Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KOMMENTARSTOFF
Desperate etter handling
31.03.2019

Rekker klimasnøballen å begynne å rulle før den smelter?

Årene gikk mens vi ventet på at noen skulle ta klimaet på alvor. I lys av klimastreiken er det imidlertid mer klart enn noen gang at vi ikke kan forbli passive. Vi behøver konkrete tiltak. Nå. Og vi er avhengige av mer enn bare skolebarnas engasjement.

Et merkelig signal
Slik lyder budskapet, og skolestreiken sier tydelig ifra: Hvorfor skal elevene bry seg om undervisning, når høyt utdannede klimaforskere blir ikke lyttet til? Når myndigheter og næringsliv enten ikke bryr seg om, eller nekter å tro på konsekvensene av utslipp og miljøgifter? Når naturressursene brukes opp uten en plan for fremtiden, og man ikke gjør et reelt forsøk på å holde forbrukersamfunnet i tøylene? Det er et merkelig signal vi sender til skolebarna, når de oppdager at samfunnets eksperter ikke blir tatt på alvor.

«Mengden skolebarn som dukket opp og streiket var definitivt inspirerende. Dessverre kan ikke det samme sies om det oppsiktsvekkende lave engasjementet blant universitets-studentene.»

Likevel handler det ikke om ondskap. Det handler om grådighet, om å berike seg selv på bekostning av fremtiden. Det handler om å se gjennom fingrene på konsekvensene av miljøskadelig forretningspraksis. Det handler om at den norske regjeringen valgte å dele ut nye oljeblokker dagen etter streiken.

Det er fristende å le av tanken på at når naturkatastrofen først inntreffer, vil selv de rikeste komme til kort. Men det er vanskelig å fortsette å le når klimaet kollapser rundt oss. Og det er ingenting morsomt med at vi har gitt makten over naturen over til de mest bemidlede. Det er heller ikke morsomt å anerkjenne at de rikeste landene, som må tildeles størst ansvar for klimakrisen, har bedre råd til å tilpasse seg enn de fattige landene der krisen vil ramme verst.

LES OGSÅ: Earth hour: Skru på lyset, jævla klyse

Hvor ble det av universitetsstudentene?
Greta Thunberg, den 16 år gamle jenta bak klimastreiken, begynte alene foran det svenske parlamentet. Nå har over 125 land deltatt i å skape oppmerksomhet rundt klimakrisen. For Thunberg var det innlysende at vi ikke kommer til å overvinne denne utfordringen ved å slukke lyset eller spare på vannet. At vi behøver mer enn fine ord og kildesortering. Denne krisen kommer til å ramme oss alle, og snarere enn vi er parat til å takle. Miljøengasjement behøves derfor fra alle kanter.

Mengden skolebarn som dukket opp og streiket var definitivt inspirerende. Dessverre kan ikke det samme sies om det oppsiktsvekkende lave engasjementet blant universitetsstudentene. Denne gruppen, som har vært instrumentell under tidligere sosiale omveltninger, uteble denne gangen. Hvorfor? Henviser det til en forandret protestkultur i form av at vi distanserer oss fra radikalisme, eller var det simpelthen et åpenlyst eksempel på ren apati? For vi har ikke råd til apati mot en utfordring som denne.

Kappløp mot utløpsdatoen
Heller er det ikke nok kun å demonstrere. Unge mennesker viser bekymring og engasjement, men hvordan skal det føre til faktisk forandring? Det kommer ikke til å bli lett å utvikle et mer bærekraftig samfunn med mer effektiv bruk av ressurser, mer fornybar energi, mindre plast og mindre utslipp. Særlig gitt den overhengende tidsfristen før kloden passerer returpunktet.

Dersom politikerne som er stemt inn ikke er villige til å innføre de nødvendige forandringene, kan det bli aktuelt med et mer radikalt system. Kontinuerlig passivitet vil i verste fall provosere fram en kraftig motreaksjon som kan velte forbrukersamfunnet og det kapitalistiske systemet som vi kjenner det.

Jeg er lei av vag, treg og feig politisk respons. Det er ikke kun din egen fremtid du ødelegger, det er først og fremst min. Jeg burde ikke trenge å ta over jobben din for at noe skal bli gjort. Jeg håper inderlig at denne bevegelsen ikke slutter som vanlig — uten konkret handling. Men jeg kan ikke si med sikkerhet hva utfallet vil bli. Det burde ikke være så mye å forlange en levedyktig klode. Når fremtidsutsiktene forsvinner, vil ingen vite hvor stort nedfallet kommer til å være. Forhåpentligvis vil de voksne skjerpe seg før vi får svaret.

LES OGSÅ: Grønt valgnederlag. Løst gjenfortalt. 

