Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
09.04.2019
KULTURSTOFF
De som satser, del 2: Dragefjellet Minifestival

Hva skjer når hele vennegjengen er i drift?

Dette er del 2 av en serie på tre saker om bergensbaserte, unge gründere som tør å trosse oddsene.

Del 1: Color Vision
Del 3: Swancy

Del 2: Dragefjellet minifestival

Benjamin Alexander Knutsen (25) er mannen bak Dragefjellet Minifestival. Hver sommer arrangerer han og rundt tjue andre et erkelokalt festivalkonsept blant smauene på Sydneshaugen som hittil har huset navn som Kakkmaddafakka, Sushi x Kobe, Kjartan Lauritzen og John Olav Nilsen.

– Ideen går ut på å skape en slags 17. mai-opplevelse på en sommerdag med masse digg, tilgjengelig musikk og god mat. Tanken var å gi barn i lokalmiljøet et felles høydepunkt i løpet av sommeren.

Da han var yngre, jobbet Knutsen frivillig i Røde Kors. En viktig motivasjon bak festivalen var å styrke fritidstilbudet for unge. Overskuddet fra den første festivalen gikk uavkortet til Røde Kors.

Driftig dugnadssommer
Alt startet våren 2015. Knutsen fant studiene uutholdelig kjedelige, droppet ut og var rastløs. I tillegg kjente han for første gang i sitt liv på følelsen av å være en holden mann. Knutsen hadde akkurat startet i lønnet stilling som tømrerlærling, og fått fjorårets feriepenger. De brant i lommen.

– Ideen kom til meg da jeg stod og snekret ute på Sotra. Jeg var nok litt inspirert av pop-up-jammen på lovligveggen ved Sentralbadet. Det var en greie hvor Simon Alejandro DJ-et, folk drev med grafitti, danset og grillet. Jeg likte konseptet, og bestemte meg for å ta det opp til Dragefjellet hvor det er en så intim og fin atmosfære.

Knutsen tok ideen videre til vennegjengen, og fikk god respons. To måneder før festivalen startet de arbeidet med festivalen, som blir drevet helt på frivillig basis. Flere og flere ble med, folk var rause med penger, de fikk på plass lydanlegg og laget en liten, hjemmesnekret scene.

– Det ble en deilig sommer, og det var stor stas å se alle i drift.

Hjerteslag av Hjerteslag
Den første gangen Dragefjellet ble arrangert var egenvinning en fremmed tanke. Da den første festivalen var overstått, stod Knutsen og de andre arrangørene overfor et veiskille. Skulle de utvide ideen og bli mer kommersielle, eller forbli i sin opprinnelige form?

– Vi endte på at det var unødvendig å vokse for mye, og at vi heller skulle jobbe rundt det vi allerede hadde. At vi i senere tid har fått på plass flere, nye scener har egentlig bare vært av sikkerhetsmessige årsaker.

Å drive en festival med seriøse artister og hundrevis av ivrige publikummere kan by på en god del vanskelige situasjoner. Særlig når alt drives på dugnad og med utgangspunkt i vennegjengen.

Under Hjerteslag-konserten i 2017 gikk nesten alt galt. Først viste det seg at den planlagte sjåføren hadde tatt en pils, og de måtte finne noen andre. Så røk lyden.

– Mens vi jaget rundt etter en skjøteledning for å fikse strøm til anlegget, kjente jeg at kaldsvetten kom. Vi burde jo hatt både en plan B og C i disse situasjonene, men hadde heller gjort det vanskelig for oss selv med noen lettvinte løsninger. Konserten gikk bra til slutt, da.

Festen fortsetter
Til tross for at fjorårets festival ble en regntung affære med litt småfeil her og der, fortsetter Dragefjellet minifestival å være en publikumssuksess. Dugnadsånden tilføyer noe til konseptets sjel, og settes åpenbart pris på blant festivaldeltakerne.

Sånn situasjonen er i dag, ønsker Knutsen å holde festivalen i gang så lenge det lar seg gjøre. I tillegg til å være avhengig av frivillige, behøves det også generøsitet i form av penger. Hittil har støtte fra blant annet Bergen Kommune, Dr. Wiesener og diverse sparebankstiftelser vært viktig.

– Det eneste målet vi har er at Dragefjellet Minifestival skal fungere som det gjør over lengre tid. Jeg regner med at vi kan holde på med dette i flere år, så lenge gjengen fortsatt er giret og fornøyd med nivået vi holder det på nå. Folk kommer tilbake hvert år for den lune og behagelige stemningen, så vi må bare fortsette å gjenskape den.

