Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
01.02.2019
MUSIKKSTOFF
Møt Norges beste rapper

Wonder The Boy er ærlig om det meste. Og han er ikke beskjeden.

Det er snart ett år siden Stoff snakket med Wonder The Boy, eller Markus Røe, sist. Den gang var han månedens debutant. Siden har den unge rapperen sluppet prosjektene Please Keep Smiling og Lonelyboy, i tillegg til hitlåta Dopamine og senest singelen Call Me Up. Wonder The Boy har ligget på alt annet enn latsiden, og vi møtes i forbindelse med Indian Summer-konserten hans på Østre. Han smiler fra øre til øre, og ser litt ut som en pimp.

Ambivalent monomani

Wonder The Boy slapp sitt første prosjekt da han var femten år. Snart blir han atten. Diskografien spriker fra melodisk emo-rap, til skandinavisk krakilsk-optimistisk pop-rap, til knallharde trapbangers. Felles for dem alle er den myke, umodne og lett blærete stemmen til Markus Røe. Riktignok på perfekt engelsk, med intrikat flow og en overraskende bred vokal rekkevidde. Og litt autotune.

Jeg har alltid vært en person som lar meg oppsluke fullstendig.

Om oppstartsfasen kan Wonder fortelle at han lot seg inspirere av oppmerksomheten han som fjortenåring fikk fra jentene i klassen etter en skolekonsert. I løpet av de ti påfølgende månedene satt han fem timer i studio hver dag og pugget rap. Resultatet var den kritikerroste Wonderland.

– Jeg har alltid vært en person som lar meg oppsluke fullstendig. Da jeg var ti år, gjorde jeg noe tilsvarende. Den gangen ville jeg bli forfatter, og skrev ut femti romaner før jeg gikk lei.

Monomanien har imidlertid sin pris.

– Det gikk mye ut over skolen og det sosiale. Jeg snakket omtrent ikke med andre mennesker i løpet av den perioden, og kom ut dypt deprimert på andre siden. Da jeg begynte med musikken var jeg veldig sjenert og stengt inne i mitt eget hode. Jeg likte ikke folk noe særlig, de likte ikke meg noe særlig, og det kan man høre på Wonderland.

Siden har Markus beveget seg inn og ut av tilsvarende faser, og mener selv at denne ambivalensen reflekteres i musikken han lager. På sine to nyeste prosjekter beveger han seg imidlertid mot mer aggressiv og tradisjonell rap, en uttrykksform han behersker med stor selvtillit.

– Jeg vet at jeg er Norges beste rapper, kommer det kort og kontant fra syttenåringen.

Ærlighet varer lengst
Det kan være vanskelig å ta Wonder The Boy på alvor når han sier at han er Norges beste rapper. Det er ikke vanlig å gå uironisk ut med slike uttalelser i Norge. Jeg hører et opprørt skrik fra min indre Jante, men velger å ta ham på ordet.

Hva er det som gjør deg til Norges beste rapper?

– Evnene mine som tekstforfatter og flowen min gjør meg til Norges beste rapper. I tillegg er jeg allsidig, selvsikker og ærlig.

Er den beste rapperen selvsikker og ærlig?

– Den som ønsker å relatere til andre mennesker på et personlig nivå må være ærlig, og ærlighet fordrer selvsikkerhet. Jeg får ofte meldinger fra folk som forteller meg at ærligheten min er inspirerende.

Videre mener Markus at ærligheten er nødvendig for å kunne etablere seg som egen artist, og på den måten unnslippe å alltid skulle bli sammenlignet med andre.

– I begynnelsen kunne jeg bli ganske irritert over sammenligningene. For eksempel da jeg ble kalt «den Norske Yung Lean» fordi jeg også var kortklipt og tjukk. I Norge har man kultur for å fremstille alt som den norske ditt og norske datt. Man er ikke så glad i å la artister være seg selv, og særlig ikke hvis de rapper på engelsk sånn som meg.

