Etter en omstridt konkurranseprosess med et langt og omstendelig etterspill, sto Statsbygg og Snøhettas nye praktbygg endelig klart høsten 2017. Dette ble feiret med storslått åpning, der politikere, selveste dronningen og hele kultureliten speilte seg i glansen fra prestisjebygget.
Fint på overflaten
Like etter åpningen møter jeg opp til omvisning på nye Fakultet for kunst, musikk og design, i regi av arkitektene selv. Det første som møter oss utenfor er en stor, svart og låst dør. Her blir vi stående i flere minutter og knote, før vi omsider oppdages og slippes inn av noen studenter.
Bygget er av gjennomgående høy kvalitet hva gjelder detaljer, møblement og materialbruk. Arkitektene har lagt vekt på robuste overflater som tåler mye slitasje, som er viktig på et sted for utforsking og eksperimentering med alle slags materialer. Den lyse fargepaletten med bjørkefiner, furugulv, aluminium, stål og polert betong, kombinert med store vinduer, gir lette og luftige rom.
Arkitektene sparer ikke på selvskryt om hvor flott aluminiumsfasaden gjenspeiler det skiftende lyset, dens robusthet mot det harde vestlandsklimaet og andre flotte detaljer i bygget. Bibliotek, kafé, auditorium og den store hallen blir fremhevet som ypperlige samlingssteder.
Den klønete måten vi kom oss gjennom byggets hovedinngang, gir meg betenkeligheter. Ifølge arkitektene er den store hallen i bygget en forlengelse av den mye omtalte kulturaksen i Bergen: en akse som strekker seg fra USF via DNS, Kode og helt bort til nye KMD. Glassfasaden som møter offentligheten, skal etablere nærhet mellom kunsten og omverdenen. Men de store, svarte dørene som først ikke ville åpne seg, bidrar lite til dette.
Den offisielle logoen til skolen, som pryder alle innganger, er så kryptisk designet at jeg måtte bruke et par minutter på å tyde den. Man skal ikke gjøre det enkelt for folk.
Vanskelige vinduer
Innsiden virker heller klumsete. De skråstilte stålbjelkene er ikke bygget inn i fasaden, men har gjerne en halv meter luft inn til veggen, som gir begrenset tilgang til vegg og vinduer. Vinduene er ofte plassert langt oppe på veggen, og utsyn blir derfor vilkårlig fordelt mellom studentene. Kontrasten mellom stor takhøyde og trang arbeidsplass er påfallende. Det minner om overfylte sykehus med pasienter i korridoren.
De ansattes kontorer omkranser den store hallen, som balkonger i en teatersal. Men der er vinduene plassert høyt på veggen slik at man ikke kan se ut. Det uproporsjonale forholdet mellom tak og gulv gjør at rommene minner mer om glattceller i en kjeller. Den eneste visuelle kontakten ut er et smalt vindu ved siden av døren, hvor man har laget flere provisoriske tildeknings løsninger. Disse logiske bristene får meg til å tenke på klipp og lim-arkitektur.
Ubrukelig design
Tidligere disponerte Kunsthøgskolen lokaler spredt rundt i sentrum. Her var det en blanding av tradisjonelle klasserom, verksteder og atelierer, der man kunne lukke en dør bak seg når man ville ha arbeidsro. Avstandene var en utfordring for både studenter og ansatte. Likevel er det mange som savner de gamle lokalene.
Det er lett å sitte på gjerdet og si at alt var bedre før. Men det nye bygget preges av dårlig plass, misfornøyde brukere og klønete løsninger. Snøhetta, sammen med Statsbygg og andre aktører, har brukt over en milliard kroner, og samtidig kuttet 10 000 kvadratmeter på grunn av utgifter. Designlamper og -møbler, samt andre kostbare løsninger, finnes likevel overalt.
Når champagneflaskene er tomme, konfettien har lagt seg, og de faktiske brukerne har tatt inntatt bygget: Er det viktigste glemt?
LES OGSÅ: Byrop anmelder Viken Amfi