Det er i Teaterkjelleren det nyskrevne stykket Regn, basert på Stig Holmås’ bok med samme navn, settes opp. I likhet med mange av de andre stykkene som settes opp på denne scenen, har Regn et ønske om å komme nært sitt publikum. Det er det hverdagslige og trivielle som står i sentrum – med det evige, bergenske regnet som bakteppe.

I stykket møter vi brødrene Ola Johan og Bjørnar som vokser opp i et typisk 60-tallshjem med mor og far og teakmøbler. Det er Ola Johan, spilt av Pål Rønning, som har den mest sentrale rollen i stykket, og det er gjennom hans øyne vi introduseres til det som skjer i hans verden under oppveksten.

Den vanlige tryggheten og stabiliteten i hjemmet erstattes av skyldfølelse og sorg når broren Bjørnar mister den høyre armen i en ulykke. Plutselig er Ola Johans verden blitt noe mer enn bare lek og harmoni – dette er første skritt mot å se hvordan virkeligheten kan være hard og vanskelig.

Karakterer som overbeviser

Det er relativt mange skuespillere på scenen, og de har ansvar for både regneffekter, karakterer og sang. De er alle overbevisende som vekselvis kjuagutter, foreldre, barn og statister. Rønning og Herman Ljung Opedal, som spiller Bjørnar, har god kjemi på scenen og står som effektfulle kontraster til hverandre som de to brødrene. Moren, som spilles av Kjersti Elvik, og faren, Gerald Pettersen, er overbevisende og trygge i sine roller som stabile omsorgspersoner. Alle fire er glimrende i overgangen mellom den stabile hverdagen og de kaotiske krisene som rammer familien.

Med en radio, en lenestol og en benk etableres rom, tid og sted. Det er lett å se for seg det Ola forteller. Forestillingen har for øvrig et interessant narrativ. For selv om Ola Johan er hovedfortelleren, veksler de andre skuespillerne på å berette historien. Dette fungerer godt og gir fint driv i teksten, samtidig som det skaper en nærhet mellom fortelling og karakterer som understreker det varme i stykket.

Stykket er utrolig godt komponert. Regissør Anne-Karen Hyttens preg på forestillingen er tydelig: Man kjenner igjen nærheten og skjørheten som kjennetegner hennes stykker. Sammen med Christine Lohres enkle, men samtidig virkningsfulle scenografi, understrekes følelsen av noe kjent og intimt. Lys og musikk er passende og stemningsskapende, og bygger opp under den samme følelsen. At stykket er uten pause og bare varer 1 time og 30 minutter, gjør opplevelsen kompakt og ekte, og gjør at man naturlig faller inn i den rytmen som stykket skaper uten at den brytes opp.

Noe ufullstendig

Selve handlingen i stykket er jevn og uten dødpunkter, men det er heller ikke noen spenningstopper å snakke om. Alt presenteres på avstand og uten at publikum trekkes dypere inn i problemene. Dette virker som et trekk som skal speile at dette er hovedpersonens erindring: Gjennom barndommens minner blir konfliktene, som ikke hadde direkte innvirkning på ham, gjort mindre, mens hendelsene som påvirket ham blir gjort større. Å lage demning og å høre på værmeldingen er like stort som sinnssykdom og død.

I seg selv er ikke dette et problem. Det skaper flyt og passer inn i nostalgien. Imidlertid gjør den flate spenningskurven at hendelser kommer og går uten at publikum helt får det med seg. Man glemmer fort karakterer og beveger seg bedagelig videre i historien.

Jeg sitter igjen med en følelse av at stykket er litt uferdig. Det virker mer som et førsteutkast enn som et fullført stykke. Konfliktene virker ikke ferdigutviklet, og selv om det er behagelig å bli ledet sømløst gjennom hendelsene, har jeg vanskelig for å tro at DNS har prøvd å lage et stykke som ikke skal berøre publikum.

Måten stykket er bygget opp på gjør at man bare kan lene seg tilbake og la seg underholde. Dersom du ønsker å slappe av med en ukomplisert historie ispedd litt nostalgi, er det et godt stykke. Det er ikke alltid man trenger melodrama og mye handling på en scene – av og til er det deilig å kunne observere og assosiere rundt hverdagens små og store begivenheter, og mimre tilbake til en felles fortid.

LES OGSÅ: Ung, fri og sommerlig