Droppet ut av videregående

Wonder The Boy er ambisiøs, og han er selvstendig i musikkbransjen. Han har selv sagt at det ikke finnes noen plan B. Nylig ble han nødt til å droppe ut av videregående fordi han ikke fikk godkjent fraværet som fulgte av konsertene hans rundt om i det ganske land.

Hvilke tanker har du rundt der du er akkurat nå, og hvor du har lyst til å ende opp?

Folk i Norge setter ikke pris på ordentlig rap.

– Akkurat nå er jeg veldig fornøyd. Jeg jobber på Carlings. Senere vil jeg komme meg til utlandet. Musikken min er internasjonal, og ikke av typen som blir stor i Norge. Det sier sitt at den største låten min er en poplåt – folk i Norge setter ikke pris på ordentlig rap. Jeg hører LA kalle på meg.

Burde man ikke fullføre videregående, egentlig?

– Hvis de kan gi skiløpere gyldig fravær, men ikke kan gi det til meg fordi det er vanskelig å definere rap-artist som karriere, så kan de dra til helvete. Jeg føler at skolen er et middel for å få seg jobb, og jobb har jeg jo allerede. Når det er sagt, har jeg fortsatt muligheten til å ta opp videregående i framtiden. Jeg skulle faktisk gjerne studert film.

På spørsmål om Markus er redd for hva berømmelsen kan komme til å gjøre med ham, smiler han og holder skuldrene senket. Han forteller at han er flink med mennesker, og at det er lett å skille de ekte fra de falske:

– Kaller du meg Markus er du cool. Hvis du konsekvent kaller meg Wonder, da fakker jeg ikke med deg.

Kommer du til å velte deg i damer?

– Hvem sier at jeg ikke gjør det allerede?

Han klarer å holde seg alvorlig et par sekunder før han bryter sammen i latter.

Snakker ut om mental helse

Her tar samtalen en drastisk vending. Det som egentlig var ment som et spørsmål om hva som gjør musikken til Wonder The Boy unik, utvikler seg rask til en samtale om mental helse. Markus mener selv at han befinner seg i en unik posisjon på grunn av alderen sin, og ikke minst evnen hans til å være ærlig.

– Jeg kan snakke om mental helse på en måte som treffer en viktig gruppe. Unge gutter og jenter får en trygghetsfølelse ved at jeg forteller dem at de ikke er de eneste. Det er altfor få talspersoner for mental helse i Norge, og særlig på min alder.

Det er altfor få talspersoner for mental helse i Norge.

Når jeg spør Markus om hans egen mental helse, forteller han at han har vært mye deprimert, men at det også svinger mye.

– Hjernen min er nok litt merkelig skrudd sammen, for med en gang det skjer noe kjipt, da tenker jeg bare ok, da kan jeg bare drepe meg selv. Sånn er det alltid, det er noe jeg kommer tilbake til.

Hvordan håndterer du det?

– Jeg har ikke funnet nøkkelen til mental helse, men jeg vet at det er viktig å snakke om det. Når jeg er ærlig om det, kommer andre til å være ærlige tilbake, og da føler ingen av oss seg alene lenger. Folk trenger ikke råd, de trenger at noen er der med dem og føler på det samme som de føler.

Samtidig har han innsett at det kan være betryggende å vite at alle faktisk er helt alene.

– Da trenger jeg for eksempel ikke å bli lei meg hvis en jente jeg er forelsket i, ikke føler det samme. Da trenger jeg ikke bli avhengig av andre.

Er smerte en viktig ingrediens i kunsten?

– Du må ikke ha følt smerte for å være kunstner. Men, dersom du har følt smerte, da trenger du kunsten mer. Det betyr mer for deg, og du jobber hardere for det. Jeg tror det kan treffe hardere fra en slik person, enn fra en person som bare lager kunst for gøy. Det handler om å formidle et følelsesregister.

