Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
SAMFUNNSTOFF
Ny giv i klimakampen
07.09.2019

– Vårt mål er å aktivere den tause majoritet som ser alvoret i klimasaken, men av ulike grunner ikke er på banen selv.

Polariseringen i klimadebatten gjør at det er viktigere enn noensinne å tenke over hvordan man motiverer til klimakamp. Hva gjør den massive informasjonsstrømmen om klimaforstyrrelser med oss? Enkelte reagerer med å ta på seg skylden og gjør alt for å leve så miljøvennlig som mulig. Disse opplever gjerne håpløshet i møte med storsamfunnet, fordi de aller fleste ser ut til å ikke bry seg nevneverdig. Klimafornektere er et kapittel for seg selv, men det er vel så viktig å snakke om de som mister troen på at egen innsats kan ha noen betydning. Stoff har undersøkt hvordan klimabevegelsen tar i bruk nye strategier for å få med flere folk.

Even Nord Rydningen, initiativtaker til Klimabrølet. Foto: Klimabrølet.

Mannen bak Brølet

Fredag 30. august var det duket for to storstilte klimaaksjoner: de unges Skolestreik for klimaet og Klimabrølet. De to demonstrasjonene hadde begge som mål å oppfordre til politisk handling slik at målene i Parisavtalen overholdes. Mens Skolestreiken primært ble startet som en demonstrasjon for de unge, har Klimabrølet en noe større målgruppe. Det smått ambisiøse målet var å samle 100 000 deltakere utenfor Stortinget i Oslo, og 50 000 rundt om i norske byer. Stoff har snakket med initiativtaker til Klimabrølet, sosialantropolog og mangeårig klimaaktivist Even Nord Rydningen.

Hvorfor skal du samle så mange mennesker til et storstilt brøl? 

– Det er både teknisk mulig og økonomisk lønnsomt å begrense global oppvarming til 1,5 grader. Miljøbevegelsen har jobbet knallbra, men hittil har det manglet en tilstrekkelig folkelig oppslutning for at politikere skal kunne ta de tøffe og nødvendige klimavalgene. Vårt mål er å aktivere den tause majoritet, de som ser alvoret i klimasaken, men av ulike grunner ikke er på banen selv.

Hva kan en gjøre som enkeltpersoner for å påvirke politikerne?

– Det er viktig at hver og en av oss bruker stemmen vår og sier ifra at nå er det nok. Vi må vise politikerne at vi er klare for omstilling, at vi er inneforstått med at dette er en tøff vei å gå. Det blir ikke bare en dans på grønne løsninger.

Er det ikke utfordrende å få med massene til omstilling? 

– Vi er ikke bare en dråpe i havet, vi er alle ringer i vann som påvirker de rundt oss.

– Klimabrølet kan utløse masse samhold, omtenksomhet, kreativitet, innovasjon og et ønske om å yte litt ekstra.

Som erfaren klimaaktivist, har du noen gode tips for å nå ut til folk?

– Man må skape noen veldig kule og motiverende bilder hos folk. Det er viktig å fokusere på at vi er for livskvalitet, fin natur, bærekraftige arbeidsplasser, og veldig fine relasjoner mellom mennesker. Man må sprøyte inn kreativitet, farge og glede, samtidig som man alltid er tro til alvoret og utfordringene.

På nettsiden til Klimabrølet kan man lese om alle organisasjoner og selskaper som tilslutter seg demonstrasjonen. Hvordan har du klart å mobilisere så mange forskjellige grupper?

– Da vi jobbet med promoteringen brøt vi opp samfunnet i ulike grupper og kontaktet dem. Nå har vi med oss næringsliv, trossamfunn, fagforeninger, kor, idrettsforeninger og dansegrupper. Mange av dem bidrar på arrangementet. Når man gir folk mulighet å delta på egne premisser, sammen med dem man identifiserer seg med, er barrieren for å bli med mye mindre.

