Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
31.01.2019
ANMELDELSE
God, men bergtar ikke

DNS’ oppsetning av Hedda Gabler er god, men forestillingen utfordrer ikke.

Hvem er egentlig Hedda Gabler? Hva er det med Heddas indre som driver karakteren til det ytterste og gjør at hun handler som hun gjør? Spørsmålet har vært stilt helt siden Henrik Ibsen første gang presenterte oss for dette psykologiske dramaet i 1890.

Ekteparet Hedda Gabler og Jørgen Tesman kommer hjem fra en kombinert bryllups- og studiereise. De får besøk av Jørgens tante Juliane. Fra første stund er det klart av Hedda ikke har mye til overs for damen. Det er stor kontrast mellom “tante Julle” og Tesmann, naive og koselige, og det arrige og ville i Heddas karakter. Det blir tydelig at hun ikke passer inn. Maktesløs og kjærlighetsløs gjør hun grusomme ting for å forsøke å gi livet mening.

Innestengt og klaustrofobisk

Fargene er holdt mørke. Selve scenen er gjort mindre ved en enkel vegg som står langt fremme og danner bakteppet til stuen stykket foregår i. Den kraftig innskrenkete spilleflaten gir publikum en følelse av den klaustrofobien som Heddas situasjon er preget av. Stemningen kunne vært enda mer trykkende dersom den ble satt opp på en av DNS’ mindre scener, likevel passer stykket til å bli spilt på Store Scene – kontrasten mellom størrelsen på sal og scene gjør at en virkelig kan føle på den anspente stemningen.

Ønsket om å skape en Hedda Gabler som er lite bundet til en spesiell tid kommer tydelig frem både gjennom kostymene og den enkle scenen. De lykkes på dette punktet. Scenebildet er strippet, og man har kun bevart det mest nødvendige av rekvisitter: Noen stoler, puter, en sjeselong, bøker og blomster. Hedda er kledd i hvitt, som står i kontrast til den ellers dunkle scenen. Det er tydelig at hun skiller seg ut fra sine omgivelser. Dette er bare ett av flere elementer som kan illustrere hennes dualistiske forhold til virkeligheten: kjolen er både en brudekjole og et liksvøp, de hvite blomstene vitner om både bryllup og begravelse. Dette reiser spørsmålet om betydningen av Tesman og Gablers bryllup. Markerte overgangen fra Hedda Gabler til Hedda Tesman begynnelsen på slutten for Hedda?

For idet Ejlert Løvborg, Heddas tidligere flamme, og Thea Elvsted, som står ham nær, kommer til byen, begynner ting å skje. Det blir tydelig at Hedda er en kvinne som ikke elsker, og som ikke bryr seg om sine omgivelser. På jakt etter makt som hun aldri kan få, står hun til slutt på randen av sammenbrudd.

Stine Robin, som spiller Hedda, har uttalt at dette er hennes drømmerolle. Med sine 29 år er hun en relativt ung skuespiller til å besette en så krevende rolle, og hun klarer ikke helt å bære det tunge ansvaret. Stine Robin er en god skuespiller, og hun spiller absolutt overbevisende, men Hedda Gabler er en kompleks karakter med et bredt spekter av følelser og stemninger, og de mange undertonene settes ikke sammen til en hel karakter. I stedet for å være frekk og ironisk høflig, fremstår hun likegyldig. Heller enn at hun er på randen av mentalt sammenbrudd, virker det som om hun kjeder seg i et litt tamt ekteskap. Mye av “magien” forsvinner, og man står igjen med en karakter hvor det ikke er mye igjen av mystikk og tolkningsmuligheter.

Når det er sagt, er det flere positive elementer i Stine Robins tolkning av Hedda. Hun får frem den barnslige holdningen til livet, og den kyniske holdningen til andre mennesker. Det er heller ingenting å si på innlevelse og intensitet i Stines spillestil. Hun er alltid på og hun tar ikke et skritt uten at det er bevisst handling.

De andre rollene

Av de andre rollene er det spesielt Gerald Pettersen, som spiller den eldre beileren og familievennen assessor Brack, som i sine scener får ut det beste i Stine Robins Hedda. Han er ikke redd for å spille ut, og har tiltro til sin egen karakter.