Sigg på brystet

Intervjuet er over, og vi prater litt om løst og fast før vi går ut på gaten for å ta noen bilder. Markus er i strålende humør – det virker ikke som om han lot seg prege av den alvorlige tematikken vi avsluttet med. Han er Wonder The Boy, og han viser oss tatoveringene sine: Piggtråd rundt håndleddet, et hjerte med en hengelås på hånda («hjertet mitt er alltid låst») og en sigg på brystet. Vi bommer en sigg av ham.

Så må Wonder The Boy dra videre. Han skal snart opptre på Østre. Vi prøver oss på et kult håndtrykk, men jeg bommer. Kleint.

Høy energi i stusselige omgivelser

Jeg ankommer Østre kvart på ti med klump i magen. Kommer folk til å dukke opp? Det viser seg at svaret er nei. Der arrangørene må ha regnet med at Indian Summer-festivalens veldedighetskonsept ville trekke folk på tross av den noe stive billettprisen, er resultatet et glissent og trist dansegulv. Blant publikum gjenkjenner jeg mange av artistene som spilte tidligere på kvelden.

Wonder The Boy ser likevel uanfektet ut. Han står på scenen og gliser. Ikledd sjakkmønstret shorts og hvit hoodie, med en rød og hjerteformet veske, spør han publikum:

– Blir dette min beste opptreden i Bergen noensinne?

Og det er godt mulig at det ble den beste noensinne. Wonder The Boy strålte på scenen, og viste at han kan oppføre iskald flow like godt der oppe som i studio. Han prater lystig med publikum, synger Biebers Baby i acapella, og hopper som en gal. Det tar ikke lang tid før hoodien tas av, og under kommer Markus Røe frem i all sin prakt.

Mye av opptredenen går med til å spille ny musikk. Den er hard, og den er kul. Wonder ber oss komme nærmere scenen, og jeg tenker at det eneste som er galt med denne konserten er publikum. Eller mangel på publikum. Det er en relativt lunken gjeng som står rundt den talentfulle og lett rabiate syttenåringen. Det føles urettferdig på Norges beste rappers vegne.

MUSIKKSTOFF
Møt Norges beste rapper

Wonder The Boy er ærlig om det meste. Og han er ikke beskjeden.

Det er snart ett år siden Stoff snakket med Wonder The Boy, eller Markus Røe, sist. Den gang var han månedens debutant. Siden har den unge rapperen sluppet prosjektene Please Keep Smiling og Lonelyboy, i tillegg til hitlåta Dopamine og senest singelen Call Me Up. Wonder The Boy har ligget på alt annet enn latsiden, og vi møtes i forbindelse med Indian Summer-konserten hans på Østre. Han smiler fra øre til øre, og ser litt ut som en pimp.

Ambivalent monomani

Wonder The Boy slapp sitt første prosjekt da han var femten år. Snart blir han atten. Diskografien spriker fra melodisk emo-rap, til skandinavisk krakilsk-optimistisk pop-rap, til knallharde trapbangers. Felles for dem alle er den myke, umodne og lett blærete stemmen til Markus Røe. Riktignok på perfekt engelsk, med intrikat flow og en overraskende bred vokal rekkevidde. Og litt autotune.

Jeg har alltid vært en person som lar meg oppsluke fullstendig.

Om oppstartsfasen kan Wonder fortelle at han lot seg inspirere av oppmerksomheten han som fjortenåring fikk fra jentene i klassen etter en skolekonsert. I løpet av de ti påfølgende månedene satt han fem timer i studio hver dag og pugget rap. Resultatet var den kritikerroste Wonderland.

– Jeg har alltid vært en person som lar meg oppsluke fullstendig. Da jeg var ti år, gjorde jeg noe tilsvarende. Den gangen ville jeg bli forfatter, og skrev ut femti romaner før jeg gikk lei.

Monomanien har imidlertid sin pris.

– Det gikk mye ut over skolen og det sosiale. Jeg snakket omtrent ikke med andre mennesker i løpet av den perioden, og kom ut dypt deprimert på andre siden. Da jeg begynte med musikken var jeg veldig sjenert og stengt inne i mitt eget hode. Jeg likte ikke folk noe særlig, de likte ikke meg noe særlig, og det kan man høre på Wonderland.