LES OGSÅ: Det bråker under vann

Bergensbrøl

Det er en regntung fredag i Bergen by og ganske nøyaktig ett år siden Greta Thunberg startet «Skolstrejk för klimatet». Torgallmenningen fylles opp med demonstranter i alle aldre. Det er godt oppmøte blant grønne og røde partier. Organisasjoner står klare med flagg og spente appellanter. De kjente slagordene ropes ut: «Regjeringen er veik! Vi går ut i streik!» Sofie Gustavsson fra Extinction Rebellion forbereder oss på det som skal bli Norges største die-in-aksjon: «Vi skal legge oss ned på torget som om vi var døde. For å demonstrere alt som allerede har gått tapt, alt som allerede er dødt. For dette er alvor!» Stor applaus fra publikum.

Etter en times demonstrasjon i vekslende regnskyll skulle man tro at været ville skremme folk hjem. Men til die-in-aksjonen har antallet bare økt. En etter en legger demonstrantene seg ned rundt et rosa piano som setter preg på den vemodige stemningen. Flere blir rørt til tårer. Musikkstykket er hentet fra kultfilmen Koyaanisqatsi: Life Out of Balance, som tar for seg forholdet mellom mennesker, natur og teknologi og tematiserer språkets tilkortkommenhet. «Språket skildrer ikke lenger verden hvor vi bor» skal regissør Godfrey Reggio ha uttalt.

Etter die-in-aksjonen samlet 4000–5000 seg for å brøle for klimaet. Hardbarka bergensere strømmer til i regntøyet sitt. Appellene blir holdt av representanter fra næringslivet, LHBT-miljøet, universitetet med fler. Oseanograf og klimaforsker Helge Drange har følgende oppfordring: «Det er ikke dere unge som skal gi oss håp. Det er vi voksne som skal gi dere håp!» Nasjonal koordinator og hovedansvarlig for Klimabrølet i Bergen, Martin Skadal, gir folkemengden ett minutt stillhet. Ett minutts tenketid til alt de føler om klimakrisa. Så setter de i gang med det 1,5 minutter lange brølet. En storm etter stillheten. Om ikke rørende, er det noe som river gjennom kroppen, når man står slik, i en brølende folkemengde hvor alle har bestemt seg for at nå gjelder det å handle for klimaet. I Oslo var de mellom 40 000–50 000, og vi har med det vært vitne til Norgeshistoriens største klimamarkering.

Psykologi er strategi

Kanskje lurer du på hvordan et brøl kan være med på å redde klimaet, der du sitter trygt plantet i sofakroken. Stoff tok en prat med psykolog, økonom og MDG-politiker Per Espen Stoknes som har forsket på, og skrevet bok om klimapsykologi:

– Klimaendringene skjer gradvis. Det gjør at hjernen vår ikke har så lett for å oppfatte det som en trussel. Hvis vi får brøle, som uttrykk for frustrasjon, sinne, sorg og frykt, i en sammenheng hvor alle andre har lyst til å gjøre det samme, da bryter vi ikke bare distansen som mange har, men også denne ensomheten i møte med klimasaken.

Etter 30 års engasjement i klimasaken var Stoknes oppgitt over hvordan klimakommunikasjon ble utført, noe som resulterte i boka Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming. Den handler, kort forklart, om å forstå menneskers tankemønster for å lykkes med formidlingen av klimabudskap.

– Forskerne har en tendens til å frakoble kunnskap fra mening. De har naturvitenskapelig innsikt, men mangler kunnskap om mennesker, sier Stoknes.

– Klimasaken er usynlig og saktegående. Det gjør at hjernen vår ikke har så lett for å oppfatte den som en trussel.

Ikke bare forskere, men også byråkrater, journalister eller hvem som helst som vil lykkes med god klimakommunikasjon kan ha nytte av klimapsykologi. Stoknes presenterer fem forsvarsbarrierer man må overkomme for å nå inn til folk; distanse, dommedag, dissonans, benektelse og identitet. Den nye psykologien om klimahandling fokuserer på å se barrierene som ressurser, holde seg til positive strategier og å handle som samfunnsborger, ikke som individ.

Se for deg at du snakker med en høyreekstrem klimafornekter på kaffeslaberas. Er du uheldig er det også en klimafanatiker ved bordet, som legger ut om ettbarnspolitikk og menneskeutryddende bakterier. Det er erklært krig mellom de to partene og det skal ikke mye til før du heller den brennvarme kaffen i fanget til dem begge. Men Stoknes oppfordrer til å holde hodet kaldt.

