spilletimer, to hovedkonsepter, og krysser sjangergrenser. Visst er det jazz, men hvor andre tar til takke med det utfordrer Washington med elementer fra både samtidsmusikk, funk, kor, og orkester – og lykkes. Den mindre eksperimentelle jazzer kan med andre ord få bryne seg på nye stilarter, men uten å miste fotfestet.

Heaven and Earth fremstår mer intuitivt konseptuelt enn tidligere utgivelser, med sine to deler og solide oppbygning i hver av dem. Washington selv har forklart at albumets to sider representerer, intuitivt nok, jorden og himmelen – og at han selv lever et sted mellom dem. Og når du kommer ut på den andre siden av de 183 minuttene, skjønner du hva han mener. Heaven and Earth er et storslått moderne verk, og en smakfull innsikt til Washingtons musikalske bredde og talent.
Sol Sandvik

6. Kids See Ghosts – Kids See Ghosts

Forholdet mellom Kanye West og Kid Cudi er preget av turbulens. Cudi har tidligere snakket om følelsen av å bli mildt utnyttet og lite verdsatt av sin kunstneriske storebror, på tross av at de to har arbeidet tett sammen om flere tidligere prosjekter. I tillegg til dette relasjonelle bakteppet, har Cudi i lengre tid snakket om sin kamp mot angst, depresjon og selvmordstanker. Kanye opplevde på sin side nylig å bli diagnostisert som bipolar, og det er denne felles tematikken duoen utforsker på albumet Kids See Ghosts. Resultatet er et grensesprengende prosjekt. Kanye og Cudi, væpnet med ærlighet og åpne armer, konfronterer spøkelset som heter psykisk helse. De benytter seg av suggererende rytmer, psykedelisk inspirasjon og enestående kjemi til å levere syv distinkt vakre låter. Lydbildet er til tider illevarslende, nesten hjemsøkt, før det tar veien innom håpefull melankoli og euforisk berusende høyder. Cudi er bedre enn på mange år, og leverer iskalde flows, triumferende fanfare og varm atmosfære i en og samme håndvending. Kanyes sårbarhet og genuine energi er uimotståelig, samtidig som han har stålkontroll over produksjonen. Sammen er de uslåelige, og Kids See Ghosts er et album med rett til å elskes.
Jonatan Seeman

5. Yves Tumor – Safe in the Hands of Love

Avantgarde-pop. Triphop-grunge. Gorillaz for internettgenerasjonen. En postindustriell dekonstruksjon av Lil Peep. Det er mange merkelapper man kan bruke om Yves Tumor. Alle treffer litt, ingen er særlig dekkende. Alt her føles fremmed og kjent samtidig. Bare plateintroen er noe av det villeste jeg har hørt: En gammeldags trenoters soul-intro, strukket ut og gjentatt i det uendelige. Economy of Freedom fortsetter med ren støyminimalisme, langt nok til å la det virke som om dette er låten. Det er det ikke. Etter omtrent tre minutter kommer droppet, og ingenting blir det samme, musikken åpner seg, du blir gjennomstrømmet av en varm, trygg følelse, som om du faktisk ble tatt imot av sterke armer. Musikken raser gjennom et utall sjangere uten å forplikte seg til noen av dem, tekstene føles som bruddstykker av en hel verden. Minst av alt er Yves Tumor trofast mot merkelappen «eksperimentell». Som en annen anmelder skrev: Det mest overraskende med Safe in the Hands of Love er hvor sjokkerende tilgjengelig den er. Det er mer fengende enn rart, mer vakkert enn stygt, mer rekonstruksjon enn dekonstruksjon. Safe in the Hands of Love er først og fremst gjennomsyret av inderlighet.
Olve Hagen Wold

4. Blood Orange – Negro Swan

I 2011 ble vi vitne til artist og produsent Devonté Hynes nye prosjekt, Blood Orange. Han slapp en disco-pop-indie-blanding som utspilte seg som Costal Grooves, den første platen. Fra første tone ble han verdenskjent, og tok det amerikanske publikum med storm.

