Gold Celeste har gått under radaren til mange. Debutalbumet The Glow fra 2015 høstet anerkjennelse internasjonalt. Likevel har den nasjonale oppmerksomheten latt vente på seg. I begynnelsen av oktober slapp indiegruppen endelig sin andre fullengder, en plate som gjør at vi kommer med høye forventninger når Gold Celeste inviterer til konsert.

Det er ikke så mange som har tatt turen til Landmark. Lokalet føles likevel fullt nok, de seks musikerne og deres uendelige antall pedaler opptar stor plass. Disse guttene godtar ikke standard backline, de har med eget trommesett og bassforsterker som er brettet utover Landmarks ikoniske vegg-til-vegg-teppe.

Velpolert og følelseladd
Akkordprogresjonene og vokalmelodiene er velskapte. Det musikalske bærer preg av å være strategisk, detaljorientert, følelsesladd og velpolert, alt på en gang. I tillegg fremstår bandet som sympatiske, og koser seg når de får spille musikk. Litt mindre når det er stille. Mellom låtene snakker de mer fordi de må enn fordi de vil. Men det gjør oss ingenting, det er tross alt ikke derfor vi er her.

Når de tar i låter det enormt, det groover og treffer hele sentralnervesystemet. Gold Celeste balanserer på en knivsegg mellom en uinteressant monotoni og velslipt harmoni. Fløyelsmyk vokal i kombinasjon med vreng på gitarene gjør uttrykket raffinert og skittent på samme tid. Plutselig trekkes tverrfløyten ut av vedskjulet, den låter ikke perfekt, men det er likevel ganske kult.

LES OGSÅ: En dysfunksjonell narsissist inntar Vill Vill Vest.

Frontmannen har funnet sin plass i lydbildet, og hans vokal står svært godt til de nye låtene. For første gang i historien låter vokalen bedre live enn på platen. Det er i grunn mye som låter bedre live enn i studio. Spesielt «Future Days» har et enormt driv, som med perkusjon og trommer trekkes opp et par hakk. Musikken deres er tidløs og nostalgisk på samme tid, enn hvor forbanna oppbrukt det høres ut.

Et band av kvalitet
Midt i konserten innser vi at vokalisten er bassisten. Og rett etterpå setter de i gang med en av klassikerne fra den første platen, og publikum lar seg begeistre. De fleste vugger taktfast, andre nikker anerkjennende og på flankene observeres tilløp til dansing. Hele bandet er med på koring, og det låter rett og slett jævlig fint. Det er ingen tvil om at de har bakt både sjel og et kreativt manifest inn i flesteparten av låtene.

De påpeker at de ikke er altfor dyktige på Facebook, og at de er glade for at det kom såpass mange. De har et poeng – kvaliteten er av et betraktelig høyere nivå enn publikumstallet skulle tilsi.