Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
01.04.2019
SAMFUNNSTOFF
Hinsides orden og kaos: identitet og polarisering

Den offentlige debatten blir mer og mer splittende. Hva er psykologien bak, og hva kan vi gjøre nå?

Dagens debatt rundt temaer som kjønn, innvandring og klima er preget av steile fronter. I midten står figurer som Jordan Peterson, som blant annet har nektet å akseptere bruken av flere enn to kjønnskategorier, samt kommet med skråsikre påstander om kjønnsforskjellenes biologiske fundament. Han representerer på mange måter et konservativt verdisyn som tidligere ikke har fått så mye plass i media, men som nå er med på å tilspisse debattene. I Europa ser vi også tendensen til politisk polarisering, blant annet reflektert i Brexit og fremveksten av sterk innvandringsskepsis i land som Ungarn og Polen, som ikke ønsker å ta del i felles europeiske humanitære prosjekter.

Det er selvfølgelig en sammensatt og kompleks årsaksforklaring til at vi observerer økt politisk polarisering i dagens offentlige debatt. Blant annet har de algoritmestyrte mediene Facebook, Twitter og Youtube i større grad tatt over som nyhetskilder. Likevel er det en side ved polariseringen som er underbelyst: Vi mangler forståelse for hvorfor verdigrunnlagene våre er forskjellige – verdigrunnlag som kommer til uttrykk gjennom måten vi forholder oss til eksistensielle spørsmål på. Er det meta nok for deg, ennå?

Globalisten og den stedsbundne

Det første vi må gjøre for å forstå polarisering, er å akseptere at vi er forskjellige. Det er nettopp disse forskjellene som gjør at diskusjoner i det hele tatt kan skape den uenigheten, motstanden og konflikten vi ser. 

«Noen av oss ligner kanskje mest på globalisten, som er søkende og liberal. Andre ligner mer på den stedsbundne, som er mer konservativ. De to utfyller hverandre.»

David Goodhart har i sin bok The Road to Somewhere utviklet et nyttig skille mellom to typer mennesker: globalisten og den stedsbundne. Globalistens identitet er knyttet til verdier som mangfold, åpenhet, toleranse og multikulturalisme, og hun anser verden som sitt hjemsted. Den stedsbundne, derimot, identifiserer seg mer med hjemstedet, tradisjoner og stabilitet, og har behov for tydelige felles normer og verdier.

Goodharts mennesketyper, som er et forsøk på å kartlegge politiske forskjeller, har sine røtter i psykologien. I sin nyeste bok Hvem er jeg? har professor i psykologi ved UiB, Per-Einar Binder, skrevet om de fortellingene vi lager om oss selv, og som skaper opplevelsen av sammenheng i livene våre – identitet. Binder støtter Goodharts mennesketyper, og forteller at avstanden mellom dem har økt i nyere tid.

– Vi har blitt hyperpolarisert på en rekke områder. Ennå er det ikke så ekstremt i Norge, men i statene er det til å ta og føle på. Storbritannia er også et land der man ser disse spenningene veldig tydelig. Det er rett og slett nifst, sier Binder.

Det underliggende psykologiske ved dette skillet har sine røtter i et sett med grunnleggende spørsmål.

 

Illustrasjon: Zilvinas Andriuskevicius.

Spørsmålene som driver oss

Som mennesker har vi til felles de eksistensielle utfordringene som livet serverer oss. En av de mest sentrale er usikkerheten rundt hva som vil skje med oss i fremtiden. Hvordan skal vi forholde oss til tradisjonene som våre forfedre har gitt oss, hvilke av disse tradisjonene bør endres, og ikke minst, hvordan skal vi møte døden? Disse tidløse spørsmålene gjelder både for oss som individer, og for oss som art. Noen av oss ligner kanskje mest på globalisten, som er søkende, liberal og åpen for endring. Andre ligner mer på den stedsbundne, som er mer konservativ. Det som kanskje ikke er like opplagt, er at de to utfyller hverandre. Binder forklarer:

– Den konservatives styrke er at hun er mer sensitiv på ustabilitet som kan forrykke et samfunn. Noe ustabilitet er bra, fordi det betyr at vi er i endring. Dette kan være endring som vekst og økt toleranse. Likevel kan den liberale venstresiden ta for lett på negative endringer, som de konservative er bedre skikket til å oppfatte som trusler. Et eksempel på dette er måten Europas liberale forholdt seg til nazismen da den dukket opp. Mens Chamberlain håpet at nazismen ville forsvinne av seg selv, så den erkekonservative Churchill det foreliggende potensialet for kaos og ondskap.

