Den europeiske torturforebyggingskomiteen og Sivilombudsmannen publiserte i januar flere rapporter fra besøk i norske fengsler. I rapportene er dagens isolasjonspraksis og behandlingen av psykisk syke gjenstand for krass kritikk. Dermed har debatten om bruk av isolasjon blitt satt på dagsorden, men for enkelte har tematikken vært til stede i bevisstheten lenge.

Kjemper for de vanskeligstilte
Isabelle Aarvik studerer juss ved Universitetet i Bergen, og har interessert seg for livene til vanskeligstilte personer siden hun gikk på barneskolen. Da Aarvik begynte på studiene, var utgangspunktet et ønske om å hjelpe de som hadde havnet på kant med loven. Dermed ble timene på lesesalen fort byttet ut med timer i felten – først gjennom arbeid for Foreningen Tryggere Ruspolitikk, og senere i forbindelse med arbeid i WayBack, som hjelper innsatte i overgangen til livet utenfor murene. For å bli bedre kjent med rusmiljøet, valgte Aarvik å bruke sommeren 2017 blant rusmisbrukere i området rundt Brugata i Oslo.

Nå skriver Aarvik mastergrad om psykisk helse og bruk av isolasjon i norske fengsler. Avgjørende for valget av oppgaveemne, var en historie fra en av Aarviks bekjente som selv ble utsatt for en høyst kritikkverdig bruk av isolasjon. Historien er gjengitt i anonymisert form under.

42 timer i belteseng
Den domfelte ble først sendt til en psykiatrisk institusjon, ettersom vedkommende var for syk til å være i fengsel. Siden ble personen returnert til fengselet som følge av et selvmordsforsøk. Her skal vedkommende ha uttrykt et ønske om å avslutte livet – et ønske som av kriminalomsorgen ble besvart med en beskjed om å roe seg ned. Den innsatte gjentok ønsket sitt, og skal ha vært urolig, opprørt og redd. Dermed valgte fengselspersonalet å treffe et vedtak om bruk av sikkerhetscelle, som er en celle uten annet inventar enn en madrass på gulvet. Begrunnelsen var risiko for selvmord.

Den innsatte skal siden ha dunket hodet gjentatte ganger mot veggen, og ble dermed plassert i sikkerhetsseng. Her blir vedkommende liggende naken de neste 42 timene. Under denne perioden avstår personen fra å spise av frykt for å måtte på do. I så tilfelle ville reimene på sengen blitt løsnet akkurat så mye at den fastbundne kunne gjort sitt fornødne. Den innsatte får omsider tilsyn av lege, og ytrer et ønske om å få komme i kontakt med advokaten sin. Kriminalomsorgen sier at innsatte må vente, noe som begrunnes med at det må legges inn i systemet først. Etter 42 timer i belter føres vedkommende på nytt tilbake til sikkerhetscellen, og blir holdt der det påfølgende døgnet.

Det er en utbredt oppfatning at selv kortvarige isolasjonsopphold kan påføre psykiske skader på den innsatte. Dette er blant annet anerkjent av den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som gjentatte ganger har vurdert tilfeller av isolasjon opp mot forbudet mot nedverdigende og umenneskelig behandling. Isolasjonsbruk svekker impulskontroll, gir økt risiko for selvmord, og kan fremprovosere økt aggresjon. Dette bekreftes i Sivilombudmannens rapport fra Bergen fengsel i 2018.

LES OGSÅ: Kan demokratiet takle de ekstreme? 

Hva isolasjon gjør med et menneske
– Jeg hadde ingen å snakke med. Jeg hadde ingenting å gjøre, annet enn å tenke. Da jeg lå inne på cellen, var påkjenningen av manglende kontakt med andre mennesker så stor at jeg ikke engang klarte å se på tv eller å lese bøker. Jeg begynte etterhvert å få voldsfantasier. Jeg ønsket å drepe, skade og torturere.

Uttalelsen kommer fra en venn av Aarvik, som gjennom engasjementet sitt har blitt kjent med en rekke sterke historier. Denne personen satt på isolasjon i to uker.

