I januar 2019 arrangerte Harry Brewis, innehaver av den velkjente Youtube-kanalen «Hbomberguy», en 57 timer lang livestream av Nintendo-spillet Donkey Kong 64. Det endte med 340 000 dollar i donasjoner til Mermaids, en støtteorganisasjon for ungdommer som opplever kjønnsdysfori. Under hva slags vilkår kan en britisk spillentusiast ha motivert til slikt engasjement?
Fandom og folkebevegelse
Brewis er del av en større gruppe internett-skapere som går under navnet «Breadtube». Om du anser deg selv som «svært på nett», er det kanskje ikke overraskende at mange opplever internettsamfunn på den politiske venstresiden som snevre og ekskluderende. Fra Twitter til besynderlige, lukkede Facebook-samfunn er det bred enighet om at energien disponeres best en annen plass, men lytter vi? Selv har jeg vært del av disse miljøene siden jeg var tenåring. Siden den gang har mitt forhold til dem båret preg av en voksende uro. I sin selvpåførte isolasjon har den digitale venstresiden falt inn i tankemønstre som tenderer mot det fanatiske – ikke i en politisk, men i en sosial forstand. Rundt våre Youtubere har det nemlig vokst frem en forrykende fankultur.
Men hva betyr egentlig «Breadtube»? Navnet er i seg selv en referanse til den anarkistiske teoretikeren Pjotr Kropotkins bok, «Erobringen av brødet». Videoer fra dette løst organiserte internettsamfunnet har også visse overordnede sjangertrekk. Lange videoessay med iøynefallende produksjonsverdier og en akademisk tilnærming er normen. At Breadtube også er et ordspill på et kjent pornonettsted sier sitt om den uhøytidelige tonen som er å finne i mange av videoene. I 2016 kom skaperne for alvor på banen. Contrapoints lanserte sin kanal, mens Hbomberguy og Philosophy Tube begynte å lansere videoer om alt fra TV-serien Sherlock til hegeliansk dialektikk. Breadtubes hellige treenighet har siden den gang sanket mange hundre tusen abonnenter. De får også til sammen like under tjue tusen individuelle donasjoner på mellom to og ti amerikanske dollar i måneden fra sine seere.
Kontrollert kaos
Av de omdiskuterte sidene ved disse skaperne, er det at de får betalt for arbeidet sitt ikke så interessant for meg. Men det har satt seere i en kinkig situasjon, hvor et ønske om å ikke opphøye enkeltindivider som gjør stor suksess innenfor en kapitalistisk modell og god gammeldags fankultur havner i konflikt.
Mange har fått sin politiske oppvåkning ved å se på disse videoene, og da følger det høye moralske krav. Og ikke minst, kontrovers. Natalie Wynn, som lanserte sin kanal etter å ha forlatt en stipendiatstilling i filosofi, omtales i visse kretser som «internettets dronning». Men hun er ikke uten sine motstandere i miljøet. Noen har kalt henne fordomsfull mot mennesker med ikke-binære kjønnsidentiteter, på bakgrunn av uheldige tweets og å ha assosiert seg med «feil folk».
Hun har uttrykt sorg for å ikke ha levd opp til sine seeres forventninger, men føler samtidig at adferden hennes konsekvent har vært tolket i verste mening. Situasjonen er sammensatt og litt tvetydig. Vi har alle våre forståelseshorisonter, og Wynn har ikke i egenskap av å være binær transperson nødvendigvis innsikt i opplevelsene til en ikke-binær person.
Det har iallfall ikke jeg som er cis-mann. Noen saker er forøvrig mindre tvetydige enn andre. I høst har videoessayisten Lindsay Ellis gjort det til sitt oppdrag å latterliggjøre komikeren Ricky Gervais for hans bruk av transfobiske vitser på Twitter. I denne sammenheng parodierte hun en typisk Ricky-tweet ved å skrive at hun selv identifiserte seg som Ricky Gervais. Det er ikke en spesielt morsom vits, men det er også poenget. Den påfølgende fordømmelsen fra hennes meningsfeller kan derfor sies å være uheldig. Selv med berettiget kritikk trenger man ikke å helle barnet ut med badevannet.
Stil og substans
Men hva er det da som fenger oss med Breadtube-skaperne? Hbomb, som hans tilhengere kjenner han, har en humor som kan beskrives som banal. Iallfall om alt du ser på er titlene hans. Fra «My Transformers Midlife Crisis» til «Sherlock is Garbage and Here’s Why», er listen over teite titler lang. I sine videoer latterliggjør han alt fra den hvite nasjonalismens skjøre ikonografi til selvhøytidelige pick-up artists. Det som fenger meg mest ved videoene er hans maniske energi. Både Wynn og Olly Thorn som drifter Philosophy Tube-kanalen legger stor vekt på produksjonsverdi og estetikk. Videoene fra Hbomberguy er også sterkt stiliserte, men bærer preg av å være noe mer «hjemmelaget». Han er altså ikke spesielt selvhøytidelig. I en video vrir han seg i glidemiddel på bakken etter å ha presentert et tankevekkende poeng for sitt publikum: at våre negative tanker om et kunstverk ikke nødvendigvis har så mye med dets kvalitet å gjøre. Det kan også hende at det reflekterer noe ved oss selv vi ikke enda er villige til å ta stilling til.
Mitt utgangspunkt for å skrive denne artikkelen var egentlig et ønske om å belyse noe Harry Brewis hadde gjort. Tidlig i 2019 brukte han nemlig plattformen sin til å gjøre et imponerende stykke arbeid for vanskeligstilt transkjønnet ungdom. Streamen hans var gjestet av den amerikanske varsleren Chelsea Manning, representant Alexandria Ocasio-Cortez og et utall andre kjendiser og profiler på venstresiden.
Han så også sitt snitt til å ta et steg tilbake, spille dataspill og la transpersoner definere sine egne opplevelser. I arbeidet hans ligger det kreativ bildebruk, uforbeholden lekenhet og en intellektuell ærlighet som er forfriskende. I et foredrag Brewis holdt under XOXO-festivalen innrømmer han selv at stuntet i utgangspunktet var gjort på trass. I møte med et velvillig publikum ble streamen et uttrykk for positivitet og solidaritet. Bak den ironiske fasaden ligger en stor varme. Jeg husker godt at han i 2018 delte en beskjed med sitt publikum jeg syns var spesielt billedlig: At vi alle har ett eller annet rart vi er opphengt i. Livet er en prosess i å finne mennesker som velger å henge seg opp i de rette tingene. For han selv er det Star Wars Episode I, II og III. Det er leit at så mange andre velger hat.
LES OGSÅ: Fanget i virkeligheten