Rollen som Thea Elvsted spilles av Kamilla Grønli Hartvig. Thea er Heddas motstykke i at hun kan elske andre mennesker. Rollen som Thea byr ikke på store utfordringer for Hartvig, som har spilt en lignende rolle som godtroende, troskyldig og underdanig i Glassmenasjeriet som ble satt opp av DNS i 2017. Hartvig har en klar og tydelig diksjon som understreker inderligheten i Theas replikker, men den blir fort en slags Barne-TV-stemme. Det hadde vært fint å se henne i en mer krevende rolle med et bredere register.

Kim J. Olsens tolkning av Heddas ektemann Tesman mangler tyngde. Hans ignoranse overfor Heddas frekkheter virker fordummende og altfor naiv. Han spiller overtydelig og fremkaller latter i salen i seriøse scener. Det virker som at han har vanskelig for å forsvare Tesmans handlinger og kjærlighet til Hedda.

Dialekter

Dialogen i stykket er modernisert og stykket er gjort mer kompakt. Replikkene faller naturlig for skuespillerne. Imidlertid blir den utstrakte bruken av dialekter et forstyrrende element i stykket. Dette er ikke fordi dialektbruken i seg selv er negativ, men fordi alle skuespillerne snakker brede og vidt forskjellige dialekter. Noen ganger trekker dette oppmerksomheten bort fra selve teksten som presenteres.

Hedda Gabler er et over hundre år gammelt stykke som har blitt satt opp utallige ganger. Å komme med en ny og original tolkning av dramaet er vanskelig. Stykket DNS har satt opp er absolutt Hedda Gabler, men den mangler “det lille ekstra”, tyngden og betydningen. Det er likevel ikke sagt at dette er et dårlig stykke. Alle de nødvendige elementene er tilstede og det er tydelig at det er gjort et grundig forarbeid. Selv om det ikke er en særlig nyskapende tolkning, er det et et godt stykke. Det bergtar bare ikke.

ANMELDELSE
God, men bergtar ikke

DNS’ oppsetning av Hedda Gabler er god, men forestillingen utfordrer ikke.

Hvem er egentlig Hedda Gabler? Hva er det med Heddas indre som driver karakteren til det ytterste og gjør at hun handler som hun gjør? Spørsmålet har vært stilt helt siden Henrik Ibsen første gang presenterte oss for dette psykologiske dramaet i 1890.

Ekteparet Hedda Gabler og Jørgen Tesman kommer hjem fra en kombinert bryllups- og studiereise. De får besøk av Jørgens tante Juliane. Fra første stund er det klart av Hedda ikke har mye til overs for damen. Det er stor kontrast mellom “tante Julle” og Tesmann, naive og koselige, og det arrige og ville i Heddas karakter. Det blir tydelig at hun ikke passer inn. Maktesløs og kjærlighetsløs gjør hun grusomme ting for å forsøke å gi livet mening.

Innestengt og klaustrofobisk

Fargene er holdt mørke. Selve scenen er gjort mindre ved en enkel vegg som står langt fremme og danner bakteppet til stuen stykket foregår i. Den kraftig innskrenkete spilleflaten gir publikum en følelse av den klaustrofobien som Heddas situasjon er preget av. Stemningen kunne vært enda mer trykkende dersom den ble satt opp på en av DNS’ mindre scener, likevel passer stykket til å bli spilt på Store Scene – kontrasten mellom størrelsen på sal og scene gjør at en virkelig kan føle på den anspente stemningen.

Ønsket om å skape en Hedda Gabler som er lite bundet til en spesiell tid kommer tydelig frem både gjennom kostymene og den enkle scenen. De lykkes på dette punktet. Scenebildet er strippet, og man har kun bevart det mest nødvendige av rekvisitter: Noen stoler, puter, en sjeselong, bøker og blomster. Hedda er kledd i hvitt, som står i kontrast til den ellers dunkle scenen. Det er tydelig at hun skiller seg ut fra sine omgivelser. Dette er bare ett av flere elementer som kan illustrere hennes dualistiske forhold til virkeligheten: kjolen er både en brudekjole og et liksvøp, de hvite blomstene vitner om både bryllup og begravelse. Dette reiser spørsmålet om betydningen av Tesman og Gablers bryllup. Markerte overgangen fra Hedda Gabler til Hedda Tesman begynnelsen på slutten for Hedda?