– Det var et helvete på jord. Ikke fordi det var noen som var direkte stygg med meg under oppholdet, men på grunn av hva isolasjonen gjorde med meg. Jeg har aldri tidligere ønsket å gjøre noen vondt, men disse to ukene i isolasjon rokket ved noe av det mest grunnleggende i meg – menneskeligheten min.

Får ikke behandlingen de trenger
I 2014 publiserte Victoria Cramer ved Oslo Universitetssykehus en rapport om den psykiske helsen til et representativt utvalg på 857 domfelte kvinner og menn i norske fengsler. 92% av de innsatte viste tegn på en psykisk lidelse. 73% hadde personlighetsforstyrrelse, sammenlignet med en forekomst på 13% blant Oslos øvrige befolkning. I tillegg rapporterte 51% om problemer med avhengighet og narkotika. Fengselspopulasjonen har med andre ord et større behov for å få behandling for psykiske lidelser enn befolkningen ellers.

Til tross for dette er det dårlig oppfølging av psykisk syke i norske fengsler. Aarvik forteller at selv om de innsatte i teorien har den samme lovfestede retten til helsehjelp som befolkningen forøvrig, mangler i praksis over halvparten av norske fengsler en psykolog og tilbud om annen psykiatrisk behandling. Samtidig medfører dette, i følge Adele Mestad, direktør for Norges Institusjon for Menneskerettigheter, at isolasjon av de innsatte blir ekstra problematisk.

Omfattende bruk av isolasjon
Utgangspunktet i norske fengsler er at soning skal skje i fellesskap. Frihetsberøvelsen skal ikke være mer inngripende enn det som er nødvendig på grunn av sikkerhetsmessige hensyn. Med andre ord – isolasjon skal kun brukes unntaksvis. Likevel er en hverdag med isolasjon dessverre virkeligheten for mange i norske fengsler. Den europeiske torturforebyggingskomiteen har blant annet, i sitt brev til norske myndigheter, pekt på at de innsatte ble satt på isolasjon på grunn av bygnings- og bemanningsmessige forhold.

For å få en oversikt over omfanget av isolasjonsbruk i norske fengsler, har Sivilombudsmannen utført en rekke dagsmålinger. Den juridiske forståelsen av isolasjon er uklar, men essensen ligger likevel i den folkelige forståelsen av ordet – å være fratatt muligheten til menneskelig kontakt. I dag tilbringer omtrent 200 av 3200 innsatte i norske fengsler 22 av døgnets 24 timer i cellen sin. Omtrent 800 innsatte tilbringer 16 timer eller mer i cellen sin per døgn.

Bergens Tidende har det siste halvåret gjennomgått tusenvis av sider med vedtak, protokoller og tvangslogger fra flere av landets fengsler. De har avdekket at omfattende og langvarig bruk av glattcelle forekommer uten tilstrekkelig rettslig grunnlag. Det forekommer blant annet at innsatte blir sittende på isolasjon uten at det treffes et formelt vedtak. Hvordan kan det ha seg at praksisen som vi har beskrevet over er såpass utbredt?

Neglisjeres av politikerne
I Sivilombudsmannens rapport fra besøket i Bergen fengsel i 2018 fremkommer det at 24% av vedtakene om bruk av sikkerhetscelle som faktisk ble fattet, ble gjort for å forhindre selvskading og selvmord. Dette fremstår som paradoksalt. Hvorfor benyttes isolasjon av de innsatte til å forhindre selvmord når vi samtidig vet at denne praksisen medfører økt selvmordsrisiko? Dette er altså et forsøk på å håndtere akutte og vanskelige situasjoner som samtidig forsterker forekomsten av disse.

I tillegg finnes det flere praktiske grunner til at isolasjon er så utbredt som det er. Kriminalomsorgen peker blant annet på at den uutholdelige praksisen skyldes manglende bemanning og psykologisk kompetanse i fengslene. Dersom man har et tilstrekkelig antall helsepersonell til stede, vil soningen til de innsatte kunne tilpasses deres behov, samtidig som man kan tilby dem nødvendig behandling for psykiske lidelser.

Hvorfor bevilger ikke politikerne mer penger til å redusere omfanget av en praksis som øker risikoen for selvmord? Lederen for Sosialistisk Ungdom, Andreas Unneland, mener at de innsatte i norske fengsler i lang tid har blitt neglisjert av samfunnet. Aarvik er enig:

– Politiske valg vil sjelden vinnes ved å gå i bresjen for saker tilknyttet fengselspopulasjonen, forklarer hun.

