Den 21. januar, etter 131 dager med regjeringsforhandlinger, kunne statsminister Stefan Löfven presentere Sveriges nye regjering. Det tok tid. Hva skjedde?

Boikottet rasistene
Sveriges politiske handlingslammelse skyldtes de øvrige partienes uvillighet til å godta at Sverigedemokratene ble tildelt makt og innflytelse. Sverigedemokratene (SD) fikk 17,5% oppslutning, og ble dermed satt ut i kulda til tross for at de er Sveriges tredje største parti. Boikott var svenskenes strategi for å takle en gruppe som, blant annet på grunn av sine nynazistiske røtter, anses for å være ekstrem. Og det er tross alt ikke mer enn drøyt tjue år siden partimedlemmene måtte forbys å trekke i uniform. Kan boikotten dermed forsvares?

Nei. Ihvertfall ikke på lang sikt, skal vi tro Anders Ravik Jupskås, statsviter og forsker ved Senter for ekstremismeforskning ved UiO. Han har uttalt til forskning.no at det bare er et spørsmål om tid før Sverigedemokratene blir stuerene på samme måte som Fremskrittspartiet ble det i Norge. SD har blitt mer moderate med tiden, og folk trenger et innvandringsfiendtlig parti å stemme på. På den andre siden er det ikke selvsagt at vi bør anse innvandringsfiendtlighet og rasebiologisk retorikk som akseptable politiske holdninger. La oss se nærmere på alternativene.

Kan gjøre saken verre
I et parlamentarisk demokrati skal regjeringsmakten springe ut fra representantene som folket velger til nasjonalforsamlingen. Det er et grunnleggende prinsipp. Hva så da med en nasjonalforsamling som ikke makter å gi landet en regjering?

Tanken er jo først og fremst at valget skal fremstille et representativt tverrsnitt av folkets oppfatninger. Dessverre lider denne tanken av det samme problemet som gjennomsnittet – den kan forskyves kraftig av ekstreme grupper. Og da er ikke alle sånn omtrent like uenige lenger. Dersom Sverigedemokratenes fremmedfiendtlighet anses for å være milevis unna resten av velgermassens oppfatninger, kan en forstå at resten av politikerne ikke har lyst til å samarbeide med dem. Likevel bør vi spørre oss om de har rett til å nekte.

– Det er ikke noe problem, hevder Siri Gloppen, professor i sammenlignende politikk og ledende forsker på forholdet mellom juss og politikk.

– Her er det snakk om holdninger som et flertall synes så viktig å bekjempe at de velger å danne en bred koalisjon. Demokratisk sett er dette uproblematisk.

Om det er politisk klokt, er en annen sak. Gloppen forklarer at det her er snakk om en avveining; å boikotte er det samme som å trekke en linje i sanden mellom hvilke holdninger som er akseptable og ikke. Dette kan hindre at de uakseptable holdningene sprer seg. Samtidig utvider det kløften mellom den ekskluderte gruppen og resten. Det er ikke helt bra.

– Polariseringen kan øke, du vil kunne få flere radikaliserte grupper, og med det vil faren for vold bli større, advarer Gloppen.

Svenskene har altså valgt en risikabel strategi. Kunne de valgt annerledes?

Saboter dem!
Det er neppe særlig kontroversielt å hevde at det finnes objektivt feilaktige oppfatninger i enhver velgermasse. Det interessante er imidlertid hvordan man kan unngå at disse manifesteres som politisk innflytelse, uten å risikere konsekvensene som Siri Gloppen advarer mot. Vi snakket med Kjetil Bjorvatn, professor ved NHH og spesialist innenfor politisk økonomi. Kan man designe insentivstrukturer som får folk til å ta bedre politiske valg, eller i det minste holde seg unna fake news?

Bjorvatn mener, ikke uventet, at det er etisk uforsvarlig å forsøke å påvirke hvordan folk stemmer – med mindre man tar utgangspunkt i allment aksepterte sannheter. Det vil med andre ord ikke være aktuelt å sabotere Sverigedemokratenes hjertesaker. Bjorvatn forklarer at man heller bør overlate til de politiske partiene å knive om folkeopinionen, da de i praksis utgjør et marked for nettopp denne.

– I utgangspunktet er det opp til de enkelte partiene å sørge for at andre partier ikke får spredt feilinformasjon. Dette er de, som aktører i det politiske markedet, kraftig insentivert til å gjøre. Dessverre ser man at de etablerte partiene hittil ikke har klart å håndtere den populistiske bølgen.

Gi dem makt!
Når vi spør Bjorvatn om hvordan den populistiske bølgen kan håndteres, drar han oss i en ny retning.

– Kanskje det beste ville vært å slippe populistene til makten og på den måten ansvarliggjøre dem. Desto mer man boikotter Sverigedemokratene, desto mer fremstår de som ofre. Ved å slippe dem til i et regjeringssamarbeid, kunne man isteden avkledd dem denne profilen som åpenbart appellerer til de svenske velgerne, sier Bjorvatn.

Siri Gloppen er imidlertid ikke helt enig. Hun påpeker at vi forsøkte akkurat dette i Norge med Fremskrittspartiet, og at selv om det modererte FrP, ble det politiske landskapet flyttet langt i innvandringskritisk retning. Videre frykter hun at ytre høyre uansett vil beholde retorikken om «oss mot alle andre», slik at den tydeligste effekten av å inkludere dem blir at de endelig faktisk får gjennomslag for sakene sine.

Vi vet med andre ord ikke hva vi skal gjøre. Gi dem lillefingeren, og de terraformer det politiske landskapet til en ugjenkjennelig og ondskapsfull dystopi. Kapp av dem hånda, og de fester en sylskarp krok til armstumpen. Kan vi virkelig ikke hindre objektivt feilaktige holdninger fra å manifesteres i politisk innflytelse uten å gjøre dem enda mer ekstreme?

Jo, skal vi tro Jonas Linde, også professor i sammenliknende politikk.

Åpen debatt, regnbuer og roser
– Politikerne er nødt til å lytte til og bry seg om den uroen mange går rundt og kjenner på. En av de viktigste grunnene til at man stemmer på et radikalt parti er at man ikke føler seg hørt. Folk stemmer ikke nødvendigvis på Sverigedemokratene som en protest, men fordi partiet har det betente innvandringsspørsmålet høyest på sin agenda, sier Linde.

Han oppfordrer med andre ord til åpen debatt. Og har du sett, på dette punktet er også Siri Gloppen og Kjetil Bjorvatn enige! Kan vi tilbakevise dumme påstander, berolige de engstelige og ta de politisk ukorrekte på alvor, kan vi kanskje også kneble de ekstreme partiene? Sikkert. På den andre siden er det litt som å si at løsningen på seksuell trakassering og overgrep er en hashtag på twitter. Det er håpefullt.

På den andre siden – det kan umulig være mindre hensiktsmessig enn å holde kjeft.