Stoff fikk nylig en bekymringsmelding om at et konservativt kirkesamfunn, Den Presbyterianske Kirken i Amerika (PCA), planlegger å etablere en kirke i Stavanger. Ifølge Human Rights Campaign, USAs største LHBT-organisasjon, forsøker dette kirkesamfunnet å «transformere» sine LHBT-medlemmer gjennom evangeliets kraft og Den Hellige Ånd, heller enn å godta legningen deres.

Med hensyn til religionsfriheten, er det uproblematisk at PCA etablerer seg i Norge. Likevel er det grunn til å være skeptisk til organisasjoner som potensielt vil forsøke å forfekte LHBT-fiendtlige holdninger. Spredning av slike holdninger kan i verste fall føre til konflikt mellom religionsfrihet på den ene siden, og ytringsfrihet på den andre.

Tidløse normer?
PCA har omkring 1700 menigheter, og bortimot 400 000 medlemmer i Nord-Amerika. Selv om kirken er basert på den reformerte tro, kan verken kvinner eller LHBT-personer ordineres. Ifølge Human Rights Campaign anerkjenner ikke PCA likekjønnet ekteskap. Ekteskapet er og forblir mellom mann og kvinne, et syn som den norske majoriteten nå kan sies å ha forlatt.

Presbyterianerne har selv uttalt at deres tro er basert på de «tidløse etiske og moralske normene som åpenbares i Bibelen». Likevel valgte trossamfunnet for få år siden å ta et oppgjør med sin egen fortid, som blant annet var preget av rasistiske holdninger. Personer ble nektet medlemskap på grunn av rase, og kirken forkynte at inngåelse av ekteskap på tvers av etniske grupper stred mot det hellige budskap. I tillegg sluttet trossamfunnet opp om organisasjoner grunnlagt på hvit nasjonalisme (her i betydning white supremacy). Man kan stille spørsmål ved om disse holdningene også var basert på «tidløse normer».

LES OGSÅ: Innesperret, psyk og alene: isolasjon i norske fengsler

Herrens hyrder
«Norske troende er som en saueflokk uten gjetere». Slik lyder de presbyterianske misjonærenes ord. Livssynsbeitet i Norge er tilsynelatende dominert av ateister og hedninger, og en gren av PCA har derfor fått som kall å «lede nordmenn ut av et spirituelt mørke» ved å etablere et nettverk av kirker i Norges største regioner. We Go In Faith er navnet på prosjektet som har til hensikt å dekke landets behov for religiøse gjetere.

Pastor og firebarnsfar Matt Stanghelle er prosjektets leder. Han ønsker å etablere den første norske presbyterianske kirken i Stavanger. Da Stoff kontakter Stanghelle over mail, virker han for travel til å la seg intervjues. Han fremstår også noe nervøs når vi velger å ta kontakt per telefon.

– Min tippoldefar emigrerte fra Norge. Jeg har stor kjærlighet til landet, og jeg håper nå å få dra tilbake for å følge i mine forfedres spor, forteller han.

Ifølge prosjektets hjemmeside wegoinfaith.org, har Norge et behov for å beplantes med «sunne kirker». I tillegg kritiseres de norske kirkesamfunnene for å ikke å preke nok om helvete og synd. Samtidig står det over hundre nedslitte kirker rundt om i det ganske land, som brukes sjeldnere enn en gang i måneden. Hva er det som skal lokke folk til den nye presbyterianske menigheten?

– Det er mange internasjonale folk i Stavanger. Vi satser blant annet på å være en internasjonal menighet, som vil inkludere innvandrere, soldater og nordmenn, sier Stanghelle.

En anonym kilde som Stoff har vært i kontakt med har fortalt at kirkeforeningen forsøker å unngå å offentlig uttrykke sine holdninger til alternative legninger. Stanghelle svarer kort og kontrollert når vi legger frem spørsmål om kirkens syn på homofili.