Siden har Markus beveget seg inn og ut av tilsvarende faser, og mener selv at denne ambivalensen reflekteres i musikken han lager. På sine to nyeste prosjekter beveger han seg imidlertid mot mer aggressiv og tradisjonell rap, en uttrykksform han behersker med stor selvtillit.

– Jeg vet at jeg er Norges beste rapper, kommer det kort og kontant fra syttenåringen.

Ærlighet varer lengst
Det kan være vanskelig å ta Wonder The Boy på alvor når han sier at han er Norges beste rapper. Det er ikke vanlig å gå uironisk ut med slike uttalelser i Norge. Jeg hører et opprørt skrik fra min indre Jante, men velger å ta ham på ordet.

Hva er det som gjør deg til Norges beste rapper?

– Evnene mine som tekstforfatter og flowen min gjør meg til Norges beste rapper. I tillegg er jeg allsidig, selvsikker og ærlig.

Er den beste rapperen selvsikker og ærlig?

– Den som ønsker å relatere til andre mennesker på et personlig nivå må være ærlig, og ærlighet fordrer selvsikkerhet. Jeg får ofte meldinger fra folk som forteller meg at ærligheten min er inspirerende.

Videre mener Markus at ærligheten er nødvendig for å kunne etablere seg som egen artist, og på den måten unnslippe å alltid skulle bli sammenlignet med andre.

– I begynnelsen kunne jeg bli ganske irritert over sammenligningene. For eksempel da jeg ble kalt «den Norske Yung Lean» fordi jeg også var kortklipt og tjukk. I Norge har man kultur for å fremstille alt som den norske ditt og norske datt. Man er ikke så glad i å la artister være seg selv, og særlig ikke hvis de rapper på engelsk sånn som meg.

Droppet ut av videregående

Wonder The Boy er ambisiøs, og han er selvstendig i musikkbransjen. Han har selv sagt at det ikke finnes noen plan B. Nylig ble han nødt til å droppe ut av videregående fordi han ikke fikk godkjent fraværet som fulgte av konsertene hans rundt om i det ganske land.

Hvilke tanker har du rundt der du er akkurat nå, og hvor du har lyst til å ende opp?

Folk i Norge setter ikke pris på ordentlig rap.

– Akkurat nå er jeg veldig fornøyd. Jeg jobber på Carlings. Senere vil jeg komme meg til utlandet. Musikken min er internasjonal, og ikke av typen som blir stor i Norge. Det sier sitt at den største låten min er en poplåt – folk i Norge setter ikke pris på ordentlig rap. Jeg hører LA kalle på meg.

Burde man ikke fullføre videregående, egentlig?

– Hvis de kan gi skiløpere gyldig fravær, men ikke kan gi det til meg fordi det er vanskelig å definere rap-artist som karriere, så kan de dra til helvete. Jeg føler at skolen er et middel for å få seg jobb, og jobb har jeg jo allerede. Når det er sagt, har jeg fortsatt muligheten til å ta opp videregående i framtiden. Jeg skulle faktisk gjerne studert film.

På spørsmål om Markus er redd for hva berømmelsen kan komme til å gjøre med ham, smiler han og holder skuldrene senket. Han forteller at han er flink med mennesker, og at det er lett å skille de ekte fra de falske:

– Kaller du meg Markus er du cool. Hvis du konsekvent kaller meg Wonder, da fakker jeg ikke med deg.

Kommer du til å velte deg i damer?

– Hvem sier at jeg ikke gjør det allerede?

Han klarer å holde seg alvorlig et par sekunder før han bryter sammen i latter.

Snakker ut om mental helse

Her tar samtalen en drastisk vending. Det som egentlig var ment som et spørsmål om hva som gjør musikken til Wonder The Boy unik, utvikler seg rask til en samtale om mental helse. Markus mener selv at han befinner seg i en unik posisjon på grunn av alderen sin, og ikke minst evnen hans til å være ærlig.

