Siden 2012 har en feministisk revolusjon satt sitt preg på den syriske borgerkrigen. I det kurdiske området Rojava finnes ikke staten mer. Folkestyret står for øvrig sterkere enn noensinne for innbyggerne i territoriet. Tidligere i år knuste de den islamske stat. De trues enda av Assad mot sør, og er terrorstemplet av Erdoğans regime i Tyrkia. Til tross for all motbør ser deres anarkistiske styresett ut til å fungere.
Revolusjon i sivilisasjonens vugge
Høsten 2017 fikk jeg øynene opp for hva som foregikk i den nordøstlige delen av Syria. Borgerkrigen herjet, da som nå. Jeg gikk på skole i London. En demonstrasjon for løslatelsen av en kurdisk leder hadde endt i vold og sammenstøt med politiet. Det var i Wood Green, nabolaget mitt. Ansiktene til fremmedkrigere i militsen YPG prydet demonstrantenes bannere. De hadde dødd for revolusjonen.
Abdullah Öcalan var initiativtaker og inspirasjonskilde for kurdernes anarkistiske eksperiment. Han sitter enda fengslet i Tyrkia. Bak lås og slå skrev han om sitt ideelle styresett – den demokratiske konføderalismen. Hans arbeid ble utgangspunktet for Rojavas grunnlov, den sosiale kontrakten.
Hvorvidt Rojava er en stat er et definisjonsspørsmål. Hvert nabolag og arbeidsplass eies i fellesskap og er direkte demokratisk styrt. Derfra sendes representanter til et byråd, som igjen har representanter i en av de tre delstatene territoriet består av. Både i offentlige instanser og i militsene er hver folkevalgte posisjon fylt av både en mann og en kvinne. Men ifølge Rojavas grunnlov trenger et patriarkalsk samfunn også grupper som er forbeholdt kvinner. Slik lærer man å ta makt, uten å be om den. Kvinner styrkes, uten nedlatelse.
LES OGSÅ: Feminisme for profitt
Rojava er ikke det første samfunnet av sitt slag. Under den spanske borgerkrigen var forfatteren George Orwell fremmedkriger på sosialistenes side. De kjempet side om side med den iberiske anarkistføderasjonen for å utslette Francos fascister. Han skrev en bok om sine erfaringer, Hyllest til Catalonia, som kom ut i 1938. Der beskriver han hvordan anarkistene kollektiviserte mye av den spanske økonomien. Men en av flere faktorer som kostet den spanske venstresiden krigen, var en stor villighet til å utestenge og forfølge anarkister. Spania var en fasciststat i fire tiår.
Det er en bittersøt fortelling. Et øyeblikk i kampen mot fascismen bar preg av stor internasjonal solidaritet. Den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway rapporterte fra fronten. Flere frivillige tok turen fra Norge, deriblant kommunistpartisanen Asbjørn Sunde.
Men Francos seier er ikke skriften på veggen for Rojava. Venstresiden i Europa har vært en pådriver for revolusjonært arbeid andre plasser. Norske fremmedkrigere på kurdisk side risikerer livet – og fengsel når de kommer hjem igjen. Jeg har stor respekt for dem. Men gir vi oss selv definisjonsmakt over en kulturell minoritets frigjøringskamp? Kanskje vår styrke som aktivister ligger en annen plass enn der våre romantiske forestillinger forteller oss at de burde være.
Lenge leve lokalmiljøet
En av de samfunnsmessige bærebjelkene i Rojava er samvirkemodellen, også kalt kooperasjon. Her eies og styres arbeidsplasser og boliger i fellesskap. Et nettverk av slike demokratisk styrte enheter utgjør en konføderasjon.
I Norge er det lang tradisjon for kooperasjonsvirksomhet med utgangspunkt i arbeiderbevegelsen. Utbredelse av samvirkemodellen bidrar til desentralisering av makt og kapital. Det finnes altså praktiske måter du selv kan drive desentraliserende og demokratisk arbeid på i ditt lokalmiljø.
I Norge bar mellomkrigstiden preg av slike initiativer, som Ullevål Hageby og de kooperative byggeforeningers landsforbund. Stafettpinnen ble plukket opp av sekstiåtter-generasjonens bofellesskap, og senere av blitzbevegelsen i Oslo. Hausmania ble prydeksempelet på boligsamvirker i hovedstaden.
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) publiserte i 2009 en rapport som viser til økonomisk vekst hos kooperative forretninger i kjølvannet av finanskrisen. De vant Nobels fredspris i 1969 for sitt engasjement for arbeiderrettigheter. Denne måneden fyller de hundre år. På en konferanse med den internasjonale samvirkealliansen (ICA) har den nåværende departementsråden erkjent samvirkemodellens rolle i økt formell sysselsetting.
Det er mye som tilsier at denne formen for organisering er både effektiv og fredelig politisk praksis. Revolusjonen i Rojava som er tuftet på liknende ideer ser også ut til å fungere. De kan inspirere oss til å bygge tilsvarende fellesskap i våre egne lokalmiljøer.
LES OGSÅ: Tilgitt og glemt