Høsten 2017 inntok MeToo-debatten Norge. Det startet med enkeltmennesker som benyttet seg av emneknaggen, men vokste raskt, og ga opphav til videre lokale initiativ som #stilleforopptak. Denne besto av over 500 kvinnelige skuespillere som hadde blitt utsatt for uønsket seksuell trakassering i norsk TV-, teater- og filmbransje. Medie-Norge fikk sjokk. Så kom nyhetene om de norske politikerne: Trond Giske og Trine Skei Grande er blant de første navnene som dukker opp i hodet mitt. Det er de jeg ikke klarer å glemme. Dette på tross av at resten av landet tilsynelatende har tilgitt alt, og verden fortsetter som før. Det er nettopp dette som provoserer meg.
I etterkant av #MeToo hørte jeg mange snakke om Arbeiderpartiet. Det så ut til at de hadde mistet all sin legitimitet. Partiet som en gang bygget landet vårt. Trond Giske ble kort tid etter tiltenkt en ny lederstilling, som han heldigvis ikke fikk. Men det at han i det hele tatt ble vurdert til en ny maktposisjon, og ble tatt seriøst, synes jeg er bekymringsverdig.
Så kom videoen. Giske som danser med en ung kvinne han nærmest henger seg over. Og digger det. Medie-Norge ble utsatt for en presseetisk krise, og igjen ble det en debatt om debatten, i stedet for å gi fokus til selve saken. Bør man ikke heller stille spørsmål ved hvordan han i det hele tatt, uten å tenke seg om, stiller opp i en slik video?
Det provoserer meg at disse menneskene kan fortsette livet sitt som om ingenting har skjedd, at de ikke får reelle konsekvenser for sine handlinger. Og at kvinnene som står opp mot disse mektige menneskene får hatmeldinger fordi de utleverer «uskyldige» enkeltmennesker. Det er skammelig. Ikke bare går man fri etter flere anklager om seksuell trakassering, men man får stadig nye kanaler hvor man fritt kan rettferdiggjøre handlingene man er beskyldt for. Kommentarfeltene blomstrer og kronikker skrives.
Hvorfor er det slik at samfunnet slipper maktpersoner beskyldt for seksuelle overgrep så fort inn igjen i varmen? Har de sonet sin straff ved å ha havnet under medienes søkelys og midlertidig ekskluderes fra sine verv? Kan det å få navnet sitt svertet i offentligheten i det hele tatt sammenlignes med påkjenningene fra å ha blitt seksuelt trakassert? Politikerne, mediene og folket er alle enige om at atferden er uakseptabel, men de faktiske konsekvensene understreker ikke sakens alvor. Dersom man tilgir for raskt, viser man at det er greit, og dermed opprettholder man usunne holdninger. Seksuell trakassering er i bunn og grunn et strukturelt samfunnsproblem, som rettferdiggjøres igjen og igjen når de som utnytter sine maktposisjoner, etter en kortvarig og symbolsk forvisning fra den offentlige sfæren får fortsette som før.
LES OGSÅ: Svart virkelighetsbrudd