Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
07.10.2019
ANMELDELSE
Royal Trippel

En dysfunksjonell narsissist inntar Vill Vill Vest.

Jeg har aldri vært på Vill Vill Vest før. For å være ærlig har jeg alltid trodd at det var en greie gutta i Vibbefanger ordnet for å ha et sted å opptre. En utstrakt hånd mot bransjerepresentanter fra inn- og utland, hver med en bunke sedler i, vel tilslørt og samtidig hjulpet frem av å være et tilbud til sultne, uetablerte artister om å få opptre gratis. Et genialt selvhevdelseskonsept med en velduftende eim av kulturbygging. Vinn Vinn Vinn ble for nedlatende, men forkortelsen holdt.

Om det høres ut som uforholdsmessig bitre ord fra en stakkar som sannsynligvis fikk avslag på artistsøknaden, tar du feil. Jeg fikk ikke avslaget engang. Sint og skuffet har jeg hyttet med neven og sverget hevn, og nå har sannhetens time kommet. De salteste tårene smaker søtest av alle. Jeg skal på Vill Vill Vest og sjekke ut alle de kjipe artistene de har valgt å booke istedenfor meg.

Miriam / FOTO: Simen Peder Aksnes Aarli

Torsdag
Jeg hiver i meg noen øl for å døyve mindreverdighetskompleksene, og så bærer det på konsert. Det er Miriam på Ole Bull, som serverer hedonisme til gjennomsnittsmennesket, svøpt i kitsch RnB krydret med trap-rytmer.

«Med skalken i hånden og stjerner i øynene, makter jeg å stille henne noen intetsigende spørsmål.»

Så er det Sosonono på Underlig, med en åpenlyst nervøs vokalist på tangentene og særdeles dårlig miksing. Jeg kjenner på behovet for mer rus. På tide å ta seg et smørbrød. Ansvarsfull som jeg er har jeg proppet ørene mine med skumgummi, og presterer å gjøre mine intensjoner kjent overfor hele lokalet i et stille øyeblikk mellom to låter. Stilig.

Halvveis inne i min første bit ser jeg Miriam spankulere forbi oss ned Torgallmenningen. Tørst som jeg er, halser jeg etter henne. Med skalken i hånden og stjerner i øynene, makter jeg å stille henne noen intetsigende spørsmål mens rusen ruller i hodet mitt. Om hvorfor hun synger så mye om sex. Miriam svarer at sex er en naturlig del av livet. Faen som jeg hater avbalanserte mennesker. Så vi stikker på Duvel og skriker, på Super Heavy Metal og lytter, på Skatebård og danser. Og blir kastet ut av Østre for å smøre på skiva utenfor inngangen.

Psychopath / FOTO: Rebecca Eva Perry

Fredag
Etter å ha tilbrakt halve dagen på ramma, går turen til Dragongirl. Hun har malt en skjelettmunn over sin egen, sannsynligvis for å matche den monstrøse bassen hun borer inn i mellomgulvene våre. Etter siste låt piler hun sjenert ut. Det er vanskelig å puste i dragens hule, så jeg blir nødt til å røyke en sigarett. På vei inn møter jeg ham igjen, drittsekkvakta på Østre fra gårsdagen. «Beklager, det er fullt,» sier han med pokerfjes. Jeg kommer ikke inn igjen til Sassy 009. Og så på Østre da, stedet der halvparten av gjestene knasker av seg kjeven og resten stirrer på lysene. Faen tenker vi, og bestemmer oss for å skru opp. Vi stikker på Psychopath.

Slik kunne du se oss løpe opp Strømgaten, og meg kaste opp på toppen. Men her begynner trippel V å utmerke seg, for på Hulen får vi bakoversveis av den gode sorten.

«Det er vanskelig å puste i dragens hule, så jeg blir nødt til å røyke en sigarett.»

Psykopatene serverer lidenskapelig trash, anført av en vokalist i bar overkropp med imponerende lav fettprosent. Gitarene er formet som stjerner, triangler og parallellogrammer, og mankene er velpleide. Publikum er kledd i beksvart, og står som saltstøtter til de lynraske riffene og bestialske skrikene. Rett og slett kul S.