Globalisten og den stedsbudne har altså grunnleggende forskjellige måter å møte de eksistensielle utfordringene på. Vi har de stedsbundne og konservative på den ene siden, som lettere kan oppfatte trusler mot orden, men som risikerer å se trusler som ikke finnes. Og på den andre siden har vi de liberale, som i større grad omfavner kaos, og dermed risikerer å se vekk fra virkelige trusler mot samfunnsordenen. Disse forskjellene kommer også til uttrykk på et personlig plan. Forskningen på personlighet tyder på at konservative skårer høyere på ordenssans, og at liberale skårer høyere på åpenhet.

Forskjellene reflekteres også i Jordan Petersons kanskje mest kjente konservative anbefaling – «rydd rommet ditt». I sin populære bok hevder han å ha tolv regler for god livsførsel. Han appellerer også til myter, jungiansk teori og forskning på evolusjonspsykologi for å begrunne at kjønnsforskjellene er uomtvistelige. Petersons synspunkter kan bidra til å skape sammenheng i  livene våre, men det kan også tenkes at han fjerner seg fra virkeligheten fordi han er så opptatt av å organisere. På det politiske plan kan det føre til en forståelse av mennesket som sementerer tanken om at det foreligger udiskutable forskjeller mellom kulturer eller kjønn.

 

Onde debattsirkler

Et annet viktig aspekt ved polariseringen handler om måten vi snakker sammen på. Det er en sentral innsikt fra identitetsforskningen at kontakten med andre er avgjørende for vår identitet, på godt og vondt. Derfor vil samhandling også være avgjørende for hvordan vi forholder oss til politikk. Et eksempel er dynamikken som oppstår mellom en provokatør og den provoserte. Binder forklarer det på følgende måte:

– På høyresiden har man en karakter som man kan kalle for «provokatøren». Når provokatøren sier forferdelige og vanvittige ting, reagerer mange instinktivt med å ville sette grenser for hva som er akseptabelt å ytre. Dette kan dessverre virke mot sin hensikt, ettersom provokatøren da vil rope enda høyere.

«Oppslutningen rundt høyreradikale partier blir ofte tolket som et uttrykk for rasisme.»


Denne dynamikken illustrerer at det er avgjørende
hvordan man gir uttrykk for uenighet. Ved å gi uttrykk for at man fornekter den andres meninger, vil den andre være tilbøyelig til å bli mer ekstrem. Det er derfor viktig å være klar over at velmente tiltak som for eksempel no-platforming, som går ut på å nekte plass til ekstreme meninger i aviser og debatter, kan virke mot sin hensikt.

I innvandringsdebatten kan det fort oppstå en slik eskalerende dynamikk, fordi vi ikke er klar over virkningen av signalene vi sender til de vi er uenige med. Moralpsykologen Jonathan Haidt viser for eksempel til at globalistene har en tendens til å sende sterke signaler om at de støtter åpne grenser og mindre makt til nasjonalstaten – verden er jo tross alt deres hjem. Dette skaper en uunngåelig motreaksjon blant de stedsbundne, som vil tolke dette som en trussel mot deres levemåte og behov for orden. Haidt peker på flyktningkrisen i 2015 som stjerneeksempelet på denne eksaleringen. Mange stedsbundne vurderte da situasjonen som så alvorlig at flere gikk over til å stemme på høyreradikale partier.

Oppslutningen rundt høyreradikale partier blir ofte tolket som et uttrykk for rasisme, men dette er kanskje en overforenkling. Karen Stenner hevder i sin bok The Authoritarian Dynamic at hypertoleransen blant de vestlige liberale er med på å skape hyperautoritære tendenser. Det er nok ikke slik at intoleranse og fastholdelse av tradisjoner kun er historiske størrelser som vil forsvinne, slik Francis Fukuyama trodde etter Berlinmurens fall. I stedet er det iboende i oss en trang til å opprettholde orden for å sikre kontinuitet i møtet med fremtiden.

 

Vi må møtes på halvveien

Løsningen på problemet kan tenkes å ligge i genuin aksept for andres verdisystem. Vi er nødt til å møtes på halvveien for å finne en balanse mellom ytterpunktene.

For å få mennesker som er uenige til å snakke sammen, har Morgenbladet, Dagens Næringsliv og NRK startet prosjektet Hele Norge snakker. Likevel vil slike prosjekter være nytteløse dersom diskusjonen ikke etableres på bakgrunn av andre betingelser enn de som har vært med på å styrke polariseringen. Binder oppsummerer det slik:

– Vi har alle et behov for orden og struktur. Men vi har også behov for en viss grad av uorden i livet, fordi dette gjør det mulig å oppdage nye ting. Som Friedrich Nietzsche beskrev det: kaos og orden som verdens to store motkrefter.