KOMMENTARSTOFF
Desperate etter handling

Rekker klimasnøballen å begynne å rulle før den smelter?

Årene gikk mens vi ventet på at noen skulle ta klimaet på alvor. I lys av klimastreiken er det imidlertid mer klart enn noen gang at vi ikke kan forbli passive. Vi behøver konkrete tiltak. Nå. Og vi er avhengige av mer enn bare skolebarnas engasjement.

Et merkelig signal
Slik lyder budskapet, og skolestreiken sier tydelig ifra: Hvorfor skal elevene bry seg om undervisning, når høyt utdannede klimaforskere blir ikke lyttet til? Når myndigheter og næringsliv enten ikke bryr seg om, eller nekter å tro på konsekvensene av utslipp og miljøgifter? Når naturressursene brukes opp uten en plan for fremtiden, og man ikke gjør et reelt forsøk på å holde forbrukersamfunnet i tøylene? Det er et merkelig signal vi sender til skolebarna, når de oppdager at samfunnets eksperter ikke blir tatt på alvor.

«Mengden skolebarn som dukket opp og streiket var definitivt inspirerende. Dessverre kan ikke det samme sies om det oppsiktsvekkende lave engasjementet blant universitets-studentene.»

Likevel handler det ikke om ondskap. Det handler om grådighet, om å berike seg selv på bekostning av fremtiden. Det handler om å se gjennom fingrene på konsekvensene av miljøskadelig forretningspraksis. Det handler om at den norske regjeringen valgte å dele ut nye oljeblokker dagen etter streiken.

Det er fristende å le av tanken på at når naturkatastrofen først inntreffer, vil selv de rikeste komme til kort. Men det er vanskelig å fortsette å le når klimaet kollapser rundt oss. Og det er ingenting morsomt med at vi har gitt makten over naturen over til de mest bemidlede. Det er heller ikke morsomt å anerkjenne at de rikeste landene, som må tildeles størst ansvar for klimakrisen, har bedre råd til å tilpasse seg enn de fattige landene der krisen vil ramme verst.

LES OGSÅ: Earth hour: Skru på lyset, jævla klyse

Hvor ble det av universitetsstudentene?
Greta Thunberg, den 16 år gamle jenta bak klimastreiken, begynte alene foran det svenske parlamentet. Nå har over 125 land deltatt i å skape oppmerksomhet rundt klimakrisen. For Thunberg var det innlysende at vi ikke kommer til å overvinne denne utfordringen ved å slukke lyset eller spare på vannet. At vi behøver mer enn fine ord og kildesortering. Denne krisen kommer til å ramme oss alle, og snarere enn vi er parat til å takle. Miljøengasjement behøves derfor fra alle kanter.

Mengden skolebarn som dukket opp og streiket var definitivt inspirerende. Dessverre kan ikke det samme sies om det oppsiktsvekkende lave engasjementet blant universitetsstudentene. Denne gruppen, som har vært instrumentell under tidligere sosiale omveltninger, uteble denne gangen. Hvorfor? Henviser det til en forandret protestkultur i form av at vi distanserer oss fra radikalisme, eller var det simpelthen et åpenlyst eksempel på ren apati? For vi har ikke råd til apati mot en utfordring som denne.

Kappløp mot utløpsdatoen
Heller er det ikke nok kun å demonstrere. Unge mennesker viser bekymring og engasjement, men hvordan skal det føre til faktisk forandring? Det kommer ikke til å bli lett å utvikle et mer bærekraftig samfunn med mer effektiv bruk av ressurser, mer fornybar energi, mindre plast og mindre utslipp. Særlig gitt den overhengende tidsfristen før kloden passerer returpunktet.

Dersom politikerne som er stemt inn ikke er villige til å innføre de nødvendige forandringene, kan det bli aktuelt med et mer radikalt system. Kontinuerlig passivitet vil i verste fall provosere fram en kraftig motreaksjon som kan velte forbrukersamfunnet og det kapitalistiske systemet som vi kjenner det.

Jeg er lei av vag, treg og feig politisk respons. Det er ikke kun din egen fremtid du ødelegger, det er først og fremst min. Jeg burde ikke trenge å ta over jobben din for at noe skal bli gjort. Jeg håper inderlig at denne bevegelsen ikke slutter som vanlig — uten konkret handling. Men jeg kan ikke si med sikkerhet hva utfallet vil bli. Det burde ikke være så mye å forlange en levedyktig klode. Når fremtidsutsiktene forsvinner, vil ingen vite hvor stort nedfallet kommer til å være. Forhåpentligvis vil de voksne skjerpe seg før vi får svaret.

LES OGSÅ: Grønt valgnederlag. Løst gjenfortalt. 

Neste artikkel
Kryptologisk syndefall