«Damen i sort» (originaltittel The Woman in Black) er historien om advokaten Arthur Kipps’ reise til gudsforlatte Eel Marsh House, hvor han skal ta seg av papirene til den avdøde kvinnen som var husets siste eier. Stykket begynner i etterkant av dette, når Kipps får hjelp av en skuespiller til å fortelle om de forstyrrende tingene han har opplevd på stedet.

Helt fra begynnelsen gjøres det til et poeng at dette formidlingen av en historie – stykket begynner med at skuespilleren (Stine Revheim Svellingen), skal lære Kipps (Jon Andreas Edland) hvordan han kan bruke teater til å fortelle om det han har opplevd. Det veksles mellom scener i selve historien og scener i stykkets nåtid.

Roald Dahlsk gåsehud
Teksten i seg selv forteller en skremmende historie, men det er skuespillernes fremføring som bestemmer om publikum får frysninger. «Damen i sort» utnytter teaterets muligheter til å spille på hva som er virkelig og hva som er fiksjon. Denne utfordringen har skuespillerne tatt på strak arm. De sjonglerer karakterer og forteller historien på en overbevisende og spennende måte.

En ting har produksjonen virkelig klart: å skape stemning. Som publikum er det deilig å bli skremt på denne måten. Det benyttes ikke billige «jump scares», som plutselige høye lyder eller skrik, i stedet hintes det til ting man ikke vil tenke på, og det brukes frampek. Følelsene minner om de man får av å lese Roald Dahls noveller: Vissheten om at det ligger noe fryktelig under gir historien en krypende og ekkel, men samtidig deilig følelse.

LES OGSÅ: Anmeldelse av DNS’ «Hvem er redd for Virginia Woolf?»: Nydelig nachspiel

Setter fantasien i sving
Det er tydelig at Svellingen har erfaring med improvisasjonsteater. Hun er spesielt god til å etablere scenerommet ved at hun hele tiden forholder seg til den tenkte verdenen som foregår på scenen. Hun er ekte og tydelig tilstede i alt hun gjør.

Til å begynne med virker Edland litt usikker, men blir etter hvert mer overbevisende. Han klarer å skape tydelige karakterer, noe som er imponerende når Edland alene spiller alle birollene i stykket. De to skuespillerne passer godt sammen og spiller godt mot hverandre. De klarer det som dyktige skuespillere skal, nemlig å gi publikum følelsen av at skuespillerne har kontroll, samtidig som man sitter ytterst på stolen i spenning, ventende på hva som skal skje.

Hverken Edland eller Svellingen glemmer å forholde seg til de tenkte rekvisittene og stedene de har skapt på scenen. Som publikum glemmer man at det som manes frem kun er fantasi. Stykket blir dermed enda mer skremmende. Så man virkelig damen i sort? Beveget gyngestolen seg? Var det noen der i røyken?

Det er tydelig at produksjonen har hatt stort fokus på både auditive og visuelle virkemidler. Dette er særs vellykket. Tung røyk fra mange røykmaskiner og lydeffekter som varierer mellom nesten uhørlig og dundrende høylytte er med på å skape en egen verden som man nesten glemmer ikke er virkelig. Immaturus har skjønt hvilke muligheter dette stykket har, og har latt det få utfolde seg.

«Damen i sort» viser hvordan teateret kan bedra oss ved at skillet mellom hva som er virkelighet og hva som er fiksjon viskes ut. Samtidig som publikum stadig blir minnet på at det er et teaterstykke gjennom hvordan det veksles mellom scener, er det en snikende følelse av at det kanskje ikke er så fiktivt likevel. Med gode skuespillere og gode effekter har Immaturus lykkes i å skape en vellykket og skremmende forestilling.

LES OGSÅ: Minneord om DNS’ Wenche Kvamme.