– Vi er en standard evangelisk kirke. Vi forkynner det som Bibelen forkynner. Alle mennesker, uansett hvem de er, er syndere. Men det finnes frelse, sier Stanghelle.

Mener dere at homofili er en synd?

– Vi lærer at alle er syndere. Vi graderer ikke synd, og vi har heller ingen spesiell agenda. Vi er bare en simpel, bibelsk kirke, svarer Stanghelle.

Det viser seg å være vanskelig å få kartlagt kirkens holdninger utover dette synet. Stanghelles svar dreier kategorisk rundt imperativet om at de «følger Bibelens ord». Avslutningsvis spør pastoren om han kan få lese over artikkelen før den publiseres.

Menighet mot mangfold
Stanghelle er overbevist om at Stavanger kommer til å ta kirken godt i mot. Selv mener han at de vil bli «en velsignelse for samfunnet». Når vi tar kontakt med Daniel Rayner, sentralstyremedlem og tidligere medlem i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, avdeling Rogaland – uttrykker han imidlertid tydelig frustrasjon over presbyterianernes inntog.

– Med tanke på hva vi vet om denne kirken, og ikke minst hva de mener om oss [LHBT-personer, red anm.] som gruppe, synes jeg det er kjempekjipt. Deres religiøse lære strider tydelig mot våre verdier, forteller Rayner over telefon fra Homomuseet i Berlin.

– Ved å understreke at det er en synd å leve som homofil, etablerer de restriksjoner for hvordan man kan leve. Slik skal det ikke være, sier Rayner.

Det skuffer ham at PCA på sin hjemmeside trekker frem mangfoldet i Stavanger som en av byens kvaliteter, samtidig som menigheten fremmer verdier som står i direkte kontrast til mangfold og aksept.

Skeivå Stavanger
– Jeg ville vært bekymret for friheten til menneskene innenfor det presbyterianske miljøet, dersom de kommer hit til Stavanger. Det Stavanger jeg bor i representerer ikke de samme holdningene som disse menneskene uttrykker. Jeg elsker denne byen. Her bor det folk med ulike etnisiteter, tro, livssyn, seksualitet og kjønn, sier Rayner.

Han poengterer at Stavanger i nå 20 år på rad har arrangert LHBT-festivalen Stavanger på Skeivå. Festivalen har vært med på å fremme byen som et åpent og inkluderende sted.

– Mange tenker på Rogaland og Stavanger som bibelbeltet. Det er riktignok mange trossamfunn og bedehus her, men det ville ikke vært mulig å arrangere en så stor Pride-festival om det ikke hadde vært rom for åpenhet og solidaritet. Mitt Rogaland kjemper for disse [LHBT-personene], uttrykker Rayner stolt.

Likevel er det fortsatt rom for forbedring. Rayner viser blant annet til at det finnes undersøkelser som tyder på at Sørlandet og Vestlandet huser mindre tolerante holdninger mot LHBT-personer enn andre steder i Norge. Han mener at Stavanger fortsatt er sårbar for impulser som går i retning av mindre toleranse, og er spesielt bekymret for de lett påvirkelige.

– Spesielt er jeg bekymret for barna som skal vokse opp under kirkens innflytelse. Hvordan skal de få lært at man kan være seg selv, hvis de hele veien får høre at følelsene deres er en synd?

Rayner understreker at det i Rogaland jobbes hardt for å bekjempe diskriminering av LHBT-personer, og at han håper at den positive utviklingen ikke vil reverseres av gammeldagse holdninger.

– Jeg ønsker ikke å forhåndsdømme denne kirken fullstendig. Likevel er ikke bare historien deres homofiendtlig, de har også bakstreverske oppfatninger om kvinners rådighet over egen kropp. Dette er holdninger jeg er glad for vi har kommet oss vekk fra, sier Rayner.