– Det er i grunn veldig enkelt. Du må bare slutte å argumentere og heller fokusere på relasjonen til den du snakker med. Vær nysgjerrig, spør hva de driver med, hva er det de syns er viktig. Det å prøve å prakke på dem fakta som de ikke vil ha, skaper en indre motstand. Men hvis du er åpen og respekterer deres mening og forsvarer deres rett til å ha den meningen de har, da har de plutselig ikke glede av å skyte lenger. De blir kanskje heller nysgjerrige.

Så hva er planen, etter å ha erklært våpenhvile? Stoknes legger fram en strategi som kan få folk til å endre, ikke bare holdninger, men også de mer betydningsfulle handlingene. Deriblant kan man gjøre bruk av kraften i sosiale nettverk, som å bruke sosiale normer til å redusere strøm- og vannforbruk, snakke om klima med omgangskretsen eller skape felleskap med grønne fester, som klesbyttekveld. Man bør også ha en positiv innramming når man snakker om det grønne skiftet, ved å nevne gevinster som helsefordeler og jobbmuligheter. Dessuten bør man gjøre det enkelt og praktisk å handle klimavennlig, for eksempel ved å gjøre kollektivtransport til mest attraktive reisemåte eller å få vegetarrett til å bli standard, altså «dagens rett» eller «chilli sin carne» heller enn «vegetarrett».

Planen legger altså til rette for å gjøre det grønne skiftet tilgjengelig for folk. Den nye bølgen klimaaktivister har dessuten en klar agenda for å mobilisere til en mangfoldig klimabevegelse. Det er ikke lenger bare en stereotyp å være grønn. Det blir spennende å se om brølet når inn til de mange hjem, i næringsliv, arbeidsplasser, foreninger og andre identitetsbaserte grupper. Ikke minst gjenstår det å se om brølet høres i valglokalene – om de nyvalgte lokalstyrene har en gjenklang av et handlende fellesskap.

 

LES OGSÅ: Plast på avveie

SAMFUNNSTOFF
Ny giv i klimakampen

– Vårt mål er å aktivere den tause majoritet som ser alvoret i klimasaken, men av ulike grunner ikke er på banen selv.

Polariseringen i klimadebatten gjør at det er viktigere enn noensinne å tenke over hvordan man motiverer til klimakamp. Hva gjør den massive informasjonsstrømmen om klimaforstyrrelser med oss? Enkelte reagerer med å ta på seg skylden og gjør alt for å leve så miljøvennlig som mulig. Disse opplever gjerne håpløshet i møte med storsamfunnet, fordi de aller fleste ser ut til å ikke bry seg nevneverdig. Klimafornektere er et kapittel for seg selv, men det er vel så viktig å snakke om de som mister troen på at egen innsats kan ha noen betydning. Stoff har undersøkt hvordan klimabevegelsen tar i bruk nye strategier for å få med flere folk.

Even Nord Rydningen, initiativtaker til Klimabrølet. Foto: Klimabrølet.

Mannen bak Brølet

Fredag 30. august var det duket for to storstilte klimaaksjoner: de unges Skolestreik for klimaet og Klimabrølet. De to demonstrasjonene hadde begge som mål å oppfordre til politisk handling slik at målene i Parisavtalen overholdes. Mens Skolestreiken primært ble startet som en demonstrasjon for de unge, har Klimabrølet en noe større målgruppe. Det smått ambisiøse målet var å samle 100 000 deltakere utenfor Stortinget i Oslo, og 50 000 rundt om i norske byer. Stoff har snakket med initiativtaker til Klimabrølet, sosialantropolog og mangeårig klimaaktivist Even Nord Rydningen.

Hvorfor skal du samle så mange mennesker til et storstilt brøl? 

– Det er både teknisk mulig og økonomisk lønnsomt å begrense global oppvarming til 1,5 grader. Miljøbevegelsen har jobbet knallbra, men hittil har det manglet en tilstrekkelig folkelig oppslutning for at politikere skal kunne ta de tøffe og nødvendige klimavalgene. Vårt mål er å aktivere den tause majoritet, de som ser alvoret i klimasaken, men av ulike grunner ikke er på banen selv.