SAMFUNNSTOFF
Hinsides orden og kaos: identitet og polarisering

Den offentlige debatten blir mer og mer splittende. Hva er psykologien bak, og hva kan vi gjøre nå?

Dagens debatt rundt temaer som kjønn, innvandring og klima er preget av steile fronter. I midten står figurer som Jordan Peterson, som blant annet har nektet å akseptere bruken av flere enn to kjønnskategorier, samt kommet med skråsikre påstander om kjønnsforskjellenes biologiske fundament. Han representerer på mange måter et konservativt verdisyn som tidligere ikke har fått så mye plass i media, men som nå er med på å tilspisse debattene. I Europa ser vi også tendensen til politisk polarisering, blant annet reflektert i Brexit og fremveksten av sterk innvandringsskepsis i land som Ungarn og Polen, som ikke ønsker å ta del i felles europeiske humanitære prosjekter.

Det er selvfølgelig en sammensatt og kompleks årsaksforklaring til at vi observerer økt politisk polarisering i dagens offentlige debatt. Blant annet har de algoritmestyrte mediene Facebook, Twitter og Youtube i større grad tatt over som nyhetskilder. Likevel er det en side ved polariseringen som er underbelyst: Vi mangler forståelse for hvorfor verdigrunnlagene våre er forskjellige – verdigrunnlag som kommer til uttrykk gjennom måten vi forholder oss til eksistensielle spørsmål på. Er det meta nok for deg, ennå?

Globalisten og den stedsbundne

Det første vi må gjøre for å forstå polarisering, er å akseptere at vi er forskjellige. Det er nettopp disse forskjellene som gjør at diskusjoner i det hele tatt kan skape den uenigheten, motstanden og konflikten vi ser. 

«Noen av oss ligner kanskje mest på globalisten, som er søkende og liberal. Andre ligner mer på den stedsbundne, som er mer konservativ. De to utfyller hverandre.»

David Goodhart har i sin bok The Road to Somewhere utviklet et nyttig skille mellom to typer mennesker: globalisten og den stedsbundne. Globalistens identitet er knyttet til verdier som mangfold, åpenhet, toleranse og multikulturalisme, og hun anser verden som sitt hjemsted. Den stedsbundne, derimot, identifiserer seg mer med hjemstedet, tradisjoner og stabilitet, og har behov for tydelige felles normer og verdier.

Goodharts mennesketyper, som er et forsøk på å kartlegge politiske forskjeller, har sine røtter i psykologien. I sin nyeste bok Hvem er jeg? har professor i psykologi ved UiB, Per-Einar Binder, skrevet om de fortellingene vi lager om oss selv, og som skaper opplevelsen av sammenheng i livene våre – identitet. Binder støtter Goodharts mennesketyper, og forteller at avstanden mellom dem har økt i nyere tid.

– Vi har blitt hyperpolarisert på en rekke områder. Ennå er det ikke så ekstremt i Norge, men i statene er det til å ta og føle på. Storbritannia er også et land der man ser disse spenningene veldig tydelig. Det er rett og slett nifst, sier Binder.

Det underliggende psykologiske ved dette skillet har sine røtter i et sett med grunnleggende spørsmål.

 

Illustrasjon: Zilvinas Andriuskevicius.

Spørsmålene som driver oss

Som mennesker har vi til felles de eksistensielle utfordringene som livet serverer oss. En av de mest sentrale er usikkerheten rundt hva som vil skje med oss i fremtiden. Hvordan skal vi forholde oss til tradisjonene som våre forfedre har gitt oss, hvilke av disse tradisjonene bør endres, og ikke minst, hvordan skal vi møte døden? Disse tidløse spørsmålene gjelder både for oss som individer, og for oss som art. Noen av oss ligner kanskje mest på globalisten, som er søkende, liberal og åpen for endring. Andre ligner mer på den stedsbundne, som er mer konservativ. Det som kanskje ikke er like opplagt, er at de to utfyller hverandre. Binder forklarer:

– Den konservatives styrke er at hun er mer sensitiv på ustabilitet som kan forrykke et samfunn. Noe ustabilitet er bra, fordi det betyr at vi er i endring. Dette kan være endring som vekst og økt toleranse. Likevel kan den liberale venstresiden ta for lett på negative endringer, som de konservative er bedre skikket til å oppfatte som trusler. Et eksempel på dette er måten Europas liberale forholdt seg til nazismen da den dukket opp. Mens Chamberlain håpet at nazismen ville forsvinne av seg selv, så den erkekonservative Churchill det foreliggende potensialet for kaos og ondskap.

