Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KUNSTSTOFF
Var det hele en drøm?
01.04.2019

Mens bergensværet herjer utenfor, oppleves åpningen av Mørkerommet og Månebedottens jubileumsutstilling Innbilling som en alternativ, drømmeaktig virkelighet.

En kald fredagskveld i mars leder porten til Isotop Fellesatelier inn til et midlertidig smutthull i tiden. For helgen okkuperes lokalene av fotoutstillingen Innbilling [sic], et samarbeidsprosjekt mellom fotokollektivet Mørkerommet og Månebedotten, et gratismagasin med fokus på analogt foto. Som tittelen alluderer til, tar utstillingen for seg temaer som virkelighet, fremmedgjøring og fantasi. En følelse av forundring melder seg allerede i det man runder inngangsdøren til galleriet.

Det første som møter en er blikket til en jente i ansiktsmaske. Hun stirrer forskrekket inn i blitzlyset fra kameraet. På den motsatte veggen spaserer en naken mann barbeint over det som må være glovarm sand. Hvem er menneskene på bildene? Hvor underlige er ikke disse ganske så dagligdagse situasjonene de befinner seg i, for ikke å nevne at vi står og iakttar dem?

Felles for bildene er at de har en tankefull, ofte melankolsk kvalitet. I forordet til jubileumsutgaven av Månebedotten understrekes det at arbeidet med utstillingen i seg selv har vært preget av forbauselse og selvbeskuelse: «Da vi hadde valgt ut alle bildene innså vi at nesten alle hadde noe drømmeaktig over seg, noe merkelig som vi ikke helt kunne sette ord på. Innbilning var det nærmeste vi kom.»

Over 450 bidrag ble innsendt etter at Mørkerommet la ut en åpen utlysning etter bilder fra unge fotografer interessert i analogt fotografi. Nestleder i Mørkerommet, Vera Lunde, påpeker at det har vært utfordrende å velge ut hvilke bilder som skulle vises under jubileumsutstillingen. Med så stor pågang var det viktig for utvelgelseskomiteen å ta utgangspunkt i det enkelte bildet, og derfra falle ned på et tema.

I det lysene i rommet plutselig dempes og kveldens performance av Natalie Seifert Eliassen setter i gang, får bildene som kom gjennom nåløyet en ny dimensjon. Ut fra en sidedør glir en rosa, glinsende skapning, som mest ligner et romvesen eller undersjøisk dyr. I takt med et lydspor jeg senere får vite er de forvrengte lydene av pust og kjøkkenskrangling, åler vesenet seg opp langs veggen og berører bildene ømt med en overdimensjonert hånd. I møtet mellom det konkrete fotomediet og den mystiske, utenomjordiske figuren forsterkes fremmedfølelsen, og man sitter igjen med en følelse av å være himmelfallen.

Da jeg forlater utstillingslokalene til en søtlig eim av tropisk lagkake og etterklangen av den drømmeaktige sangstemmen til Shikoswe, kveldens musikalske innslag, er det nettopp månebedotten jeg føler meg. Det er som om jeg for noen timer har beskuet jorden fra en annen planet og først nå innsett hvor merkelig sammensatt den er. Bildene har fått meg til å forestille meg verden på nye måter, men inntrykket utstillingen etterlater er langt ifra innbilt.

Utvalgte verker fra utstillingen kan fortsatt sees på Nobel Bopel fra 5. april ut mai, mens utstillingen som helhet er gjengitt i den åttende utgaven av Månebedotten, Innbilling.

LES OGSÅ: Anmeldelse av jubileumsfesten for The Dark Side of the Wall

KUNSTSTOFF
Var det hele en drøm?

Mens bergensværet herjer utenfor, oppleves åpningen av Mørkerommet og Månebedottens jubileumsutstilling Innbilling som en alternativ, drømmeaktig virkelighet.

En kald fredagskveld i mars leder porten til Isotop Fellesatelier inn til et midlertidig smutthull i tiden. For helgen okkuperes lokalene av fotoutstillingen Innbilling [sic], et samarbeidsprosjekt mellom fotokollektivet Mørkerommet og Månebedotten, et gratismagasin med fokus på analogt foto. Som tittelen alluderer til, tar utstillingen for seg temaer som virkelighet, fremmedgjøring og fantasi. En følelse av forundring melder seg allerede i det man runder inngangsdøren til galleriet.

Det første som møter en er blikket til en jente i ansiktsmaske. Hun stirrer forskrekket inn i blitzlyset fra kameraet. På den motsatte veggen spaserer en naken mann barbeint over det som må være glovarm sand. Hvem er menneskene på bildene? Hvor underlige er ikke disse ganske så dagligdagse situasjonene de befinner seg i, for ikke å nevne at vi står og iakttar dem?

Felles for bildene er at de har en tankefull, ofte melankolsk kvalitet. I forordet til jubileumsutgaven av Månebedotten understrekes det at arbeidet med utstillingen i seg selv har vært preget av forbauselse og selvbeskuelse: «Da vi hadde valgt ut alle bildene innså vi at nesten alle hadde noe drømmeaktig over seg, noe merkelig som vi ikke helt kunne sette ord på. Innbilning var det nærmeste vi kom.»

Over 450 bidrag ble innsendt etter at Mørkerommet la ut en åpen utlysning etter bilder fra unge fotografer interessert i analogt fotografi. Nestleder i Mørkerommet, Vera Lunde, påpeker at det har vært utfordrende å velge ut hvilke bilder som skulle vises under jubileumsutstillingen. Med så stor pågang var det viktig for utvelgelseskomiteen å ta utgangspunkt i det enkelte bildet, og derfra falle ned på et tema.

I det lysene i rommet plutselig dempes og kveldens performance av Natalie Seifert Eliassen setter i gang, får bildene som kom gjennom nåløyet en ny dimensjon. Ut fra en sidedør glir en rosa, glinsende skapning, som mest ligner et romvesen eller undersjøisk dyr. I takt med et lydspor jeg senere får vite er de forvrengte lydene av pust og kjøkkenskrangling, åler vesenet seg opp langs veggen og berører bildene ømt med en overdimensjonert hånd. I møtet mellom det konkrete fotomediet og den mystiske, utenomjordiske figuren forsterkes fremmedfølelsen, og man sitter igjen med en følelse av å være himmelfallen.

Da jeg forlater utstillingslokalene til en søtlig eim av tropisk lagkake og etterklangen av den drømmeaktige sangstemmen til Shikoswe, kveldens musikalske innslag, er det nettopp månebedotten jeg føler meg. Det er som om jeg for noen timer har beskuet jorden fra en annen planet og først nå innsett hvor merkelig sammensatt den er. Bildene har fått meg til å forestille meg verden på nye måter, men inntrykket utstillingen etterlater er langt ifra innbilt.

Utvalgte verker fra utstillingen kan fortsatt sees på Nobel Bopel fra 5. april ut mai, mens utstillingen som helhet er gjengitt i den åttende utgaven av Månebedotten, Innbilling.

LES OGSÅ: Anmeldelse av jubileumsfesten for The Dark Side of the Wall

Neste artikkel
Jakten på en lykkelig slutt