Hva kan en gjøre som enkeltpersoner for å påvirke politikerne?

– Det er viktig at hver og en av oss bruker stemmen vår og sier ifra at nå er det nok. Vi må vise politikerne at vi er klare for omstilling, at vi er inneforstått med at dette er en tøff vei å gå. Det blir ikke bare en dans på grønne løsninger.

Er det ikke utfordrende å få med massene til omstilling? 

– Vi er ikke bare en dråpe i havet, vi er alle ringer i vann som påvirker de rundt oss.

– Klimabrølet kan utløse masse samhold, omtenksomhet, kreativitet, innovasjon og et ønske om å yte litt ekstra.

Som erfaren klimaaktivist, har du noen gode tips for å nå ut til folk?

– Man må skape noen veldig kule og motiverende bilder hos folk. Det er viktig å fokusere på at vi er for livskvalitet, fin natur, bærekraftige arbeidsplasser, og veldig fine relasjoner mellom mennesker. Man må sprøyte inn kreativitet, farge og glede, samtidig som man alltid er tro til alvoret og utfordringene.

På nettsiden til Klimabrølet kan man lese om alle organisasjoner og selskaper som tilslutter seg demonstrasjonen. Hvordan har du klart å mobilisere så mange forskjellige grupper?

– Da vi jobbet med promoteringen brøt vi opp samfunnet i ulike grupper og kontaktet dem. Nå har vi med oss næringsliv, trossamfunn, fagforeninger, kor, idrettsforeninger og dansegrupper. Mange av dem bidrar på arrangementet. Når man gir folk mulighet å delta på egne premisser, sammen med dem man identifiserer seg med, er barrieren for å bli med mye mindre.

LES OGSÅ: Det bråker under vann

Bergensbrøl

Det er en regntung fredag i Bergen by og ganske nøyaktig ett år siden Greta Thunberg startet «Skolstrejk för klimatet». Torgallmenningen fylles opp med demonstranter i alle aldre. Det er godt oppmøte blant grønne og røde partier. Organisasjoner står klare med flagg og spente appellanter. De kjente slagordene ropes ut: «Regjeringen er veik! Vi går ut i streik!» Sofie Gustavsson fra Extinction Rebellion forbereder oss på det som skal bli Norges største die-in-aksjon: «Vi skal legge oss ned på torget som om vi var døde. For å demonstrere alt som allerede har gått tapt, alt som allerede er dødt. For dette er alvor!» Stor applaus fra publikum.

Etter en times demonstrasjon i vekslende regnskyll skulle man tro at været ville skremme folk hjem. Men til die-in-aksjonen har antallet bare økt. En etter en legger demonstrantene seg ned rundt et rosa piano som setter preg på den vemodige stemningen. Flere blir rørt til tårer. Musikkstykket er hentet fra kultfilmen Koyaanisqatsi: Life Out of Balance, som tar for seg forholdet mellom mennesker, natur og teknologi og tematiserer språkets tilkortkommenhet. «Språket skildrer ikke lenger verden hvor vi bor» skal regissør Godfrey Reggio ha uttalt.

Etter die-in-aksjonen samlet 4000–5000 seg for å brøle for klimaet. Hardbarka bergensere strømmer til i regntøyet sitt. Appellene blir holdt av representanter fra næringslivet, LHBT-miljøet, universitetet med fler. Oseanograf og klimaforsker Helge Drange har følgende oppfordring: «Det er ikke dere unge som skal gi oss håp. Det er vi voksne som skal gi dere håp!» Nasjonal koordinator og hovedansvarlig for Klimabrølet i Bergen, Martin Skadal, gir folkemengden ett minutt stillhet. Ett minutts tenketid til alt de føler om klimakrisa. Så setter de i gang med det 1,5 minutter lange brølet. En storm etter stillheten. Om ikke rørende, er det noe som river gjennom kroppen, når man står slik, i en brølende folkemengde hvor alle har bestemt seg for at nå gjelder det å handle for klimaet. I Oslo var de mellom 40 000–50 000, og vi har med det vært vitne til Norgeshistoriens største klimamarkering.

