Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
04.02.2019
MUSIKKSTOFF
Jubileumsfest for Dark Side of the Wall

Stoffs journalister blir salige etter to timer med buekorps, pyroshow og laser.

Dark Side of the Wall, et Pink-Floyd tribute band som av Roger Waters har blitt omtalt som «fucking brilliant», feirer i år 20 år med to nesten fullsatte konserter i Grieghallen. Stoff var tilstede på jubileumsfesten.

Grieghallen skinner med pomp og prakt denne lørdagskvelden som vi i over et halvt år har gledet oss til. Vår tilstedeværelse blant blodfansen trekker snittalderen ned med et par tiår, og oppsettet står i stor kontrast til gårsdagen. Under Samfunnets jubileumskonsert fredagen før var det nemlig vi som hadde følt oss gamle, som publikum til den 23 år gamle finnen Klaus Mäkelä dirigere Bergen Filharmoniske Orkester. Lekende elegant kontrollerte unggutten 90 musikere gjennom Dmitrij Sjostakovitsjs 10. symfoni.

Da dette var vår andre kveld på rad i Grieghallen, følte vi at vi begynte å fylle vår rettmessige plass blant Bergens kulturelite. Vi hilser kjekt på vekterne, men de husket oss merkelig nok ikke fra kvelden før. De hadde heller ikke oppfylt ønsket vårt om å inngravere navnene våre på faste stoler. Vi er i godt lag likevel. Bergenserne smiler og skåler om hverandre, og enhver sjanse som byr opp til jubel blir utnyttet. «Vi elsker dokker!», ropes det fra langt bak i salen. En etterfølgende Bergensapplaus bekrefter beundrende anerkjennelse. Bandet selv oser av genuin glede.

Dark Side of the Wall åpner med «Set your controls for the heart of the sun», før de går rett på The Wall. «In the Flesh» blir akkompagnert av et pyroshow som setter salen i fyr og flammer. Vi setter pris på at de jobber seg relativt systematisk gjennom de forskjellige albumene, slik at konseptene og tematikken blir fremført med kontinuitet. Fra Animals spiller de «Sheep» og «Dogs». Førstnevnte blir akkompagnert av en en heftig video som omhandler vår ukritiske bruk av sosiale medier. Mannen på raden foran oss ser ikke ironien i at han live-streamer halve konserten mens prosjekterte dislikes hagler ned på skjermen bak bandet. Fyren selv får ingen likes på livestreamen sin.

 

Etter Animals flyter kontinuiteten mer ut, og bandet beveger seg relativt fritt mellom Dark Side of the Moon, Wish You Were Here og The Wall. Deres forkjærlighet for sistnevnte kommer tydelig frem gjennom den store overvekten av sanger fra nettopp dette albumet. Noen høydepunkter som kan nevnes er den irske sangeren Sharon Gaynors tolkning av «The Great Gig in the Sky», som får hennes medkorist til å gråte. I salen var ingen seter tørre. I tillegg gjør den skotske saksofonisten Ian Richie, som forøvrig har turnert en rekke ganger med selveste Roger Waters, en formidabel jobb. Kveldens sterkeste øyeblikk er likevel fremføringen av «The Fletcher Memorial Home» fra The Final Cut. I bakgrunnen vises en video med tegninger av Stalin, Bashir al-Assad, Netanyahu, Trump, Putin og den “reformvennlige” prins Muhammed bin Salman. Ekstra sterkt blir det når vår egen statsminister dukker opp sammen med en tegning av Breivik. Når bandet litt senere spør «Mother Can I Trust the Government?», hyler publikum unisont «NO!».

Den politiske brodden gjør konserten til en ekstra minnerik og spesiell opplevelse. I motsetning til Roger Waters stopper ikke bandet opp underveis for å informere publikum om neo-fascismens inntog, men det er heller ikke nødvendig. Budskapet er sendt, mottatt og oppfattet.

 

Under låten «Run» tar det helt av i Grieghallen i det et buekorps kommer marsjerende inn sidedørene. Det er veldig forvirrende å se det uniformerte buekorpset bevisst innta en rolle i et stykke som handler om fascisme. Publikum ser ikke ut til å bry seg om dette, og buekorpset mottar stående ovasjon i det de forlater scenen.

 

Mer unisont skal det bli når bandet velger å avslutte med «Wish you were here» i karaoke- versjon. Vårt verste karaokeminne fra den gang vi ble stilleshamet av en gjeng kulturløse italienere kommer tilbake. Selv om vi (som italienerne) hadde ønsket oss en avslutningslåt med mer futt, kunne vi ikke glemme påminnelsen fra gårsdagens debatt: «De lykkeligste menneskene er de som kan ha det gøy i enhver situasjon». Den stappfulle salen synger av full hals. Vi hyler med, og kjenner oss som lykksalige troende etter en høytidsmesse.

 

Etter to dager med høykultur, kjenner vi at vi må ned på kulturproletariatets nivå for å balansere ut overdosen før vi flytter inn på Kode. Vi tar turen innom Skipperstuen, der vi med varierende hell danser swing blant pensjonister og alkiser. Vi tenker at vi gleder oss til 2029, når Dark Side of the Wall fyller 30 år.