Globalisten og den stedsbudne har altså grunnleggende forskjellige måter å møte de eksistensielle utfordringene på. Vi har de stedsbundne og konservative på den ene siden, som lettere kan oppfatte trusler mot orden, men som risikerer å se trusler som ikke finnes. Og på den andre siden har vi de liberale, som i større grad omfavner kaos, og dermed risikerer å se vekk fra virkelige trusler mot samfunnsordenen. Disse forskjellene kommer også til uttrykk på et personlig plan. Forskningen på personlighet tyder på at konservative skårer høyere på ordenssans, og at liberale skårer høyere på åpenhet.

Forskjellene reflekteres også i Jordan Petersons kanskje mest kjente konservative anbefaling – «rydd rommet ditt». I sin populære bok hevder han å ha tolv regler for god livsførsel. Han appellerer også til myter, jungiansk teori og forskning på evolusjonspsykologi for å begrunne at kjønnsforskjellene er uomtvistelige. Petersons synspunkter kan bidra til å skape sammenheng i  livene våre, men det kan også tenkes at han fjerner seg fra virkeligheten fordi han er så opptatt av å organisere. På det politiske plan kan det føre til en forståelse av mennesket som sementerer tanken om at det foreligger udiskutable forskjeller mellom kulturer eller kjønn.

 

Onde debattsirkler

Et annet viktig aspekt ved polariseringen handler om måten vi snakker sammen på. Det er en sentral innsikt fra identitetsforskningen at kontakten med andre er avgjørende for vår identitet, på godt og vondt. Derfor vil samhandling også være avgjørende for hvordan vi forholder oss til politikk. Et eksempel er dynamikken som oppstår mellom en provokatør og den provoserte. Binder forklarer det på følgende måte:

– På høyresiden har man en karakter som man kan kalle for «provokatøren». Når provokatøren sier forferdelige og vanvittige ting, reagerer mange instinktivt med å ville sette grenser for hva som er akseptabelt å ytre. Dette kan dessverre virke mot sin hensikt, ettersom provokatøren da vil rope enda høyere.

«Oppslutningen rundt høyreradikale partier blir ofte tolket som et uttrykk for rasisme.»


Denne dynamikken illustrerer at det er avgjørende
hvordan man gir uttrykk for uenighet. Ved å gi uttrykk for at man fornekter den andres meninger, vil den andre være tilbøyelig til å bli mer ekstrem. Det er derfor viktig å være klar over at velmente tiltak som for eksempel no-platforming, som går ut på å nekte plass til ekstreme meninger i aviser og debatter, kan virke mot sin hensikt.

I innvandringsdebatten kan det fort oppstå en slik eskalerende dynamikk, fordi vi ikke er klar over virkningen av signalene vi sender til de vi er uenige med. Moralpsykologen Jonathan Haidt viser for eksempel til at globalistene har en tendens til å sende sterke signaler om at de støtter åpne grenser og mindre makt til nasjonalstaten – verden er jo tross alt deres hjem. Dette skaper en uunngåelig motreaksjon blant de stedsbundne, som vil tolke dette som en trussel mot deres levemåte og behov for orden. Haidt peker på flyktningkrisen i 2015 som stjerneeksempelet på denne eksaleringen. Mange stedsbundne vurderte da situasjonen som så alvorlig at flere gikk over til å stemme på høyreradikale partier.

Oppslutningen rundt høyreradikale partier blir ofte tolket som et uttrykk for rasisme, men dette er kanskje en overforenkling. Karen Stenner hevder i sin bok The Authoritarian Dynamic at hypertoleransen blant de vestlige liberale er med på å skape hyperautoritære tendenser. Det er nok ikke slik at intoleranse og fastholdelse av tradisjoner kun er historiske størrelser som vil forsvinne, slik Francis Fukuyama trodde etter Berlinmurens fall. I stedet er det iboende i oss en trang til å opprettholde orden for å sikre kontinuitet i møtet med fremtiden.

 

Vi må møtes på halvveien

Løsningen på problemet kan tenkes å ligge i genuin aksept for andres verdisystem. Vi er nødt til å møtes på halvveien for å finne en balanse mellom ytterpunktene.

For å få mennesker som er uenige til å snakke sammen, har Morgenbladet, Dagens Næringsliv og NRK startet prosjektet Hele Norge snakker. Likevel vil slike prosjekter være nytteløse dersom diskusjonen ikke etableres på bakgrunn av andre betingelser enn de som har vært med på å styrke polariseringen. Binder oppsummerer det slik:

– Vi har alle et behov for orden og struktur. Men vi har også behov for en viss grad av uorden i livet, fordi dette gjør det mulig å oppdage nye ting. Som Friedrich Nietzsche beskrev det: kaos og orden som verdens to store motkrefter.

Neste artikkel
Frelse fra Amerika