Debatt Tre kule Quiz Løst gjenfortalt Under beltestedet
KULTURSTOFF
Svart virkelighetsbrudd
09.04.2019

Den nye afrosurrealismen utforsker hvor absurd det er å leve i et rasistisk samfunn.

Hollywood har lenge vært dominert av hvite mannlige regissører som lager filmer om hvite mennesker i en tilsynelatende hvit verden. Publikum krever nå et større mangfold i underholdningen sin, og gir plass til nye regissører med ulik bakgrunn. De siste årene har flere afroamerikanske filmskapere gjort seg særlig bemerket med sine egne måter å fortelle historier på. Historier om undertrykte mennesker, rasisme og intoleranse. For et hvitt publikum skulle man tro at det ville oppfattes distansert, men på grunn av utførelsen gnistrer det i stor interesse.

Fra Dumas til Donald Glover
Afrosurrealisme er et begrep som ikke blir snakket mye om her i Norden, men som har fått større og større omfang i USA de siste årene. Dette er en kunstbevegelse  som tar for seg absurditeten forbundet med å leve i et rasistisk samfunn. Rasisme er noe veldig mange opplever hver eneste dag, noen ganger veldig tydelig, andre ganger i mer tilslørte former. Filmskapere, musikere og kunstnere har hatt som mål i mange år å vise verden nyansene av rasisme i den moderne verden, og det gjennom underholdning. Regissører som Jordan Peele og Donald Glover har blitt spesielt bemerket i filmbransjen med sine nyere verk.

Begrepet ble først brukt om den amerikanske forfatteren Henry Dumas, som var kjent for å skrive noveller og dikt om livet som svart mann i USA på første halvdel av 1900-tallet. Dumas skrev om politi som dreper afroamerikanske borgere, forskjellsbehandling i den sosiale sfæren og alt imellom. Han brukte surrealisme til å stille spørsmål ved de sosiale forskjellene mellom det mørke Amerika og den forsømmelige hvite befolkningen. Han døde til slutt av et skudd fra en politimann i 1968.

Hverdagsrasisme eller drapstrussel?
Jordan Peele slapp sin regidebut Get Out i 2017, der han fortalte historien om afroamerikanske Chris Washington, spilt av Daniel Kaluuya, som skulle møte kjærestens hvite foreldre for første gang. Filmen satte i gang en samtale om hvordan filmindustrien portretterer mørkhudede, og i Dumas’ ånd belyste den ubehagelige og forstyrrende situasjoner de utsettes for daglig. Get Out er som mange vet en skrekkfilm, og maskerer mange av disse temaene i klassiske skrekk-troper – som for et hvitt publikum kan gjøre dem mindre tydelige. Flere amerikanske utdanningsinstitusjoner har allerede laget fag om Get Out, som lærer studenter å se detaljene Peele har lagt inn om afroamerikanske utfordringer.

«For hvite amerikanere blir det enklere å se nyanser når det serveres med ekstreme motiver.»

I 2019 fulgte Peele opp med sin andre film, Us, som skulle vise alternative sider av den afroamerikanske hverdagen fra den man vanligvis ser i filmbransjen. I filmen, der en familie rømmer fra en skremmende identisk familie, har Peele vært mer subtil enn før. Her tar han opp identitetskrisen mange svarte føler på i USA. Det har lenge vært et klasseskille i USA mellom den rike, ofte hvite, sosieteten og den fattigere arbeiderklassen, tradisjonelt dominert av mørke. I Us forsøker Jordan Peele å vise karakterenes utfordring med sin egen identitet når de lever et liv blant denne hvite, rike overklassen, og konflikter det skaper i sammenheng med den historiske utnyttelsen av svarte slavearbeidere av hvite maktpersoner.

Peele har sagt i intervjuer at han alltid har hatt lyst å fortelle disse historiene, men at han kun ville klart å vekke interessen til et bredere publikum om han satte det hele veldig på spissen. En historie om en mørk manns møte med en såkalt «hverdagsrasistisk» familie blir en kamp om livet mot en rasistisk kult, og en historie om å føle på to identiteter som drar deg i hver sin retning uttrykkes metaforisk gjennom at en visuelt identisk person kommer for å drepe deg. For hvite amerikanere, selv implisert i maktstrukturene som går på bekostning av svarte medborgere, blir det enklere å se nyanser når det serveres med ekstreme motiver.

