Bergen internasjonale filmfestival er over, og undertegnede har fulgt spesielt med på årets filmer om Øst-Europa. Biff skal ha kudos for å klare å samle aktuelle og lærerike filmer som gir oss gode og nyanserte innblikk i samfunn vi burde vite mer om. Hva kan årets utvalg av filmer fortelle oss om de tidligere sovjetiske landene i dag?

I Acid av Alexander Gorchilin fremheves rotløsheten som råder blant russiske unge idag. Man ser at den unge mannen Vanja på en syretripp hopper fra balkongen sin. Filmen følger vennene Sasha og Petya som hver på sin måte må finne mening i en meningsløs tilværelse som blir enda mer meningsløs etter Vanjas død. Den forvirrede tilstanden som beskrives er på mange måte speilet i europeiske unges nye utfordringer – arbeidsledigheten stiger og klimakrisen ulmer. Russiske unge er intet unntak. 

Strip and War (Andrei Kutsila) fokuserer også på utfordringene den yngre generasjon møter. Dokumentarfilmen fra Hviterussland om en krigsveteran og hans strippende barnebarn som bor sammen i en høyblokk forteller to grunnleggende sannheter om det postsovjetiske samfunnet: Den eldre generasjonen lengter tilbake til Sovjetunionen, hvor alt tilsynelatende var enklere, og den yngre generasjonen vil ut, vekk, og bort fra en rosenrød drøm de aldri har hatt et forhold til. Disse sannhetene fikk jeg bekreftet så sent som tirsdag denne uken, da en russer jeg snakket med på Kvarteret kunne fortelle meg at det er akkurat slik. 

LES OGSÅ: Anmeldelse av Strip and War

Problemet for den yngre generasjonen er at det egentlig ikke finnes noen som har opplevd et samfunn før Sovjetunionen, så det er veldig lite erfaring å basere et nytt system på. Hvilke alternativer har de? Sosialdemokrati? Sosialisme? Republikk? Turbokapitalisme?

Løsningen for de fleste postsovjetiske statene, har vært at man mer eller mindre har erstattet planøkonomi med kapitalisme, enkelte steder med elementer fra sosialdemokratiet. Demokrati, derimot, skulle vise seg mye enklere på papiret enn det har vært å få til i praksis. Russland har kanskje kommet lengst i prosessen, men sliter med maktbalanse og implementering av frie valg. Hviterussland kalles ofte for Europas siste diktatur, som sier sitt. Ukraina har en historie med relativt ustabile valg og ledere, som Petro Poroshenko som ble jaget ut av landet etter Maidan-revolusjonen. Likevel konkurrerer Ukraina nå med Russland om å ha kommet lengst i implementeringen av demokrati.  

The Book of the Sea er et russisk blikk på klimakrisen. I de nordøstlige delene av Russland lever inuitter. De lever stort sett av å jakte på dyr som lever i sjøen, som hvalross, sel og hval. Det siste er en veldig kontroversiell praksis som likevel er helt essensiell for at urfolket skal overleve. Filmen forteller om Aleksej Ottoi og Aleksander Emeljanov, som sliter med å fange nok mat på grunn av klimaendringer.

Den russiske regissøren Aleksej Vakrushev har skapt en veldig interessant dokumentar som stiller vanskelige spørsmål. Hva er viktigst? Tradisjonene og livsstilen til et folk som har eksistert i hundrevis av generasjoner, hvalbestanden i arktiske områder og klimaet, eller den industrielle fiskerinæringen, i en tid hvor det kanskje ikke er plass til alle?

Det er i tillegg ikke bare er en dokumentar, men en animasjonsfilm, og derfor interessant for de som ellers ikke ser på dokumentarer. Sammen med fengende musikk forteller filmen om fortiden og nåtiden til Russlands inuitter. Filmen forteller om en kamp som kjempes av urfolk jorden rundt, også av norske samer, som opplever at beiteområdene til rein blir stadig mer utsatt.

Filmen Homeward er en ukrainsk «road movie» om en tartarsk far som har mistet sin sønn i den ukrainske borgerkrigen. Han insisterer på å ta med seg sin yngste sønn fra universitetet i Kiev tilbake til Krim for å begrave broren. Filmen forteller om et Ukraina som er splittet rasemessig, politisk, religiøst og kulturelt. Enkelte ting er satt på spissen for dramatisk effekt, som rasismen, men gir likevel et godt innblikk i hvordan den pågående borgerkrigen i Donbass påvirker et helt samfunn.

Filmene om de postsovjetiske landene vist på Biff i år forteller om samfunn i endring. Det kan se ut som at den sovjetiske arven tynger ned en hel generasjon, og man har fortsatt ikke klart å erstatte systemet med noe nytt som fungerer. Hvert land har sine unike utfordringer og ressurser, og bruker dem til å gå sin egen vei, noe som er spennende og viktig å følge med på fremover. Alt er ikke bare grått og vanskelig heller, selv om årets utvalg maler et noe pessimistisk bilde. Kanskje neste års Biff vil gi oss et blikk på våre naboer i øst som fokuserer på mer optimistiske temaer.

LES OGSÅ: Anmeldelse av En gang Aurora