Selv om politikere i opposisjon ofte forsøker å løfte frem stemmer som sjeldent høres, glemmes disse stemmene når de samme politikerne inntar regjeringslokalene. Psykiater Bjørn Østberg, som lenge har arbeidet med isolasjonsproblematikken i norske fengsler, oppsummerer det slik:

– Da nåværende helseminister Bent Høie satt i opposisjonen, ble vi kontaktet flere ganger i måneden for innspill. Men, i det øyeblikket politikerne kommer i posisjon, blir de på en besynderlig måte utilgjengelige for innspill fra oss som arbeider i felten.

LES OGSÅ: Om birøkt, insektsdemokrati og mirakelmedisin.

Verktøykassen slankes
«Regjeringen vil redusere bruken av isolasjon, og legger til grunn at bruken av isolasjon kan være skadelig for den innsatte.»

Dette står i den såkalte Granavolden-plattformen, som den borgerlige regjeringen ble enig om i januar. Det er en ordrett videreføring av formuleringen som ble brukt i den foregående Jeløya-plattformen.
Regjeringen har vist til denne plattformen flere ganger når de har fått spørsmål om ressursbruk til behandling av psykisk syke i fengsel.

Samtidig ser vi at kriminalomsorgen må gjennomføre regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE), som innebærer årlige ostehøvelkutt i hele den offentlige sektoren. Klassekampen skrev 4. oktober om bemanningssituasjonen i Bergen fengsel. På grunn av ABE-reformen, har fengselsledelsen sett seg tvunget til å kutte i kveldsvaktene, noe som igjen fører til økt isolasjon blant de innsatte. Samtidig har Kriminalomsorgsdirektoratet gjentatte ganger uttalt at manglende økonomiske overføringer hindrer dem i å ansette psykologer og annet kompetent personell som kan gi de innsatte den behandlingen de trenger. Dette er stikk i strid med regjeringens programerklæring.

Et fengsel i verdensklasse
Kritikken mot norsk isolasjonspraksis er ikke ny. Den europeiske torturkomiteen har siden 1993 gjennomført seks besøk i norske fengsler, der samtlige besøk har resultert i kritiske bemerkninger knyttet til bruken av isolasjon.

Samtidig har man fremstilt behandlingen av innsatte i norske fengsler som den ultimate oppskriften på rehabilitering – senest i den amerikanske filmskaperen Michael Moores dokumentar Where to Invade Next (2015). Slike fremstillinger bidrar til formingen av selvbildet vårt, og gir folket en rosenrød oppfatning av norsk straffegjennomføring. Faren er at man overser de sidene ved straffegjennomføringen som burde vært endret. Isabelle Aarvik utdyper:

– Best i klassen-stempelet har i lang tid fungert som en hvilepute for norske politikere. Behandlingen av psykisk syke i fengsel må imidlertid diskuteres ut fra våre velferdsforutsetninger. Vi sammenligner tross alt ikke helsevesenet vårt med den offentlige sykehusdriften i land som ikke har en fungerende velferdsstat. At behandling av innsatte i Norge er langt bedre enn i andre land, gir ikke grunn til å nedprioritere en sårbar gruppe i samfunnet vårt.

Grunn til optimisme?
I mai 2018 viste NRK dokumentaren Fengslet og forlatt, som til nå er sett av over en halv million mennesker. Dokumentaren skildrer sterke scener fra hverdagen til de aller sykeste innsatte på Ila fengsel. Her fortviler fengselsdirektøren over manglende midler og kompetanse til å imøtekomme de innsattes behov for behandling. Praksisen svarer dårlig til selvbildet vårt om en straffegjennomføring i verdensklasse. Dette satte folks sinn i kok, og har siden tvunget frem politisk handling. I statsbudsjettet for 2019 ble 18,3 millioner kroner øremerket opprettelsen av en ny avdeling for de aller sykeste og farligste innsatte ved Ila fengsel.

Bevilgningen vil i beste fall gi seks nye plasser ved kun ett av Norges mange fengsler. Likevel understreker det viktigheten av å løfte denne saken frem i offentligheten, dersom man håper å bedre situasjonen.