Sesong 2-plakaten til Glovers serie Atlanta

This is America
Donald Glover, også kjent som rapperen Childish Gambino, er skaperen bak serien Atlanta. Den forteller historien om Earn, Alfred og Darius som skal prøve å slå gjennom med hip hop-karrieren i Atlantas nådeløse gater. Glover fortalte når han annonserte serien at dette skulle bli «den svarte Twin Peaks», en serie som er kjent for å dra god nytte av absurde virkemidler. Her prøver Glover å vise utfordringene hos de fattige miljøene i Atlanta, og hva som skal til for å komme seg ut av dem. Serien fokuserer på Earn, som er manager for rapperen Paper Boi, og hvordan han må kjempe for å bli hørt i musikkindustrien. Glover bruker mange absurde virkemidler, som menn med usynlige biler og synske dopmisbrukere, for å vise absurditeten i livet til Earn. Glover viser samtidig sjargongen som ofte blir brukt mot det afroamerikanske miljøet både på den sosiale arenaen og i arbeidslivet.

Glover har også gjennom musikken sin, eller nærmere bestemt musikkvideoene sine, brukt surrealisme for å forsterke budskapet sitt. I musikkvideoen til This Is America fra 2018, danser han i et parkeringshus mens han passerer forskjellige situasjoner som på subtilt vis understreker forstyrrende sider ved det moderne amerikanske samfunnet. Her kommenterer han på våpenlovene i landet, og hvordan mediene fokuserer på å underholde i stedet for å informere om problemene amerikanske borgere står overfor. Dette viser han ved å danse foran kameraet mens mennesker dør og skader hverandre i bakgrunnen. Fokuset er alltid på det hyggelige, fotogene, enkle.

Vi har altså en spennende tid i vente. Jordan Peele slapp Us denne våren, til fantastiske anmeldelser, og er klar for å sette i gang med neste film. Sesong tre av Atlanta kommer også i løpet av året. Samtidig er det flere regissører som får vist seg for første gang i tiden som kommer og er et friskt pust i Hollywood. Afrosurrealismen har vært en effektiv måte å vise et uvitende publikum problemer som medmennesker går gjennom til daglig, samt skape fantastiske og nyskapende verk på det hvite lerretet.

 

LES OGSÅ: Møt Norges beste rapper

KULTURSTOFF
Svart virkelighetsbrudd

Den nye afrosurrealismen utforsker hvor absurd det er å leve i et rasistisk samfunn.

Hollywood har lenge vært dominert av hvite mannlige regissører som lager filmer om hvite mennesker i en tilsynelatende hvit verden. Publikum krever nå et større mangfold i underholdningen sin, og gir plass til nye regissører med ulik bakgrunn. De siste årene har flere afroamerikanske filmskapere gjort seg særlig bemerket med sine egne måter å fortelle historier på. Historier om undertrykte mennesker, rasisme og intoleranse. For et hvitt publikum skulle man tro at det ville oppfattes distansert, men på grunn av utførelsen gnistrer det i stor interesse.

Fra Dumas til Donald Glover
Afrosurrealisme er et begrep som ikke blir snakket mye om her i Norden, men som har fått større og større omfang i USA de siste årene. Dette er en kunstbevegelse  som tar for seg absurditeten forbundet med å leve i et rasistisk samfunn. Rasisme er noe veldig mange opplever hver eneste dag, noen ganger veldig tydelig, andre ganger i mer tilslørte former. Filmskapere, musikere og kunstnere har hatt som mål i mange år å vise verden nyansene av rasisme i den moderne verden, og det gjennom underholdning. Regissører som Jordan Peele og Donald Glover har blitt spesielt bemerket i filmbransjen med sine nyere verk.

Begrepet ble først brukt om den amerikanske forfatteren Henry Dumas, som var kjent for å skrive noveller og dikt om livet som svart mann i USA på første halvdel av 1900-tallet. Dumas skrev om politi som dreper afroamerikanske borgere, forskjellsbehandling i den sosiale sfæren og alt imellom. Han brukte surrealisme til å stille spørsmål ved de sosiale forskjellene mellom det mørke Amerika og den forsømmelige hvite befolkningen. Han døde til slutt av et skudd fra en politimann i 1968.

