Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
11.11.2019
ANMELDELSE
Urolig stemning, men lite annet

Sørsiden presenterer en familie i absurde omgivelser, men skaper flere spørsmål enn svar.

Fredrik Brattberg, som er en av de mest spilte norske dramatikerne i utlandet, har skrevet Sørsiden – et drama om familie og relasjoner, som nylig hadde urpremiere på Den Nationale Scenes Lille Scene. Alt fra første stund er det tydelig at stykket vi skal se ikke er av den realistiske sorten. Scenen er dekket av et teppe, som blir til et stormfullt hav, og som så trekkes tilbake av en jente i barneskolealder, spilt av Evelina Rygg. Til lyden av hennes måkeaktige skrik våkner en familie til live – jentens foreldre og besteforeldre. Etter at teppet er trukket tilbake er scenen dekket av sand og objekter skjult under filler. Foregår handlingen på en sandstrand? I en ørken? Svaret forblir uklart.

Stykket består av gjentakende hendelser hvor små nyanser hinter om at tiden går og forholdet mellom menneskene på scenen forandrer seg. Dette er en snedig måte å bygge det opp på, som skaper spenning og forventning om noe kommer til å skje. En blir også ekstra var på de små variasjonene i replikker og reaksjoner. I begynnelsen fremstår de som en vanlig familie som endelig skal feriere på hytten sammen. Så begynner uroen å bre seg. Hvorfor vil faren på død og liv til Sørsiden og forlate familieidyllen? Hvor er det, og hva skjuler seg der? Morgenstunden mellom besteforeldrene går fra å være idyllisk og rolig til angstpreget. Er det en grunn til at de kun ønsker å vekke moren til jenten?

En verden av ting
Når fillene over objektene på scenen fjernes, kommer hverdagslige ting til syne i monstrøse proporsjoner – en svær leverposteiboks, en sekk med plass til et menneske i og en smørboks som brukes som dobbeltseng. De unaturlige størrelsene gir et marerittaktig preg. Kanskje det hele er minnet til den lille jenten, fra en sommer for lenge siden? Gjenstandene skaper både latter og undring hos publikum, men heller ikke her gir Sørsiden svar på hvorfor scenebildet er laget på denne måten.

Alle skuespillerne er overbevisende i sine roller. Delvis dekket i sand og kledd i blasse farger klarer de likevel å etablere et scenerom med gjenkjennbare omgivelser – man skjønner at gråsteinene er to kaffekopper og en radio. Sverre Røssummoen og Sissel Ingri Tank-Nielsen leker seg i rollen som besteforeldre. Foreldrene, spilt av Knut Erik Engemoen og Sunniva Du Mond Nordal, er det derimot vanskeligere å få grep om. Det er ikke klart hvilket forhold de har, eller hvorfor de oppfører seg og reagerer som de gjør. Av personene på scenen er det særlig jenten, spilt av Evelina Rygg, som briljerer som gjennomgangsfigur i stykket. Hun er, som eneste karakter, kledd i farger, og har en viss distanse til de andre karakterene. På mange måter minner hun om den klassiske barnekarakteren i moderne drama. Hun sier lite og opptrer i avstand til handlingen, men er omdreiningspunktet for handling og de andre karakterenes fokus. Selv om karakteren er virkningsfull, føler jeg at jeg har sett det før.

LES OGSÅ: Det regner nostalgi

Uklarhetens forbannelse
Det jeg savner i dette stykket, er den ene replikken. Det lille hintet som gjør at den bakenforliggende meningen åpenbarer seg for publikum. I Sørsiden blir stykket hengende, uten å by på en løsning. I og for seg er det virkningsfullt, ettersom den understreker stemningen i det urolige og fremmede universet som skildres. Publikum har muligheten til selv å danne seg sin egen mening om hva som ligger bak de gjentakende og tilsynelatende uforståelige handlingene. Men valget gjør likevel at publikum faller litt av og heller mot å bli passive tilskuere som ikke berøres/inkluderes nevneverdig. Det inviteres ikke til tolkning, men blir et stykke for forestillingens skyld. Det er dette som skiller Sørsiden fra stykker av Fosse og Beckett, som Bratteberg åpenbart er inspirert av.

Av og til må teaterstykker sees flere ganger for at man skal forstå dem. Kanskje det vil tydeliggjøre hva teksten søker å formidle, og hva som egentlig skjer med karakterene. Men jeg opplever at dette stykket ikke inviterer til tolkning – til det mangler det lille ekstra som pirrer publikums nysgjerrighet.