I 2001 ble det opprettet et tilsynsråd som skal påse at fengslene følger loven. Ordningen har vært kritisert mange ganger, blant annet for at mandatet har vært så uspesifisert at rådets medlemmer ikke har visst hva de skulle gjøre. Etter lengre tid med press fra media og de ansatte, varslet imidlertid Kriminalomsorgsdirektoratet i slutten av januar i år at tilsynsordningen nå skal gjennomgå revisjon. Aarvik er forsiktig optimistisk, samtidig som hun understreker faren for at at historien kan komme til å gjenta seg:

– Vi ser nå at den siste tids oppmerksomhet knyttet til de innsattes psykiske helse har fremtvunget politisk handling. Likevel har vi, siden den første rapporten kom i 1993, observert et mønster der problematikken får litt oppmerksomhet, før saken tilsynelatende forsvinner fra politikernes og medias bevissthet.

Nå må vi sørge for at dette ikke bare blir nok et blaff.

Ungdomspartiene om morgendagens isolasjonspraksis

Etter at SV la frem et representantforslag til Stortinget i mai 2018, har tiltak for å korrigere isolasjonspraksisen stått på agendaen. Vi kastet ballen til de unge og håpefulle, og stilte dem følgende spørsmål:

1) Siden 1993 har den europeiske torturforebyggingskomiteen rettet knallhard kritikk mot norsk isolasjonsbruk. Hvorfor er kritikken fortsatt like aktuell i 2019?

2) Hva vil ditt parti gjøre for å bedre situasjonen for psykisk syke i fengsel?

AUF
Astrid Hoem, nestleder i AUF

1) Dagens utfordring er at Høyre og Fremskrittspartiet står i spissen for regjeringen. De har i flere år nedprioritert kriminalomsorgen – både i form av penger og tiltak.

2) I forbindelse med den pågående stortingsdebatten har Arbeiderpartiet to forslag. Disse støttes av AUF. Ett av forslagene er en handlingsplan som blant annet oppfordrer til økt kompetanse og ressursbruk. Målet er å styrke psykiatriens kapasitet og fengslenes behandlingstilbud. Som et tiltak for å bedre de fengsledes psykiske helse, ønsker vi også å legge vekt på ruspolitikken. Heller enn å ilegge straff for bruk og besittelse, bør man tilby behandling.

FpU
Bjørn-Kristian Svendsrud, formann i FpU

1) Norge har hatt åtte ulike regjeringer siden 1993, så dette er en tverrpolitisk utfordring. Likevel meldes det om fremgang i den siste rapporten til den europeiske torturforebyggingskomiteen. Flere tiltak har blitt gjort, som for eksempel styrking av tilsynsordningen og bevilgninger til etablering av fellesskapsavdeling på Ila.

2) Fengselsstraff er noe som sones av kriminelle lovbrytere. Når det er sagt, er FpU opptatt av at ferdigsonede skal tilbake til samfunnet som gode samfunnsborgere. Derfor må kriminalomsorgen legge til rette for psykisk syke, og her er dommerens valg av reaksjonsform sentral. De sykeste skal dømmes til tvungent psykisk helsevern.

KrFU
Martine Tønnessen, leder i KrFU

1) Det er vanskelig å gi et klart svar på hvorfor praksisen ikke har endret seg. Den politiske viljen har åpenbart ikke vært stor nok, og behandlingen av psykisk syke har kommet langt ned på prioriteringslisten til politikerne. Dessverre.

2) Behandlingen av psykisk syke, i fengsel og i samfunnet generelt, er en sak som må løftes høyt. KrFU vil utfordre KrF for å få regjeringen til å fokusere på denne problematikken. I første omgang bør vi fokusere på kunnskapsformidling om situasjonen i norske fengsler. Videre må vi samarbeide med kriminalomsorgen og Sivilombudsmannen for å gjøre noe med behandlingen, som bør prioriteres over bygging av nye fengselsplasser.

Rød Ungdom
Tobias Drevland Lund, leder i Rød Ungdom

1) Årsaken er nok at kritikken gjelder en samfunnsgruppe som ikke får mye oppmerksomhet.