Psykologi er strategi

Kanskje lurer du på hvordan et brøl kan være med på å redde klimaet, der du sitter trygt plantet i sofakroken. Stoff tok en prat med psykolog, økonom og MDG-politiker Per Espen Stoknes som har forsket på, og skrevet bok om klimapsykologi:

– Klimaendringene skjer gradvis. Det gjør at hjernen vår ikke har så lett for å oppfatte det som en trussel. Hvis vi får brøle, som uttrykk for frustrasjon, sinne, sorg og frykt, i en sammenheng hvor alle andre har lyst til å gjøre det samme, da bryter vi ikke bare distansen som mange har, men også denne ensomheten i møte med klimasaken.

Etter 30 års engasjement i klimasaken var Stoknes oppgitt over hvordan klimakommunikasjon ble utført, noe som resulterte i boka Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming. Den handler, kort forklart, om å forstå menneskers tankemønster for å lykkes med formidlingen av klimabudskap.

– Forskerne har en tendens til å frakoble kunnskap fra mening. De har naturvitenskapelig innsikt, men mangler kunnskap om mennesker, sier Stoknes.

– Klimasaken er usynlig og saktegående. Det gjør at hjernen vår ikke har så lett for å oppfatte den som en trussel.

Ikke bare forskere, men også byråkrater, journalister eller hvem som helst som vil lykkes med god klimakommunikasjon kan ha nytte av klimapsykologi. Stoknes presenterer fem forsvarsbarrierer man må overkomme for å nå inn til folk; distanse, dommedag, dissonans, benektelse og identitet. Den nye psykologien om klimahandling fokuserer på å se barrierene som ressurser, holde seg til positive strategier og å handle som samfunnsborger, ikke som individ.

Se for deg at du snakker med en høyreekstrem klimafornekter på kaffeslaberas. Er du uheldig er det også en klimafanatiker ved bordet, som legger ut om ettbarnspolitikk og menneskeutryddende bakterier. Det er erklært krig mellom de to partene og det skal ikke mye til før du heller den brennvarme kaffen i fanget til dem begge. Men Stoknes oppfordrer til å holde hodet kaldt.

– Det er i grunn veldig enkelt. Du må bare slutte å argumentere og heller fokusere på relasjonen til den du snakker med. Vær nysgjerrig, spør hva de driver med, hva er det de syns er viktig. Det å prøve å prakke på dem fakta som de ikke vil ha, skaper en indre motstand. Men hvis du er åpen og respekterer deres mening og forsvarer deres rett til å ha den meningen de har, da har de plutselig ikke glede av å skyte lenger. De blir kanskje heller nysgjerrige.

Så hva er planen, etter å ha erklært våpenhvile? Stoknes legger fram en strategi som kan få folk til å endre, ikke bare holdninger, men også de mer betydningsfulle handlingene. Deriblant kan man gjøre bruk av kraften i sosiale nettverk, som å bruke sosiale normer til å redusere strøm- og vannforbruk, snakke om klima med omgangskretsen eller skape felleskap med grønne fester, som klesbyttekveld. Man bør også ha en positiv innramming når man snakker om det grønne skiftet, ved å nevne gevinster som helsefordeler og jobbmuligheter. Dessuten bør man gjøre det enkelt og praktisk å handle klimavennlig, for eksempel ved å gjøre kollektivtransport til mest attraktive reisemåte eller å få vegetarrett til å bli standard, altså «dagens rett» eller «chilli sin carne» heller enn «vegetarrett».

Planen legger altså til rette for å gjøre det grønne skiftet tilgjengelig for folk. Den nye bølgen klimaaktivister har dessuten en klar agenda for å mobilisere til en mangfoldig klimabevegelse. Det er ikke lenger bare en stereotyp å være grønn. Det blir spennende å se om brølet når inn til de mange hjem, i næringsliv, arbeidsplasser, foreninger og andre identitetsbaserte grupper. Ikke minst gjenstår det å se om brølet høres i valglokalene – om de nyvalgte lokalstyrene har en gjenklang av et handlende fellesskap.

 

LES OGSÅ: Plast på avveie

Neste artikkel
Leken melankoli