Med den nyeste platen derimot har han gått for et mer urbant lydbilde. Her leverer han mellomspill med lyder fra storbyer og fjerne stemmer. Han starter med å skru ned tempoet med låter som Take Your Time og Jewelry, og drar alt opp igjen med Charcoal Baby og Chewing Gum. Han holder på den avslappede funky sounden fra 2016-platen, Freetown Sound, men skrur ned metronomen noen hakk, og ender opp med igjen å skape noe helt nytt. Denne platen kan få deg til å danse, gråte og alt der imellom. Han var på listen vår i 2016, Negro Swan ligger på vår liste i år, og det er ikke vanskelig å se for seg at en ny utgivelse kan gjøre det samme om Hynes fortsetter som han har gjort til nå.
Oscar Fugelsnes

3. Nils Frahm – All Melody

Da det nye året såvidt var i gang og jeg tenkte at livet knapt kunne bli bedre, slapp Nils Frahm All Melody. Og bedre ble det. Den tyske pianisten presenterer sitt første store arbeid siden Solo i 2015, og det har vært verdt ventetiden.

Tidligere har Frahm laget eksperimentell musikk, klassisk pianomusikk og elektronika. Alt har vært godt, men dette overgår alt han har gjort før. Det er en lek med alle disse sjangrene som viser hvor enkelt det komplekse kan presenteres, og vice versa. Albumet har en naturlig utvikling av lydbildet, og oppleves som en nøye gjennomtenkt reise. Hvor My Friend The Forest tar deg til hans klassiske røtter, er sangparet All Melody og 2 låtene som viser at Frahm ikke slutter å utforske. Her er det bare å lene seg tilbake, og bli med på ferden.
Sol Sandvik

2. Khruangbin – Con Todo El Mundo

Med sitt andre album har trioen fra Texas smeltet musikalske uttrykk fra Vesten, Karibia, Det fjerne og Det nære østen. Avstøpningen er en unik samling av ti avbalanserte, i hovedsak instrumentelle låter, som drives fremover av rolige taktfaste rytmer. Det brede tilfanget av inspirasjonskilder reflekteres på en subtil måte, og albumet lar seg ikke enkelt plassere i en bestemt sjanger.

Khruangbin vet man verken hva betyr eller hvordan det uttales før man søker det opp det opp på verdensveven. På thai betyr det fly, substantivet, og uttales khroongbin. Januarkonserten i Oslo er allerede utsolgt, men Con Todo El Mundo, spansk for «med hele verden», nytes like gjerne alene på selvvalgt sted. Det snaut tre kvarter lange albumet er årets definitivt beste avspenningsprogram.
Øystein Flø Baste

1. Emilie Nicolas – Tranquille Emile

Det som kjennetegner dette albumet er først og fremst det mørke, suggererende, men samtidig veldig avslappede lydbildet. Rytmene er så gjennomgående chille at Snoop Dogg kunne ha samplet dem. Emilie Nicolas har klart å skape et album som elegant blander RnB med tekno og pop. Så har du tekstene, som er minst like mørke som lydbildet, men samtidig inneholder en rød tråd av forsiktig optimisme. Sangstilen komplementerer lydbildet perfekt. Hun forholder seg til rytmen i sangen som en flytende strøm hvor hun hopper elegant frem og tilbake, til høyre og venstre, på måter som til tider minner mer om rap enn sang. Sjekk for eksempel ut Future, hvor det aldri er forutsigbart hva stemmen hennes vil gjøre med det neste ordet.

Førstesingelen Dark Matter er den mørkeste låten på hele albumet. Som en person med til tider varierende psykisk helse, bet jeg meg fast i teksten umiddelbart. Eller kanskje rettere sagt: Den bet seg fast i meg.

Well, if there’s no light at the end
Except death itself, I should kill myself
If I kill myself I never get to see if it was just a phase
And then I will stand with a lighter, stand with a lighter
Light up this tunnel and see if I get it
I wanna live but my heart’s beatin’ so heavy

Dette er stor poesi. Første gang jeg hørte den, føltes det ut som om Emilie hadde tenkt mine tanker og puttet dem inn i en sang. Jeg mistet pusten!

Følelsesinnholdet kommer enda sterkere frem gjennom hvor variert Nicolas bruker stemmen. Hun spenner fra monumentale vegger av autotune til å være helt alene. Hun dukker uventet opp foran og bak seg selv, som om hun hele tiden førte en indre dialog. Emilie Nicolas blottstiller seg som menneske, og Stoff-redaksjonen er forelsket i henne. Tranquille Emile er årets beste album. Tusen takk, Emilie.
Mats Vederhus

Boblere:
Low – Double Negative
Gorillaz – The Now Now
Beach House – 7