Utvikling på hjemmebane
Spørsmålet om homofili har preget den kirkelige debatten i Norge i lang tid. Den Norske Kirke har tydelig uttrykt at det er utenfor deres rammer å avvise og fordømme homofile og lesbiske i møte med menighetsliv og kirke.

– Den Norske Kirke har tatt store skritt for å modernisere seg. I dag har homofile rett til å gifte seg i kirken gjennom egen-liturgien. Ideelt sett skulle dette vært en fellesliturgi, men det får bli en annen sak, sier Rayner.

Likevel skriver Den Norske Kirke på sin nettside at synet på homofili fortsatt er noe todelt. Kirkens medlemmer er enige om at Bibelen, på den tiden den ble skrevet, var mot homofilt samliv. Man er uenige om hva dette skal bety i dagens samfunn.

– Presbyterianerne bør se på hvordan samfunnet vårt ser ut i dag. Jeg synes de kan ta lærdom av hvordan Den Norske Kirke forholder seg til spørsmålet om legning. Kirken jeg tilhører har plass til alle. Presbyterianerne derimot, sier at du ikke er god nok som du er, mener Rayner.

Fra verdensvev til kirkenettverk
På hjemmesiden til PCA kan man lese om rogalendingen Jonas Stava. De skriver at han har et hjerte for misjon og apologetikk, som er en teologisk disiplin med fokus på å forsvare og begrunne kristendommen som den sanne religion. I tillegg skrives det at Stava «har grundig kunnskap om det sekulære norske sinn». Nå spiller han en sentral rolle i etableringen av den presbyterianske kirken i Norge.

Over nett har Stava gjort seg bedre kjent med Stoff. Når vi omsider kommer i samtale, undres han over hvorfor en studentavis som tilsynelatende ikke er interessert i religion, har engasjert seg i etableringen av en presbyteriansk kirke. Vi begynner med å spørre Stava om hvordan kirken hans skiller seg ut rent organisatorisk.

– Vi ligger nært det lutherske, men har blant annet en annen måte å rangere ledere på. Vi har for eksempel eldste [tilsvarende prest, red anm.] og diakoner, forklarer Stava.

Eldste-rollen er forbeholdt menn. Kvinner kan kun bli diakoner, som er en administrativ rolle med ansvar for økonomi. Stava legger vekt på at kvinnen har spilt, og fortsatt spiller en viktig rolle i samfunnet.

Kan homofile bli eldste?

– PCA mener at det ikke er noe galt i å være homofil, men at det er i strid med Guds vilje å leve dette ut seksuelt. Derfor ordinerer vi folk med homofil legning, men ikke de som lever i et homofilt samliv, forteller Stava.

Han understreker at homofile har de samme mulighetene som heterofile, så lenge de bærer «sølibatets kors». Homofile oppfordres med andre ord til å akseptere sin legning, men resignere sin seksualitet.

På bibelsk grunn

Stava legger vekt på at PCA har sitt fokus på Guds kjærlighet. Da vi spør om Guds kjærlighet er forbeholdt dem med riktig legning, kommer svaret kontant.

– Du blir ikke spurt hva slags legning du har når du kommer til oss. Du blir ikke påtvunget noe som helst hos oss.

Svaret til Stava står i kontrast til hans tidligere uttalelse om at homofile må gi avkall på seksuell aktivitet for å bli ordinert. Vi har heller ikke blitt særlig mye klokere hva gjelder Guds kjærlighet. Stava følger opp med et ikke ukjent mantra:

– Vi står på bibelsk grunn. Ekteskap har det vært stor enighet om. Vi stiller oss bak det Bibelen har undervist i de siste to tusen årene.

Ville du viet et homofilt par?

– Jeg ville ikke viet et homofilt par, nei. Men jeg vil understreke at vi er ikke opptatt av seksuell identitet, men heller identiteten som alle har i Kristus, svarer Stava.