MUSIKKSTOFF
Jubileumsfest for Dark Side of the Wall

Stoffs journalister blir salige etter to timer med buekorps, pyroshow og laser.

Dark Side of the Wall, et Pink-Floyd tribute band som av Roger Waters har blitt omtalt som «fucking brilliant», feirer i år 20 år med to nesten fullsatte konserter i Grieghallen. Stoff var tilstede på jubileumsfesten.

Grieghallen skinner med pomp og prakt denne lørdagskvelden som vi i over et halvt år har gledet oss til. Vår tilstedeværelse blant blodfansen trekker snittalderen ned med et par tiår, og oppsettet står i stor kontrast til gårsdagen. Under Samfunnets jubileumskonsert fredagen før var det nemlig vi som hadde følt oss gamle, som publikum til den 23 år gamle finnen Klaus Mäkelä dirigere Bergen Filharmoniske Orkester. Lekende elegant kontrollerte unggutten 90 musikere gjennom Dmitrij Sjostakovitsjs 10. symfoni.

Da dette var vår andre kveld på rad i Grieghallen, følte vi at vi begynte å fylle vår rettmessige plass blant Bergens kulturelite. Vi hilser kjekt på vekterne, men de husket oss merkelig nok ikke fra kvelden før. De hadde heller ikke oppfylt ønsket vårt om å inngravere navnene våre på faste stoler. Vi er i godt lag likevel. Bergenserne smiler og skåler om hverandre, og enhver sjanse som byr opp til jubel blir utnyttet. «Vi elsker dokker!», ropes det fra langt bak i salen. En etterfølgende Bergensapplaus bekrefter beundrende anerkjennelse. Bandet selv oser av genuin glede.

Dark Side of the Wall åpner med «Set your controls for the heart of the sun», før de går rett på The Wall. «In the Flesh» blir akkompagnert av et pyroshow som setter salen i fyr og flammer. Vi setter pris på at de jobber seg relativt systematisk gjennom de forskjellige albumene, slik at konseptene og tematikken blir fremført med kontinuitet. Fra Animals spiller de «Sheep» og «Dogs». Førstnevnte blir akkompagnert av en en heftig video som omhandler vår ukritiske bruk av sosiale medier. Mannen på raden foran oss ser ikke ironien i at han live-streamer halve konserten mens prosjekterte dislikes hagler ned på skjermen bak bandet. Fyren selv får ingen likes på livestreamen sin.

 

Etter Animals flyter kontinuiteten mer ut, og bandet beveger seg relativt fritt mellom Dark Side of the Moon, Wish You Were Here og The Wall. Deres forkjærlighet for sistnevnte kommer tydelig frem gjennom den store overvekten av sanger fra nettopp dette albumet. Noen høydepunkter som kan nevnes er den irske sangeren Sharon Gaynors tolkning av «The Great Gig in the Sky», som får hennes medkorist til å gråte. I salen var ingen seter tørre. I tillegg gjør den skotske saksofonisten Ian Richie, som forøvrig har turnert en rekke ganger med selveste Roger Waters, en formidabel jobb. Kveldens sterkeste øyeblikk er likevel fremføringen av «The Fletcher Memorial Home» fra The Final Cut. I bakgrunnen vises en video med tegninger av Stalin, Bashir al-Assad, Netanyahu, Trump, Putin og den “reformvennlige” prins Muhammed bin Salman. Ekstra sterkt blir det når vår egen statsminister dukker opp sammen med en tegning av Breivik. Når bandet litt senere spør «Mother Can I Trust the Government?», hyler publikum unisont «NO!».

Den politiske brodden gjør konserten til en ekstra minnerik og spesiell opplevelse. I motsetning til Roger Waters stopper ikke bandet opp underveis for å informere publikum om neo-fascismens inntog, men det er heller ikke nødvendig. Budskapet er sendt, mottatt og oppfattet.

 

Under låten «Run» tar det helt av i Grieghallen i det et buekorps kommer marsjerende inn sidedørene. Det er veldig forvirrende å se det uniformerte buekorpset bevisst innta en rolle i et stykke som handler om fascisme. Publikum ser ikke ut til å bry seg om dette, og buekorpset mottar stående ovasjon i det de forlater scenen.

 

Mer unisont skal det bli når bandet velger å avslutte med «Wish you were here» i karaoke- versjon. Vårt verste karaokeminne fra den gang vi ble stilleshamet av en gjeng kulturløse italienere kommer tilbake. Selv om vi (som italienerne) hadde ønsket oss en avslutningslåt med mer futt, kunne vi ikke glemme påminnelsen fra gårsdagens debatt: «De lykkeligste menneskene er de som kan ha det gøy i enhver situasjon». Den stappfulle salen synger av full hals. Vi hyler med, og kjenner oss som lykksalige troende etter en høytidsmesse.

 

Etter to dager med høykultur, kjenner vi at vi må ned på kulturproletariatets nivå for å balansere ut overdosen før vi flytter inn på Kode. Vi tar turen innom Skipperstuen, der vi med varierende hell danser swing blant pensjonister og alkiser. Vi tenker at vi gleder oss til 2029, når Dark Side of the Wall fyller 30 år.

Neste artikkel
Møt Norges beste rapper