For idet Ejlert Løvborg, Heddas tidligere flamme, og Thea Elvsted, som står ham nær, kommer til byen, begynner ting å skje. Det blir tydelig at Hedda er en kvinne som ikke elsker, og som ikke bryr seg om sine omgivelser. På jakt etter makt som hun aldri kan få, står hun til slutt på randen av sammenbrudd.

Stine Robin, som spiller Hedda, har uttalt at dette er hennes drømmerolle. Med sine 29 år er hun en relativt ung skuespiller til å besette en så krevende rolle, og hun klarer ikke helt å bære det tunge ansvaret. Stine Robin er en god skuespiller, og hun spiller absolutt overbevisende, men Hedda Gabler er en kompleks karakter med et bredt spekter av følelser og stemninger, og de mange undertonene settes ikke sammen til en hel karakter. I stedet for å være frekk og ironisk høflig, fremstår hun likegyldig. Heller enn at hun er på randen av mentalt sammenbrudd, virker det som om hun kjeder seg i et litt tamt ekteskap. Mye av “magien” forsvinner, og man står igjen med en karakter hvor det ikke er mye igjen av mystikk og tolkningsmuligheter.

Når det er sagt, er det flere positive elementer i Stine Robins tolkning av Hedda. Hun får frem den barnslige holdningen til livet, og den kyniske holdningen til andre mennesker. Det er heller ingenting å si på innlevelse og intensitet i Stines spillestil. Hun er alltid på og hun tar ikke et skritt uten at det er bevisst handling.

De andre rollene

Av de andre rollene er det spesielt Gerald Pettersen, som spiller den eldre beileren og familievennen assessor Brack, som i sine scener får ut det beste i Stine Robins Hedda. Han er ikke redd for å spille ut, og har tiltro til sin egen karakter.

Rollen som Thea Elvsted spilles av Kamilla Grønli Hartvig. Thea er Heddas motstykke i at hun kan elske andre mennesker. Rollen som Thea byr ikke på store utfordringer for Hartvig, som har spilt en lignende rolle som godtroende, troskyldig og underdanig i Glassmenasjeriet som ble satt opp av DNS i 2017. Hartvig har en klar og tydelig diksjon som understreker inderligheten i Theas replikker, men den blir fort en slags Barne-TV-stemme. Det hadde vært fint å se henne i en mer krevende rolle med et bredere register.

Kim J. Olsens tolkning av Heddas ektemann Tesman mangler tyngde. Hans ignoranse overfor Heddas frekkheter virker fordummende og altfor naiv. Han spiller overtydelig og fremkaller latter i salen i seriøse scener. Det virker som at han har vanskelig for å forsvare Tesmans handlinger og kjærlighet til Hedda.

Dialekter

Dialogen i stykket er modernisert og stykket er gjort mer kompakt. Replikkene faller naturlig for skuespillerne. Imidlertid blir den utstrakte bruken av dialekter et forstyrrende element i stykket. Dette er ikke fordi dialektbruken i seg selv er negativ, men fordi alle skuespillerne snakker brede og vidt forskjellige dialekter. Noen ganger trekker dette oppmerksomheten bort fra selve teksten som presenteres.

Hedda Gabler er et over hundre år gammelt stykke som har blitt satt opp utallige ganger. Å komme med en ny og original tolkning av dramaet er vanskelig. Stykket DNS har satt opp er absolutt Hedda Gabler, men den mangler “det lille ekstra”, tyngden og betydningen. Det er likevel ikke sagt at dette er et dårlig stykke. Alle de nødvendige elementene er tilstede og det er tydelig at det er gjort et grundig forarbeid. Selv om det ikke er en særlig nyskapende tolkning, er det et et godt stykke. Det bergtar bare ikke.

Neste artikkel
Pur og ærlig danseglede