Forbrytelse og straff er en murstein av en bok, og Raskolnikov er en murstein av en forestilling. Med en slik klassiker i bunn, ligger ikke bare presset på å lage en god forestilling, men også å tilpasse teksten til teaterscenen.

Produksjonen har løst problemet med hvordan handlingen skal kunne foregå på mange steder og til forskjellige tider på mesterlig vis. I stedet for en scene er det plassert en stor skjerm foran publikum – det er nesten som å være på kino. Men stykket foregår her og nå: Dramaet foregår i bakgården og delvis ute på gaten, og skuespillere går over scenen med kameraet etter seg når de skal fra sted til sted. Det er er et tydelig etablert scenerom som fungerer.

Med kamera som publikums øye 

Kamerabruken er et godt valg for en forestilling som Forbrytelse og straff. Boken handler om en manns kvaler og indre dilemma etter at han har begått et drap – og med kameraet får du vært med helt opp i karakterenes ansikt. De kan henvende seg til kameraet når de ellers måtte ha snakket til seg selv. Karakterene har også ulike måter å bruke kameraet på. Noen søker kameraet når de er usikre, andre bruker det til å understreke sine poenger og henvende seg til publikum, mens andre igjen ignorerer kameraet totalt. Man får med seg ting som man ville gått glipp av dersom dette ble spilt på en vanlig scene, som små endringer i mimikk og hva karakterene fokuserer på. Det gir også mulighet for å kunne endre det publikum ser. Fargefilter legges på når det er mareritt og rett etter drapet. I tillegg er filmingen en prestasjon i seg selv: det er skuespillerne som ikke er med i scenen som filmer. De holder høyt tempo, er presise og klarer å unngå skuespillerne som står andre steder på settet og venter på sine scener.

Man spiller på at kostymene er klisjéaktige og enkle. Det legges ikke skjul på at det er kostymer, og skuespillerne bærer billige masker, dårlig skjulte parykker og løsskjegg festet bak øret. Raskolnikov (Preben Hodneland) er eneste karakter kledd i vanlige klær – først joggebukse og t-skjorte, siden en lyseblå dress og caps. Forskjellen i kostyme gjør at vi kan se de andre karakterene slik Raskolnikov, på randen av sammenbrudd, ser dem – forvridde, tegneserieaktige og ufrivillig komiske. De enkle og stiliserte kostymene gjør også at publikum kjapt kan etablere karakterene. Man har en rødmusset og smilende Politimester Bastian-type som politi (Kaia Varjord), den prostituerte Sonja (Anna Ladegaard) har et antrekk som kan minne om moderne mennesker i hennes situasjon og Raskolnikovs mor (Nina Woxholtt) er kledd i et tradisjonelt russisk sjal.

LES OGSÅ: Det regner nostalgi

Komikk i alvoret

Det er overraskende at latteren sitter løst i et stykke som Raskolnikov. Men det gjør den. Kombinasjonen av skuespillernes dårlige kostymer og semiseriøse opptreden, samt raske sceneskift og uventede rolletolkninger, frembringer latter i salen. Hodneland gjør også sitt med en blanding av tidvis tørr og underdreven humor, og den selvsagte måten han leverer de banale replikkene. Dette er en utrolig snedig måte å sette opp Forbrytelse og straff på! Uten humor og elementer som toner stykket ned, kunne fort denne 4 timer og 15 minutter lange forestillingen blitt både pretensiøs og langdryg. Men publikum koser seg, og selv om du kan ta pause når du vil, er det ikke mange som gjør det – de fleste sitter tiden ut.

Dette er en forestilling som holder deg i salen, og ikke bare på grunn av humor. Man følger Raskolnikovs tanker mens han slites mellom hva han skal gjøre. Det er spennende og lett å følge med på. La deg heller ikke skremme av at stykket spilles på nynorsk. Skuespillerne tilpasser nynorsken til sin naturlige måte å snakke på, og resultatet er en naturlig dialog.

Det er ingenting å utsette på skuespillerne. De er fokuserte, tilstede og troverdige. De er bevisste på de ulike karakterene, og dette er kanskje det første stykket jeg har sett hvor skuespillerne spiller flere roller, uten at du merket at det var samme skuespiller som spilte dem. Spesielt må Kaia Varjord nevnes, som introduserer hele stykket som den litt innpåslitne og komiske tjenestejenten Natasja og brått skifter til den mer seriøse og alvorlige Dunja, Raskolnikovs søster.

Hodneland briljerer 

Stykkets soleklare ener er Preben Hodneland. I mer eller mindre hvert sekund av den lange forestillingen er han i fokus med kamera tett på seg. Ikke én gang brister han i karakter, mister fokus eller stopper opp. Karakteren har et tydelig forhold til alle de andre karakterene. Det uvante scenerommet, den høye intensiteten og den komplekse hovedrollen gjør at dette er en av det mest imponerende prestasjonene jeg har sett av en skuespiller. Man får gåsehud av måten han spiller karakteren på – på randen av sammenbrudd etter et drap, men samtidig menneskelig og gjenkjennelig. Og er det én ting Hodneland er god på, så er det å spille plaget ung mann med ulykkelig bakgrunn. Vi har sett det da han spilte tittelkarakteren i Hamlet på DNS i 2017 og i spillefilmen Når jeg faller fra 2018.

Det er ikke uten grunn at Bergenspremieren ble avsluttet med tre runder trampeklapp. Dette er noe av det beste jeg har sett på teater noensinne.

Raskolnikov er et samarbeid mellom Det Norske Teateret og Hordaland Teater. Stykket er basert på boken Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevski og er dramatisert av Tormod Skagestad.

LES OGSÅ: Munch avkledd