– Jeg kan snakke om mental helse på en måte som treffer en viktig gruppe. Unge gutter og jenter får en trygghetsfølelse ved at jeg forteller dem at de ikke er de eneste. Det er altfor få talspersoner for mental helse i Norge, og særlig på min alder.

Det er altfor få talspersoner for mental helse i Norge.

Når jeg spør Markus om hans egen mental helse, forteller han at han har vært mye deprimert, men at det også svinger mye.

– Hjernen min er nok litt merkelig skrudd sammen, for med en gang det skjer noe kjipt, da tenker jeg bare ok, da kan jeg bare drepe meg selv. Sånn er det alltid, det er noe jeg kommer tilbake til.

Hvordan håndterer du det?

– Jeg har ikke funnet nøkkelen til mental helse, men jeg vet at det er viktig å snakke om det. Når jeg er ærlig om det, kommer andre til å være ærlige tilbake, og da føler ingen av oss seg alene lenger. Folk trenger ikke råd, de trenger at noen er der med dem og føler på det samme som de føler.

Samtidig har han innsett at det kan være betryggende å vite at alle faktisk er helt alene.

– Da trenger jeg for eksempel ikke å bli lei meg hvis en jente jeg er forelsket i, ikke føler det samme. Da trenger jeg ikke bli avhengig av andre.

Er smerte en viktig ingrediens i kunsten?

– Du må ikke ha følt smerte for å være kunstner. Men, dersom du har følt smerte, da trenger du kunsten mer. Det betyr mer for deg, og du jobber hardere for det. Jeg tror det kan treffe hardere fra en slik person, enn fra en person som bare lager kunst for gøy. Det handler om å formidle et følelsesregister.

Sigg på brystet

Intervjuet er over, og vi prater litt om løst og fast før vi går ut på gaten for å ta noen bilder. Markus er i strålende humør – det virker ikke som om han lot seg prege av den alvorlige tematikken vi avsluttet med. Han er Wonder The Boy, og han viser oss tatoveringene sine: Piggtråd rundt håndleddet, et hjerte med en hengelås på hånda («hjertet mitt er alltid låst») og en sigg på brystet. Vi bommer en sigg av ham.

Så må Wonder The Boy dra videre. Han skal snart opptre på Østre. Vi prøver oss på et kult håndtrykk, men jeg bommer. Kleint.

Høy energi i stusselige omgivelser

Jeg ankommer Østre kvart på ti med klump i magen. Kommer folk til å dukke opp? Det viser seg at svaret er nei. Der arrangørene må ha regnet med at Indian Summer-festivalens veldedighetskonsept ville trekke folk på tross av den noe stive billettprisen, er resultatet et glissent og trist dansegulv. Blant publikum gjenkjenner jeg mange av artistene som spilte tidligere på kvelden.

Wonder The Boy ser likevel uanfektet ut. Han står på scenen og gliser. Ikledd sjakkmønstret shorts og hvit hoodie, med en rød og hjerteformet veske, spør han publikum:

– Blir dette min beste opptreden i Bergen noensinne?

Og det er godt mulig at det ble den beste noensinne. Wonder The Boy strålte på scenen, og viste at han kan oppføre iskald flow like godt der oppe som i studio. Han prater lystig med publikum, synger Biebers Baby i acapella, og hopper som en gal. Det tar ikke lang tid før hoodien tas av, og under kommer Markus Røe frem i all sin prakt.

Mye av opptredenen går med til å spille ny musikk. Den er hard, og den er kul. Wonder ber oss komme nærmere scenen, og jeg tenker at det eneste som er galt med denne konserten er publikum. Eller mangel på publikum. Det er en relativt lunken gjeng som står rundt den talentfulle og lett rabiate syttenåringen. Det føles urettferdig på Norges beste rappers vegne.

Neste artikkel
God, men bergtar ikke