Så opplever jeg en sjeldenhet. Det tikker nemlig inn en melding på mobiltelefonen, og den sier at jeg må skynde meg ned til Skur 14. Tacobitch skal opptre. Jeg lar meg besnære av dette forslaget, og dermed haster vi ned til kaien. Tispene leverer. Massiv bass som penetrerer urinrøret, akkompagnert av tre dansende, psykedeliske fugleskremsler. Lydbildet er futuristisk som gode raserelasjoner i de forente stater, og det hele klasker som Slipknot på bath salts. Jeg får mitt livs beste konsertopplevelse, der jeg står i en moshpit med Aurora på høyre flanke og Safario på venstre. Tacotispene danser i fiskenett uten brystholdere, med ansiktene malt som spedalske hunder. Sansene mine overbelastes, jeg tvinges til introspeksjon, det er klart jeg ikke skulle stått på en scene som dette. Beklager, Vill Vill Vest. Unnskyld.

Kapteinen / FOTO: Simen Peder Aksnes Aarli

Lørdag
Som barn måtte jeg ofte gråte etter sterke sanseinntrykk, fordi virkeligheten var så forbannet skuffende å returnere til. Nå for tiden fortoner den seg som pulsmåleren til Jeffrey Epstein, og nettopp derfor behøver man rusen til å røske i seg. Eller kunsten. Etterpå kan man føle seg litt tom, som i kjølvannet av en ekstra hard utløsning. Slik var det for meg denne lørdagen.

Og kanskje var det nettopp derfor at denne siste festivaldagen slo en spiker i kista for hvorfor Vill Vill Vest fungerer så godt. Etter å ha valfartet mellom intime scener og mesket oss med nybakte artister, måkes vi nå ned til Verftet for den vakre fellesskapsfølelsen og et knippe større navn. Det er fint at artistene er å finne på konsert etter showet. At etterfest på Skur 14 eller Landmark faktisk føles som å velge mellom ostekake og sjokolademousse til dessert, etter et bedre måltid med masse SAUS.

Det er ikke jeg som har definisjonsmakten over hvem som bør få opptre. Den tilfaller de som tegner opp det arbitrære skillet mellom avant garde og krampeaktig, og siden stiller seg selvsikkert opp på riktig side. Hvilken side festivalsjefen for Vill Vill Vest befinner seg på vil imidlertid vise seg. For jeg akter å komme sterkere tilbake.

 

LES OGSÅ: Vill vill Vest, dag én
LES OGSÅ: Vill vill Vest, dag to

ANMELDELSE
Royal Trippel

En dysfunksjonell narsissist inntar Vill Vill Vest.

Jeg har aldri vært på Vill Vill Vest før. For å være ærlig har jeg alltid trodd at det var en greie gutta i Vibbefanger ordnet for å ha et sted å opptre. En utstrakt hånd mot bransjerepresentanter fra inn- og utland, hver med en bunke sedler i, vel tilslørt og samtidig hjulpet frem av å være et tilbud til sultne, uetablerte artister om å få opptre gratis. Et genialt selvhevdelseskonsept med en velduftende eim av kulturbygging. Vinn Vinn Vinn ble for nedlatende, men forkortelsen holdt.

Om det høres ut som uforholdsmessig bitre ord fra en stakkar som sannsynligvis fikk avslag på artistsøknaden, tar du feil. Jeg fikk ikke avslaget engang. Sint og skuffet har jeg hyttet med neven og sverget hevn, og nå har sannhetens time kommet. De salteste tårene smaker søtest av alle. Jeg skal på Vill Vill Vest og sjekke ut alle de kjipe artistene de har valgt å booke istedenfor meg.

Miriam / FOTO: Simen Peder Aksnes Aarli

Torsdag
Jeg hiver i meg noen øl for å døyve mindreverdighetskompleksene, og så bærer det på konsert. Det er Miriam på Ole Bull, som serverer hedonisme til gjennomsnittsmennesket, svøpt i kitsch RnB krydret med trap-rytmer.

«Med skalken i hånden og stjerner i øynene, makter jeg å stille henne noen intetsigende spørsmål.»

Så er det Sosonono på Underlig, med en åpenlyst nervøs vokalist på tangentene og særdeles dårlig miksing. Jeg kjenner på behovet for mer rus. På tide å ta seg et smørbrød. Ansvarsfull som jeg er har jeg proppet ørene mine med skumgummi, og presterer å gjøre mine intensjoner kjent overfor hele lokalet i et stille øyeblikk mellom to låter. Stilig.