Hverdagsrasisme eller drapstrussel?
Jordan Peele slapp sin regidebut Get Out i 2017, der han fortalte historien om afroamerikanske Chris Washington, spilt av Daniel Kaluuya, som skulle møte kjærestens hvite foreldre for første gang. Filmen satte i gang en samtale om hvordan filmindustrien portretterer mørkhudede, og i Dumas’ ånd belyste den ubehagelige og forstyrrende situasjoner de utsettes for daglig. Get Out er som mange vet en skrekkfilm, og maskerer mange av disse temaene i klassiske skrekk-troper – som for et hvitt publikum kan gjøre dem mindre tydelige. Flere amerikanske utdanningsinstitusjoner har allerede laget fag om Get Out, som lærer studenter å se detaljene Peele har lagt inn om afroamerikanske utfordringer.

«For hvite amerikanere blir det enklere å se nyanser når det serveres med ekstreme motiver.»

I 2019 fulgte Peele opp med sin andre film, Us, som skulle vise alternative sider av den afroamerikanske hverdagen fra den man vanligvis ser i filmbransjen. I filmen, der en familie rømmer fra en skremmende identisk familie, har Peele vært mer subtil enn før. Her tar han opp identitetskrisen mange svarte føler på i USA. Det har lenge vært et klasseskille i USA mellom den rike, ofte hvite, sosieteten og den fattigere arbeiderklassen, tradisjonelt dominert av mørke. I Us forsøker Jordan Peele å vise karakterenes utfordring med sin egen identitet når de lever et liv blant denne hvite, rike overklassen, og konflikter det skaper i sammenheng med den historiske utnyttelsen av svarte slavearbeidere av hvite maktpersoner.

Peele har sagt i intervjuer at han alltid har hatt lyst å fortelle disse historiene, men at han kun ville klart å vekke interessen til et bredere publikum om han satte det hele veldig på spissen. En historie om en mørk manns møte med en såkalt «hverdagsrasistisk» familie blir en kamp om livet mot en rasistisk kult, og en historie om å føle på to identiteter som drar deg i hver sin retning uttrykkes metaforisk gjennom at en visuelt identisk person kommer for å drepe deg. For hvite amerikanere, selv implisert i maktstrukturene som går på bekostning av svarte medborgere, blir det enklere å se nyanser når det serveres med ekstreme motiver.

Sesong 2-plakaten til Glovers serie Atlanta

This is America
Donald Glover, også kjent som rapperen Childish Gambino, er skaperen bak serien Atlanta. Den forteller historien om Earn, Alfred og Darius som skal prøve å slå gjennom med hip hop-karrieren i Atlantas nådeløse gater. Glover fortalte når han annonserte serien at dette skulle bli «den svarte Twin Peaks», en serie som er kjent for å dra god nytte av absurde virkemidler. Her prøver Glover å vise utfordringene hos de fattige miljøene i Atlanta, og hva som skal til for å komme seg ut av dem. Serien fokuserer på Earn, som er manager for rapperen Paper Boi, og hvordan han må kjempe for å bli hørt i musikkindustrien. Glover bruker mange absurde virkemidler, som menn med usynlige biler og synske dopmisbrukere, for å vise absurditeten i livet til Earn. Glover viser samtidig sjargongen som ofte blir brukt mot det afroamerikanske miljøet både på den sosiale arenaen og i arbeidslivet.

Glover har også gjennom musikken sin, eller nærmere bestemt musikkvideoene sine, brukt surrealisme for å forsterke budskapet sitt. I musikkvideoen til This Is America fra 2018, danser han i et parkeringshus mens han passerer forskjellige situasjoner som på subtilt vis understreker forstyrrende sider ved det moderne amerikanske samfunnet. Her kommenterer han på våpenlovene i landet, og hvordan mediene fokuserer på å underholde i stedet for å informere om problemene amerikanske borgere står overfor. Dette viser han ved å danse foran kameraet mens mennesker dør og skader hverandre i bakgrunnen. Fokuset er alltid på det hyggelige, fotogene, enkle.

Vi har altså en spennende tid i vente. Jordan Peele slapp Us denne våren, til fantastiske anmeldelser, og er klar for å sette i gang med neste film. Sesong tre av Atlanta kommer også i løpet av året. Samtidig er det flere regissører som får vist seg for første gang i tiden som kommer og er et friskt pust i Hollywood. Afrosurrealismen har vært en effektiv måte å vise et uvitende publikum problemer som medmennesker går gjennom til daglig, samt skape fantastiske og nyskapende verk på det hvite lerretet.

 

LES OGSÅ: Møt Norges beste rapper

Neste artikkel
Byrop anmelder: KMD-bygget