En dag flytter mormor og morfar på sykehjem. Familien samles for å rydde og fordele tingene de ikke trenger mer. Vi har alle de samme gode minnene fra huset med det rare i, men jeg forstår fort at prioriteringene er forskjellige. Mens søskenbarna tar fatt i krystallglass og teakmøbler forviller jeg meg inn i biblioteket.

De fleste bøkene jeg trekker ut er fulle av avisutklipp og postkort som faller ut når jeg blar i dem. Mange er nok fått i gave av venner gjennom et levd liv. Mye på spøk, noe på alvor. Det bugner av absurde titler, og bak hver gulnede bok finnes det en eller flere forfattere som i sin tid skulle underholde eller opplyse folket. Muligens begge deler. Til felles hadde de et ønske om å bevege samfunnet.

Narkotika og sex i bibelens lys

Jeg begynner å bla litt i Skikk og bruk i dagligtalen (1962). Skal vi tro Georges Abel kan man være uenige om skrivemåten i bokmålet, men det finnes bare en akseptert form når det gjelder uttale. Som ung kvinne og østfolding er jeg i faresonen for å bli vulgær. Man må ikke si «golvet» for gulvet, og for all del ikke «gølvet». Jazz bør fremdeles uttales på engelsk vis, altså «dsjæss», selv om den fornorskede versjonen dessverre har trengt igjennom, spesielt blant unge. Ord som plomme, tomt og okse skal uttales med o. Det ser ut til at menn bruker o, mens kvinner foretrekker å. Sier en mann «plåmme», kan han fremstå feminin. Skrekk og gru.

Så finner jeg den pirrende tittelen Narkotika og sex i Bibelens lys (1971).

Det jeg hadde håpet skulle handle om rastafarianere og Salomos høysang, var heller en kriseerklæring: «Hensikten med denne lille bok er å forsøke å betrakte to av de nyeste religiøse fenomener i den vestlige verden i Bibelens lys. Jeg tenker på narkomanien og på seksualismen.» Poul Hoffman mener at vi påvirkes av skjulte verdener som leder oss ut av kristendommen: «Det er den mest intime sammenheng mellom heroin, videregående piggtrådmusikk, surrealisme, seksuelle orgier, yoga osv. Det hele flyter sammen i én stor helhet.» Alt er altså en eneste stor sørpe av hvem han prøver å angripe.

En halvtime er sløst bort på paranoid yogafobi. På trass finner jeg fram Arbeid mindre – lev mer (1982). Forfatter Christian Vennerød forteller gjennom den selvbiografiske karakteren Den Arbeidssky når han skal avsløre arbeidsmoralismen, som sitter dypt i folket. Målet er å overbevise leseren om at «arbeidsskyhet» er mulig for alle, og dessuten den eneste måten for å skape et friskere og mer rettferdig samfunn. Dyrkingen av arbeidet har erstattet dyrkingen av religion. De arbeidsnarkomane tok overdose og fikk hjerteinfarkt. Lønnsarbeid er vår tids slaveri! Den Arbeidssky tar saken i egne hender. Han selger bilen og lurer seg til tre-dagers arbeidsuke uten å få dårligere råd. Med det kan han tale for mindre, men mer produktivt og lønnsomt arbeid. Fremtidsrettet!

LES OGSÅ: Littfest: Omsett sorg

En gravejournalist blir til

Hvem var egentlig denne Arbeidssky? På baksiden står det at Vennerød er «siviløkonom, tidligere skribent i [den anarkistiske] Gateavisa og hadde fremdeles deltidsjobb i Statens teknologiske institutt da denne boken gikk i trykken». Jeg finner frem mobilen, og kommer straks inn på Vennerøds Wikipedia-side. 73 år, forretningsmann og forfatter, spilte hovedrollen i filmen La elva leve! (1980) om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Videre surfing fører meg inn på artikler om mangemillionæren, provokatøren og ekspert i Luksusfellen. Har anarkist-Vennerød anno 1982 endret ideologi? Dette må jeg til bunns i. Et søk på Gule Sider og så er ringelydene i gang. «Hallo?» hører jeg fra den andre siden. «Hei! Det er… Hallo? Hører du meg?» Skurring. Så er samtalen over. Desperat forsøker jeg SMS, men Vennerød er på VM i Kina med landslaget i bridge.

