Om å reise tilbake
Bergen er seg selv lik, men er du den samme?
9. september 2019

Det er ikke lett å plukke opp livet sitt og begynne på nytt en annen plass. Det er noe jeg tenker mye på nå som en ny pulje studenter inntar byen vår. Selv er jeg nettopp kommet tilbake fra utveksling til en by som er seg selv lik, men føles annerledes. Et glimt av hverdagen en annen plass kan gjøre det vanskelig å lande helt igjen.

Rotløshet kjennetegner tjueårene for mange av oss. Noen bærer det med seg fra ung alder, andre får det med studiegjelden når de flytter hjemmefra. Og hvorfor skulle man ikke føle seg rotløs i tjueårene, egentlig? Verden ser jo mørk ut, og man må finne sin plass i den.

I sin essaysamling Letter to my Daughter skriver den anerkjente amerikanske forfatteren Maya Angelou sterkt om hjem og alt det symboliserer. Løst gjenfortalt er hjemmet, med all sin dyd og nedrighet, en plass man bærer inni seg. Man gjemmer det bort, men ikke for godt. Det er en plass hvor all affekt og belevenhet flekkes av deg. Det er der du er tryggest og samtidig mest sårbar.

Sentimentalitet og ambivalens

Når jeg holder håndflatene mine mot lukkede øyne er det et kart over barndomshjemmet mitt i Fana jeg ser.

Mennesker beveget seg for raskt for meg, og på mange måter gjør de enda det.

Huset forsvant ut av familien, og med det forsvant vi ut av huset. Da jeg begynte med fotografi i tenårene var det turer i gaten jeg vokste opp i som ble tema for de bildene jeg tok. Jeg var ikke moden for portretter.

Selv fikk jeg en myk overgang til voksenlivet. Et løfte om tre år ved Universitetet i Bergen gjorde at jeg slapp å bli voksen. Jeg hadde skylapper på. Nå er mitt andre år utenfor Norge overstått. Jeg snakker så ofte jeg kan med dem jeg rakk å bli glad i på den reisen. Men jeg tror endelig at jeg forstår hvor vanskelig det er, det mange vordende bergensere nå begir seg ut på. Man tenker seg at det er den eventyrlige sorten som drar ut i verden på utveksling og backpacking, men deres reise er ikke like permanent.

På min egen reise bodde jeg i et såkalt samvirke, med 140 andre unge mennesker på et nedlagt hotell i en studentby utenfor San Francisco. Det var så magisk som det høres ut. Jeg ble kjent med noen av de fineste menneskene jeg har hatt gleden av å kjenne.

I Tony Kushners stykke Engler i Amerika ser himmelen ut som San Francisco. En av rollefigurene argumenterer for at forandring og bevegelse er noe essensielt ved det å være menneske. Jeg kan se tilbake på tiden min borte, savne vennene mine og forstå at å legge noe bak seg er del av det å være menneske. Men det er noe som skurrer.

Rotløshetens pris

Universitetet jeg forlot innførte nettopp et kurs i adulting. Livet og verdenshistorien bærer preg av store omveltninger, men vi sitter enda fast i tankemønstre om hva som er naturlig. Skal det for eksempel virkelig være å forvente at man skal tilbringe tjueårene med trusselen om økonomisk ruin hengende over hodet? Skal de atferdsmønstrene som skal til for å lykkes være så lite intuitive at man må på kurs?

Når jeg er overveldet faller jeg inn i rytmer. Jeg holder fast i de plassene og menneskene som gjør meg trygg. Jeg vet for eksempel at et vennlig ansikt er å forvente på humanistkafeen Ad Fontes. Jeg så faddere drasse med seg nye studenter dit på begynnelsen av semesteret, og innen et par uker var det som om de var blitt fast inventar. Som student er det nærmest en nødvendighet å finne en slik plass, en figurativ livbøye.

Men trygge plasser kan plutselig føles fremmede igjen, selv om du har vært der før. For det er vel kanskje mange som har rukket å sette sitt preg på plassen mens du har vært borte. Jeg meldte meg på nytt inn i en studentorganisasjon hvor hele sentralstyret hadde vært byttet ut mens jeg var borte. Og da var et uformelt møte på begynnelsen av semesteret like skummelt for meg som det var for den ferske studenten ved siden av deg.

Vi tjorer oss fast i loslitte sofaer, og i hverandre.

Det er utfordrende å skulle stå i alt alene, men minst like skremmende å skulle gjøre seg sårbar for noen andre. I farten er det kanskje lettere å ta bilde av trestubber, eller gater, hvor menneskene faller ut i periferien. Det er vel en av motsetningene ved å være menneske. Som vårt behov for omveltning, og vårt behov for et hjem. Maya Angelou sa det best: «We may act sophisticated and worldly, but I believe we feel safest when we go inside ourselves and find home, a place where we belong and maybe the only place we really do.»

 

LES OGSÅ: Velkommen hjem