De rødbrune murbyggene langs Akerselva i Oslo glir sammen med furutrærne en høstdag, går man på tur nedover vil man se hovedsakelig barer, jazzklubber, bruktbutikker, kunstgalleri, og enkeltmannsforetak-caféer omringet av livlige parker. Sett i kontekst gir det mening hvordan dette har utviklet seg til å bli et hipster-mekka.
I en tid før rutete flanellskjorter og dr. martens var dette hjemmet til Christianias arbeiderklasse, de nye dampmaskinene banet vei for produksjon av tekstil, papir, metall og en av de mest konkurranseutsatte industriene fra denne tiden – fyrstikker. Vi ser nærmere på denne lille delen av norsk industrihistorie.
Fabrikken ved elvebredden
Vi skal til midten av 1800-tallet i Christiania, hvor industrien langs Akerselva blomstrer og fabrikker kniver om plassene. Elven som frakter tømmer gjennom Oslo sørger for alt en raskt voksende by krever av ressurser og jobber. Mye av treverket som blir til overs gjør det beleilig med fyrstikkproduksjon i samme område, som fører til at det i 1875 er 18 (!) fyrstikkfabrikker som konkurrerer i byen.
Forekomsten av branner i byer som Bergen sprer frykt for at lignende skal skje i Christiania. Dette gjør at mange av fabrikkene velger å stenge. En av de få gjenværende, den gang Nitedals Tændstikfabrik, velger i 1925 å bemerke seg ved å donere ett øre per solgte eske til deres nye veldedighetsorganisasjon; Hjelpestikkefondet. Fondet donerte årlig pengene til et veldedig formål: å hjelpe blinde barn.
Spol frem til året 1941. Winston Churchill ber i en verdensdekkende radiosending USA om
militærressurser, et enormt vendepunkt i andre verdenskrig. Til tross for denne melankolske, forvirrende tiden under Tysklands okkupasjon av Norge samme år, finner Hjelpestikkefondet sitt eget vendepunkt. De åpner porten for nye formål, nå blir også eldre og funksjonshemmede aktuelle kandidater til å motta pengepremien.
Dette ble opprettholdt frem til 1992. Nyhetene i dette tidsrommet høres heldigvis litt mindre ut som dommedag. Fjernsynsapparatene, som på den tiden var større i dybde enn i bredde, viser eksperter som klør seg i hodet og prøver å spekulere seg frem til hvordan Danmark vant EM i fotball. Vi spekulerer ennå.
Tradisjon og monopol
I dag skjer produksjonen i Sverige, 1 600 ansatte er blitt til 150, og industribyggene langs Akerselva står som et portrett av våre forfedre. De minner forbipasserende om hvor byen ble født, produksjon av tømmer og spiker er blitt erstattet med lerret og maling, et kulturelt knutepunkt for kunstnere og artister.
Premien på 500 000 kroner blir i dag delt ut på nesten samme måte som Nobels fredspris – man nominerer hvem man mener bør motta penger fra Hjelpestikkefondet, og et mystisk panel bestemmer hvor veien går derfra. Siden fondet åpnet opp for nominasjoner har premien blitt delt ut til over 20 forskjellige organisasjoner, hvor de fleste fortsatt er rettet mot barn, og mennesker med psykiske og fysiske utviklingshemninger.
Et kjøp av hjelpestikker gir 5 øre til noen det betyr noe for, om det er sykehusklovner eller førerhundskoler. For en aktør som nå har tilnærmet monopol i markedet, er det en fin tradisjon å bevare.
5 øre er ikke mye, men summen av 94 år med donasjoner har betydd mye for mange.
LES OGSÅ: Samvittighet til salgs