Skuffelsen er stor. Jeg vil gi opp gravejournalistikken og bli med på arveforhandlingene. Men så får jeg øye på Grønn gastronomi (1977) – 70-tallsvegetarianisme av sosiolog og kokk Paul Holt. Forsiden oser av 70-tallsestetikk, og det glinser av paier, dill, aubergine og surdeigsbrød. Jeg blir likevel noe tidsforvirret i det jeg begynner å bla i boken. Holt har valgt en folkelig tilnærming når han skriver om vegetarkostens økologiske, bærekraftige, solidariske og helsemessige fordeler: «Først og fremst er det … mitt håp og min hensikt med boken at flere “alminnelige mennesker” vil oppdage hvor sunt og godt det er å spise mer grønnsaker».

Kunne ikke dette vært skrevet i dag? Hva ville Holt sagt om vår tids kjøttkonsum, eller alle bøker og blogger som kun er ekko av hans eget forfatterskap?

I forordet står det at han med glede tar imot kommentarer til boken, med påfølgende adresse. Jeg søker det opp. Ingen Paul Holt i Ådalsparkvej 47. Deretter søker jeg opp boktittelen men det eneste som kommer opp er Finn-annonser. I et siste forsøk søker jeg på Det grønne Køkken, Holts egen restaurant i København, og får konstatert at Thai Takeaway har robbet det eksentriske navnet.

Plutselig ringer telefonen i det fjerne. Det er Vennerød som er tilbake i «siviliserte strøk». Jeg går rett på sak. Er han fortsatt yrkesaktiv? Selvsagt. Vennerød driver Norges største brettspillforlag, Vennerød Forlag, og forteller stolt om Politisk Ukorrekt – brettspillsuksessen som har solgt over 200 000 eksemplarer. Om han noen gang tar seg fri? Et resolutt nei. Kanskje ikke rart, mannen elsker jo arbeidet sitt. Jeg funderer på hvor arbeidsgleden kommer fra. Har det med penger å gjøre? «Da jeg jobbet i staten i 60%-stilling, tjente alle justiskameratene mine mer enn meg. Men det var ikke noe problem. Pengene jeg tjente senere kom fra da jeg tok over tidsskriftet Dine Penger da de gikk konkurs. Det tok 20 år å bygge opp, så de pengene ble skapt av å være utbrent, og ikke gjennom å være forretningsmann.»

Råd fra fortiden

All lesingen og gravingen har ført til hodebry. Det er ikke annen råd enn å ty til Kjerringråd og homøopatiske husråd for folk og dyr (1991) av Aksel Gjerstad.

Her finner jeg svar på alt fra bleieutslett til blodfattighet og bakrus i et alfabetisk organisert oppslagsverk. Tannpine kan kureres med kattemynte, også kjent som kattenarkotika. Har du flass skal du vaske håret i skummet, sur melk. Jeg finner ikke svar på problemene mine og kontakter Gjerstads forlag. De kan meddele at han dessverre ikke er med oss lenger. Jeg oppdager at de fleste har dratt hjem, så jeg pakker vemodig med meg den store stabelen bøker.

Underholdende og opplysende litteratur fra en annen generasjon. Den støvete tidsreisen har fått meg til å tenke. Er den enkelte tidsånd egentlig så unik? Noen har rettet kritisk lys mot samfunnsutviklingen, med piggtrådmusikk og vulgær uttale. Andre har oppfordret til revolusjonære endringer for arbeidernes frihet og forvaltning av økosystemet. Når de samme problemstillingene løftes opp flere tiår senere, summer vi fortsatt rundt den samme bikuben. Det er kanskje ved å anerkjenne gjenbruken av gammel kunnskap at litteraturen kan bli tidløs. Akkurat her må jeg si det er Gjerstad som vinner prisen for udødelighet, når han viderefører gammelt folkevett fra kloke kjerringer til moderne, maskindrevne mennesker.

LES OGSÅ: Den andre debuten