LES OGSÅ: Del 1: Color Vision

LES OGSÅ: Del 3: Swancy

KULTURSTOFF
De som satser, del 2: Dragefjellet Minifestival

Hva skjer når hele vennegjengen er i drift?

Dette er del 2 av en serie på tre saker om bergensbaserte, unge gründere som tør å trosse oddsene.

Del 1: Color Vision
Del 3: Swancy

Del 2: Dragefjellet minifestival

Benjamin Alexander Knutsen (25) er mannen bak Dragefjellet Minifestival. Hver sommer arrangerer han og rundt tjue andre et erkelokalt festivalkonsept blant smauene på Sydneshaugen som hittil har huset navn som Kakkmaddafakka, Sushi x Kobe, Kjartan Lauritzen og John Olav Nilsen.

– Ideen går ut på å skape en slags 17. mai-opplevelse på en sommerdag med masse digg, tilgjengelig musikk og god mat. Tanken var å gi barn i lokalmiljøet et felles høydepunkt i løpet av sommeren.

Da han var yngre, jobbet Knutsen frivillig i Røde Kors. En viktig motivasjon bak festivalen var å styrke fritidstilbudet for unge. Overskuddet fra den første festivalen gikk uavkortet til Røde Kors.

Driftig dugnadssommer
Alt startet våren 2015. Knutsen fant studiene uutholdelig kjedelige, droppet ut og var rastløs. I tillegg kjente han for første gang i sitt liv på følelsen av å være en holden mann. Knutsen hadde akkurat startet i lønnet stilling som tømrerlærling, og fått fjorårets feriepenger. De brant i lommen.

– Ideen kom til meg da jeg stod og snekret ute på Sotra. Jeg var nok litt inspirert av pop-up-jammen på lovligveggen ved Sentralbadet. Det var en greie hvor Simon Alejandro DJ-et, folk drev med grafitti, danset og grillet. Jeg likte konseptet, og bestemte meg for å ta det opp til Dragefjellet hvor det er en så intim og fin atmosfære.

Knutsen tok ideen videre til vennegjengen, og fikk god respons. To måneder før festivalen startet de arbeidet med festivalen, som blir drevet helt på frivillig basis. Flere og flere ble med, folk var rause med penger, de fikk på plass lydanlegg og laget en liten, hjemmesnekret scene.

– Det ble en deilig sommer, og det var stor stas å se alle i drift.

Hjerteslag av Hjerteslag
Den første gangen Dragefjellet ble arrangert var egenvinning en fremmed tanke. Da den første festivalen var overstått, stod Knutsen og de andre arrangørene overfor et veiskille. Skulle de utvide ideen og bli mer kommersielle, eller forbli i sin opprinnelige form?

– Vi endte på at det var unødvendig å vokse for mye, og at vi heller skulle jobbe rundt det vi allerede hadde. At vi i senere tid har fått på plass flere, nye scener har egentlig bare vært av sikkerhetsmessige årsaker.

Å drive en festival med seriøse artister og hundrevis av ivrige publikummere kan by på en god del vanskelige situasjoner. Særlig når alt drives på dugnad og med utgangspunkt i vennegjengen.

Under Hjerteslag-konserten i 2017 gikk nesten alt galt. Først viste det seg at den planlagte sjåføren hadde tatt en pils, og de måtte finne noen andre. Så røk lyden.

– Mens vi jaget rundt etter en skjøteledning for å fikse strøm til anlegget, kjente jeg at kaldsvetten kom. Vi burde jo hatt både en plan B og C i disse situasjonene, men hadde heller gjort det vanskelig for oss selv med noen lettvinte løsninger. Konserten gikk bra til slutt, da.

Festen fortsetter
Til tross for at fjorårets festival ble en regntung affære med litt småfeil her og der, fortsetter Dragefjellet minifestival å være en publikumssuksess. Dugnadsånden tilføyer noe til konseptets sjel, og settes åpenbart pris på blant festivaldeltakerne.

Sånn situasjonen er i dag, ønsker Knutsen å holde festivalen i gang så lenge det lar seg gjøre. I tillegg til å være avhengig av frivillige, behøves det også generøsitet i form av penger. Hittil har støtte fra blant annet Bergen Kommune, Dr. Wiesener og diverse sparebankstiftelser vært viktig.

– Det eneste målet vi har er at Dragefjellet Minifestival skal fungere som det gjør over lengre tid. Jeg regner med at vi kan holde på med dette i flere år, så lenge gjengen fortsatt er giret og fornøyd med nivået vi holder det på nå. Folk kommer tilbake hvert år for den lune og behagelige stemningen, så vi må bare fortsette å gjenskape den.

LES OGSÅ: Del 1: Color Vision

LES OGSÅ: Del 3: Swancy

Neste artikkel
Byrop: Arkitektpoesi