Halvveis inne i min første bit ser jeg Miriam spankulere forbi oss ned Torgallmenningen. Tørst som jeg er, halser jeg etter henne. Med skalken i hånden og stjerner i øynene, makter jeg å stille henne noen intetsigende spørsmål mens rusen ruller i hodet mitt. Om hvorfor hun synger så mye om sex. Miriam svarer at sex er en naturlig del av livet. Faen som jeg hater avbalanserte mennesker. Så vi stikker på Duvel og skriker, på Super Heavy Metal og lytter, på Skatebård og danser. Og blir kastet ut av Østre for å smøre på skiva utenfor inngangen.

Psychopath / FOTO: Rebecca Eva Perry

Fredag
Etter å ha tilbrakt halve dagen på ramma, går turen til Dragongirl. Hun har malt en skjelettmunn over sin egen, sannsynligvis for å matche den monstrøse bassen hun borer inn i mellomgulvene våre. Etter siste låt piler hun sjenert ut. Det er vanskelig å puste i dragens hule, så jeg blir nødt til å røyke en sigarett. På vei inn møter jeg ham igjen, drittsekkvakta på Østre fra gårsdagen. «Beklager, det er fullt,» sier han med pokerfjes. Jeg kommer ikke inn igjen til Sassy 009. Og så på Østre da, stedet der halvparten av gjestene knasker av seg kjeven og resten stirrer på lysene. Faen tenker vi, og bestemmer oss for å skru opp. Vi stikker på Psychopath.

Slik kunne du se oss løpe opp Strømgaten, og meg kaste opp på toppen. Men her begynner trippel V å utmerke seg, for på Hulen får vi bakoversveis av den gode sorten.

«Det er vanskelig å puste i dragens hule, så jeg blir nødt til å røyke en sigarett.»

Psykopatene serverer lidenskapelig trash, anført av en vokalist i bar overkropp med imponerende lav fettprosent. Gitarene er formet som stjerner, triangler og parallellogrammer, og mankene er velpleide. Publikum er kledd i beksvart, og står som saltstøtter til de lynraske riffene og bestialske skrikene. Rett og slett kul S.

Så opplever jeg en sjeldenhet. Det tikker nemlig inn en melding på mobiltelefonen, og den sier at jeg må skynde meg ned til Skur 14. Tacobitch skal opptre. Jeg lar meg besnære av dette forslaget, og dermed haster vi ned til kaien. Tispene leverer. Massiv bass som penetrerer urinrøret, akkompagnert av tre dansende, psykedeliske fugleskremsler. Lydbildet er futuristisk som gode raserelasjoner i de forente stater, og det hele klasker som Slipknot på bath salts. Jeg får mitt livs beste konsertopplevelse, der jeg står i en moshpit med Aurora på høyre flanke og Safario på venstre. Tacotispene danser i fiskenett uten brystholdere, med ansiktene malt som spedalske hunder. Sansene mine overbelastes, jeg tvinges til introspeksjon, det er klart jeg ikke skulle stått på en scene som dette. Beklager, Vill Vill Vest. Unnskyld.

Kapteinen / FOTO: Simen Peder Aksnes Aarli

Lørdag
Som barn måtte jeg ofte gråte etter sterke sanseinntrykk, fordi virkeligheten var så forbannet skuffende å returnere til. Nå for tiden fortoner den seg som pulsmåleren til Jeffrey Epstein, og nettopp derfor behøver man rusen til å røske i seg. Eller kunsten. Etterpå kan man føle seg litt tom, som i kjølvannet av en ekstra hard utløsning. Slik var det for meg denne lørdagen.

Og kanskje var det nettopp derfor at denne siste festivaldagen slo en spiker i kista for hvorfor Vill Vill Vest fungerer så godt. Etter å ha valfartet mellom intime scener og mesket oss med nybakte artister, måkes vi nå ned til Verftet for den vakre fellesskapsfølelsen og et knippe større navn. Det er fint at artistene er å finne på konsert etter showet. At etterfest på Skur 14 eller Landmark faktisk føles som å velge mellom ostekake og sjokolademousse til dessert, etter et bedre måltid med masse SAUS.

Det er ikke jeg som har definisjonsmakten over hvem som bør få opptre. Den tilfaller de som tegner opp det arbitrære skillet mellom avant garde og krampeaktig, og siden stiller seg selvsikkert opp på riktig side. Hvilken side festivalsjefen for Vill Vill Vest befinner seg på vil imidlertid vise seg. For jeg akter å komme sterkere tilbake.

 

LES OGSÅ: Vill vill Vest, dag én
LES OGSÅ: Vill vill Vest, dag to

Neste artikkel
Samvittighet til salgs