2) Vi er generelt for en kraftig økonomisk oppgradering av kriminalomsorgen, slik at behandlingstilbudet kan utbedres. Vi ønsker også å stanse den overdrevne bruken av isolasjon overfor psykisk syke i fengsel. Under den pågående stortingsdebatten vil Rødt stemme for de forslagene som innebærer grundig og rask endring. Disse dreier seg i hovedsak om å hindre isolasjon av psykisk syke, samt å prioritere innleggelse i det psykiske helsevern for denne gruppen.

Senterungdommen
Torleik Svelle, politisk nestleder i Senterungdommen

1) Budsjettene for kriminalomsorgen har vært svært trange under denne regjeringen. Det har gått ut over både innsatte og ansatte.

2) Senterungdommen viser til handlingsplanen som Senterpartiet foreslo under den aktuelle stortingsdebatten. Denne har som hensikt å bedre kunne følge opp alvorlig psykisk syke, både i kriminalomsorgen og i psykisk helsevern. SP vil at alvorlig psykisk syke skal tilbys hjelp på lik linje med andre. Vi ønsker formelle målsetninger om å redusere bruken av isolasjon, å fullstendig avvikle langvarig isolasjon, samt å stoppe bruken av isolasjon helt overfor psykisk syke.

Sosialistisk Ungdom
Andreas Sjalg Unneland, leder i Sosialistisk Ungdom

1) Viljen til å ta tak i disse sakene har lenge vært fraværende. Isolerte fengslede er en gruppe mennesker som blir neglisjert av samfunnet fordi det ikke gir politisk gevinst å løfte saken deres.

2) SU viser til SVs forslag i forbindelse med den pågående stortingsdebatten. Blant annet skal psykiatriens kapasitet til å håndtere og behandle alvorlig psykisk syke straffedømte økes. Andre forslag tar sikte på å redusere bruken av isolasjon overfor psykisk syke, gjennom å prioritere ressurser til økt bemanning i både psykiatrien og fengslene.

Unge Høyre
Amalie Gunnufsen, sentralstyremedlem i Unge Høyre

1) Enigheten om å bedre situasjonen er stor, og vi ser en positiv utvikling. Blant annet blir færre plassert på glattcelle i over 48 timer, og det etableres også flere og bedre fengselsplasser.

2) Fengslene må tilby bedre psykisk helsehjelp, men samtidig må man tørre å tenke nytt. Mulige løsninger er å tilby livslang rett til videregående utdanning i fengsel, samt å la flere sone elektronisk og på institusjoner. Videre er noe av det viktigste for oss å sette fokus på fengslede kvinner. Soningsforholdene er dårligere for kvinner enn menn, hvilket vil kunne gå ut over deres psykiske helse. Dette ønsker vi å ta tak i, for eksempel gjennom bygging av flere kvinnefengsler.

Unge Venstre
Konstanse Løfors, nestleder i Unge Venstre

1) Delvis handler dette om økonomiske prioriteringer. Siden 2015 har det blitt bevilget flere millioner til oppfølging av innsatte med psykiske lidelser, men isolasjonsbruken er fremdeles uholdbar. De økonomiske tiltakene må derfor bli mer målrettede.

2) Vi vil få spesialisthelsetjenesten inn i fengselet, da alvorlig psykisk syke på isolasjon opplever å bli kasteball mellom fengsel og spesialisthelsetjenesten. Vi foreslår også bevilgninger til oppussing av fengsler som trenger det. Det skal bli lettere å aktivisere innsatte, uten at det går på bekostning av sikkerhetshensyn.

I beste fall en oppfordring
Debatten på Stortinget som ble igangsatt av SVs representantforslag, og som flere av ungdomspartiene referer til, vil ende i et stortingvedtak den 5. mars. Da skal voksenpolitikerne avgi sine stemmer. Likevel vil nok ikke resultatet av stortingsdebatten alene være tilstrekkelig for å løse den langvarige isolasjonsfloken, da forslagene formelt kun kan regnes som oppfordringer til regjeringen. Trolig må stortingspolitikerne åpne pengesekken og bruke sin lovgivende makt. Hvorvidt vi igjen får se et såkalt blaff, eller faktisk handlekraft, vil kun fremtiden vise.

LES OGSÅ: Stoff går i dybden – mannlig prevensjon