Som student er det mye nytt å ta fatt på. Det er studiehverdag og organisasjoner, deltidsarbeid og nye ambisjoner. Det er fadderuke og det er sosiale sirkler en så gjerne vil passe inn i. Det er tid for å bevege seg utenfor komfortsonen: Vi skal lære, vokse, og tilpasse oss nye situasjoner.

Du ser målet så klart for deg. Det kan være A-snitt, gode venner eller drømmejobben – og du strekker deg. For en seminarleder, de potensielle vennene, den nye sjefen. Litt, og så litt til. Brått har måneder passert, og du er strukket langt forbi det som opprinnelig var planen. Komfortsonen husker du knapt hvor var. Men, tenker du, bare litt til, så blir det bedre. Bare litt til. Så løser det seg, og du vil ha venner som endelig husker å invitere deg med på vors, et levelig forhold til sjefen, og en seminarleder som ikke ødelegger dagen din. Du har oppnådd målet ditt. Er ikke det verdt litt personlig lidelse? Du vet innerst inne at det har gått for langt, men det er jo ingen andre som sier noe. Kanskje det bare er deg.

Eller? Kanskje de andre føler på presset og frykten for å være den eneste, og biter det i seg, akkurat som du har gjort. Det at man gir, betyr ikke nødvendigvis at man får noe tilbake. I nye situasjoner og under stadig press er det fort gjort å miste perspektivet. Utenfra er det så mye tydeligere. For det er enklere å se når andres velvilje blir utnyttet. Som når romkameratens studentkor fremstår som en giftig sekt, sjefen hans holder tilbake lønn og vennene stenger ham ute. Og da er det lett å si at nok er nok. Hvorfor ikke gjøre deg selv den samme tjenesten?

Å ta vare på seg selv er mer enn trening, duftlys og grønnsaker. Det er å være sin egen venn. Å si «dette fungerer ikke for meg» før du har satt deg selv i spagat. Du kan fortsette å utfordre komfortsonen, bøye og tøye litt, uten å la deg tråkke på. De færreste av oss er lykkelige som dørmatter.

LES OGSÅ: Leder: Vi tar det imorgen