Nylig åpnet to Edvard Munch-utstillinger på Kode. Den ene er en eksepsjonell samling med malerier, en samling vi nok ikke vil se igjen i vår levetid. Den andre er en utstilling av Munchs private fotografier.
Analoge selfies
I 1902 kjøpte han et lite, håndholdt kamera. Med det tok han bilder av seg selv. På mange av fotografiene kan man se armen hans eller bordet han har satt kameraet på i forgrunnen. Bevegelse har gjort flere bilder skurrete, dobbeleksponering har skapt flere lag, skygger forstyrrer motivet og lager spøkelseseffekter. Det kan tolkes som at han var en amatør, som han jo var med fotoapparatet. Det kan også tolkes som at han, som med billedkunsten sin, brukte metoder utenom det vanlige for å oppnå ønsket effekt.
Uansett føles det som å scrolle gjennom en stilren Instagramfeed, med alle de svart-hvite, kvadratiske bildene på rad og rekke. Små, så du må gå helt inntil for å se motivet tydelig. Det er mye Munch. Med hatt, uten hatt, helfigur, ansikt. Med og uten klær. I fokus, skurrete, foran og i bakgrunnen, noen ganger bare en skygge. Utforskende, intimt.
Utstillingen er et unikt innblikk inn i et liv vi på en måte kjenner godt. Vi kjenner de sterke fargene og følelsene. Vi kjenner hans ensomhet, angst, sjalusi og begjær gjennom maleriene. Det er interessant å se selve kilden på en så intim måte, i et format som ligger mye nærmere vår tid enn det kan føles som at maleriene gjør.
LES OGSÅ: Anmeldelse av DNS’ nye oppsetning «Regn»
Klassiske verk i en ny ramme
Der fotoutstillingen har et mykt og subtilt uttrykk, er den andre utstillingen, I oss er verdener, fargerik og voldsom. Verkene er både Kodes egne og lånt fra Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Det at disse to bygges om for tiden har åpnet for sjeldne utlån, noe som gjør denne sammensetningen helt unik.
På samme måte som Munch brukte lag på lag for å skape liv og dybde i bildene, er selve rommet bygget i lag på lag av forskjellige materialer og farger for å oppnå det samme.
Oppbyggingen av utstillingen er åpenbart godt gjennomtenkt.
I et stort rom med skillevegger i forskjellige former står verkene tematisk organisert i åpne avlukker, kun delvis atskilt. Inndelingen gir hvert bilde tematisk kontekst som gjør dem lettere å forstå, men man kunne med fordel hatt noen korte, skriftlige beskrivelser til noen av bildene, for å ikke være overlatt helt til seg selv i tolkningen av verkene.
Utstillingene utfyller hverandre godt. Det merkes ikke at det er så godt som ingen biografisk informasjon om Munch. Man føler at man kommer innpå ham både gjennom kunstverkene og fotografiene i seg selv, uten at man trenger å være kunstviter.
Munch skildrer de mest menneskelige følelsene vi har, og vi kjenner dem igjen i hvordan han bruker farger, penselstrøk og trykkmerker. Vi møter ham der, i følelsen. Og om det ikke var nok, får vi nå også i fotografiene møte ham i person.
LES OGSÅ: Kultureliten: Denne månedens kulturelle begivenheter