 

LES OGSÅ: Et mesterverk

ANMELDELSE
Urolig stemning, men lite annet

Sørsiden presenterer en familie i absurde omgivelser, men skaper flere spørsmål enn svar.

Fredrik Brattberg, som er en av de mest spilte norske dramatikerne i utlandet, har skrevet Sørsiden – et drama om familie og relasjoner, som nylig hadde urpremiere på Den Nationale Scenes Lille Scene. Alt fra første stund er det tydelig at stykket vi skal se ikke er av den realistiske sorten. Scenen er dekket av et teppe, som blir til et stormfullt hav, og som så trekkes tilbake av en jente i barneskolealder, spilt av Evelina Rygg. Til lyden av hennes måkeaktige skrik våkner en familie til live – jentens foreldre og besteforeldre. Etter at teppet er trukket tilbake er scenen dekket av sand og objekter skjult under filler. Foregår handlingen på en sandstrand? I en ørken? Svaret forblir uklart.

Stykket består av gjentakende hendelser hvor små nyanser hinter om at tiden går og forholdet mellom menneskene på scenen forandrer seg. Dette er en snedig måte å bygge det opp på, som skaper spenning og forventning om noe kommer til å skje. En blir også ekstra var på de små variasjonene i replikker og reaksjoner. I begynnelsen fremstår de som en vanlig familie som endelig skal feriere på hytten sammen. Så begynner uroen å bre seg. Hvorfor vil faren på død og liv til Sørsiden og forlate familieidyllen? Hvor er det, og hva skjuler seg der? Morgenstunden mellom besteforeldrene går fra å være idyllisk og rolig til angstpreget. Er det en grunn til at de kun ønsker å vekke moren til jenten?

En verden av ting
Når fillene over objektene på scenen fjernes, kommer hverdagslige ting til syne i monstrøse proporsjoner – en svær leverposteiboks, en sekk med plass til et menneske i og en smørboks som brukes som dobbeltseng. De unaturlige størrelsene gir et marerittaktig preg. Kanskje det hele er minnet til den lille jenten, fra en sommer for lenge siden? Gjenstandene skaper både latter og undring hos publikum, men heller ikke her gir Sørsiden svar på hvorfor scenebildet er laget på denne måten.

Alle skuespillerne er overbevisende i sine roller. Delvis dekket i sand og kledd i blasse farger klarer de likevel å etablere et scenerom med gjenkjennbare omgivelser – man skjønner at gråsteinene er to kaffekopper og en radio. Sverre Røssummoen og Sissel Ingri Tank-Nielsen leker seg i rollen som besteforeldre. Foreldrene, spilt av Knut Erik Engemoen og Sunniva Du Mond Nordal, er det derimot vanskeligere å få grep om. Det er ikke klart hvilket forhold de har, eller hvorfor de oppfører seg og reagerer som de gjør. Av personene på scenen er det særlig jenten, spilt av Evelina Rygg, som briljerer som gjennomgangsfigur i stykket. Hun er, som eneste karakter, kledd i farger, og har en viss distanse til de andre karakterene. På mange måter minner hun om den klassiske barnekarakteren i moderne drama. Hun sier lite og opptrer i avstand til handlingen, men er omdreiningspunktet for handling og de andre karakterenes fokus. Selv om karakteren er virkningsfull, føler jeg at jeg har sett det før.

LES OGSÅ: Det regner nostalgi

Uklarhetens forbannelse
Det jeg savner i dette stykket, er den ene replikken. Det lille hintet som gjør at den bakenforliggende meningen åpenbarer seg for publikum. I Sørsiden blir stykket hengende, uten å by på en løsning. I og for seg er det virkningsfullt, ettersom den understreker stemningen i det urolige og fremmede universet som skildres. Publikum har muligheten til selv å danne seg sin egen mening om hva som ligger bak de gjentakende og tilsynelatende uforståelige handlingene. Men valget gjør likevel at publikum faller litt av og heller mot å bli passive tilskuere som ikke berøres/inkluderes nevneverdig. Det inviteres ikke til tolkning, men blir et stykke for forestillingens skyld. Det er dette som skiller Sørsiden fra stykker av Fosse og Beckett, som Bratteberg åpenbart er inspirert av.

Av og til må teaterstykker sees flere ganger for at man skal forstå dem. Kanskje det vil tydeliggjøre hva teksten søker å formidle, og hva som egentlig skjer med karakterene. Men jeg opplever at dette stykket ikke inviterer til tolkning – til det mangler det lille ekstra som pirrer publikums nysgjerrighet.

 

LES OGSÅ: Et mesterverk

Neste artikkel
Akademisk kreativitet