Da vi spør ham om hvordan unge homofile kan være ærlige om sin legning, når kirken ikke anerkjenner homofilt samliv, svarer Stava at det å være kristen er et fritt valg.

– Man må ta et valg som individ. Folk vurderes som individer, ikke grupper. Alle påstander om seksualitet vil komme til å diskriminere en eller annen, sier han.

På spørsmål om dette ikke kan oppfattes som et stråmannsargument, svarer Stava at vi lever i et samfunn med mye forbud og fobi, og at all lovgivning egentlig er en form for diskriminering. Og, som han sier, «i Norge diskriminerer vi jo også mot polygami».

Norge i minoritet
Ingrid Bjerkås ble Norges første kvinnelige prest i 1961. Stava peker imidlertid på at ordinering av kvinner ikke er normalt for majoriteten av kristelige trossamfunn.

– Det er jo faktisk slik at Den Norske Kirke utgjør en minoritet på internasjonalt basis. Det interessante er at bekjennelsene deres ikke er veldig forskjellige fra våre, men forskjellen er at vi følger disse bekjennelsene. Mitt inntrykk er at folk flest ikke alltid tar bekjennelsene på alvor, sier han.

Videre forteller Stava at det finnes flere afrikanske kirkesamfunn som ikke er så begeistret for at vestlige syn på blant annet homofili presses på dem.

– For afrikanerne kan dette noen ganger oppleves som en form for liberal ny-kolonisering, sier han.

Det ugandiske skrekkeksempelet
I lys av Stavas kommentar om ny-kolonisering, kan vi se til en historie fra Uganda. Den bidrar til å belyse de potensielt inngripende konsekvensene av misjonering fra utlandet.

Dokumentaren God Loves Uganda fra 2013 følger den amerikanske evangeliske bevegelsen i Uganda, og deres forsøk på å utradere seksuell synd. Blant annet er man vitne til de evangeliske ledernes forsøk på å etablere lovgivning som kriminaliserer homofili. I tillegg til å legge press på politikerne, vet man at religiøse ledere har bidratt til å nøre opp under hat mot homofili blant folket. Politisk rådgiver i Amnesty, Patricia Kaatee, forklarer:

– Det er godt dokumentert at homohatet i enkelte land i Øst-Afrika henger tett sammen med etableringen av Pinsebevegelsen. Som konsekvens har seksuell orientering blitt til grunnlag for systematisk forfølgelse, blant annet i Uganda.

Det må understrekes at PCA ikke kan sammenlignes med de amerikanske evangelistene som har operert i Uganda. Amerikanske misjonskirker kan ikke skjæres over en kam, og derfor er det viktig å synliggjøre standpunktene deres gjennom debatt. Slik skaper man et utgangspunkt for å argumentere mot meninger man oppfatter som uakseptable.

LES OGSÅ: Mitt aseksuelle meg

Kaffe og forsoning
Hvorvidt en konservativ kirke fra Amerika kan komme til å påvirke det religiøse miljøet i Stavanger, er det ikke mulig å si noe definitivt om. Likevel tyder uttalelsene til den kristne LHBT-aktivisten Daniel Rayner på at ikke alle er like entusiastiske til det presbyterianske prosjektet. Når vi forteller Jonas Stava at Rayner er bekymret for hvordan We Go in Faith vil påvirke Stavanger, er reaksjonen hans full av nestekjærlighet.

– Å, er han det? Det er trist at han synes. Jeg vil gjerne treffe ham over en kopp kaffe. Jeg spanderer! Vi mener at dette er en positiv ting, og vi ønsker å vise folk kjærlighet, sier Stava.

Spesielt bekymret er Rayner for de unge som befinner seg i en sårbar fase, og som kanskje ikke vil føle seg aksepterte.

– Til det vil jeg si at Gud elsker oss sånn som vi er, men ikke så mye at vi forblir slik. Derfor vil man prøve å forbedre seg, ved å følge Guds ord.

Vi håper at kaffen smaker.