Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
11.11.2019
KULTURSTOFF
Vår stolte historie

Nyåpnede Naturhistorisk museum er et samlingspunkt for fred og harmoni. Eller?

Ah, endelig har naturhistorisk museum åpnet igjen. Vi bobler over av kunnskapslyst. Aldri har vi vært mer interesserte i å se på gråstein med forstørrelsesglass, eller på utstoppede kadavre. For ikke å glemme plasthvalen. Vi må aldri glemme plasthvalen. Køen rekker ut til Muséplassen, vår kronjuvel. Stedet har imidlertid ikke alltid vært like barnevennlig. La meg ta dere med på en reise til en svunnen tid. En enklere tid. Sånn ca. 1660. Heng med!

Henrettelser & chill
Storslått museumsbygning, vakker muséhage og en 150 år gammel statue av museumsstifter Wilhelm Frimann Christie. Slik har det ikke alltid vært. På 1600-tallet var det en haug her, kalt Rakkerhaugen. Midt på haugen står det en fyr i ferd med å bli halshugget. Jepp, langs din vanlige rute til spinningtime på Studentsenteret pleide våre forfedre å henrette folk. Og alle digget det. Publikum kunne ikke få nok. Den siste gangen noen ble henrettet her var det nesten som 17. mai. Året var 1803. Anders Lysne hadde nektet militærtjeneste og skulle selvfølgelig halshugges for dette. Prester messet, korgutter sang. Publikum måtte holdes styr på av nittiseks mann i en ring rundt retterstedet. Hipp, hipp hurra!

Mens resten av Europa hadde latt seg inspirere av opplysningsfilosofenes humanisme, fortsatte Norge med offentlige henrettelser frem til 1887. I likhet med resten av Europa skjønner jeg ikke helt hypen. Hva er det som er så appellerende med å se andre dø? Kanskje er dette et rituale som sikrer en sosialt akseptert oppfyllelse av menneskets tabubelagte behov for aggresjon? Eller kanskje jeg har lest for mye Freud. Offentlige henrettelser blir uansett en slags instrumentell aggresjon satt i (et noe tvilsomt) system: Vanlige folk måtte så klart se mordere bli drept for sine forbrytelser. Hvordan skulle de ellers forstå hvor galt det er å drepe?

XYLOGRAFI: Bergen Museums samlinger. Hentet fra Universitetsbiblioteket i Bergen.

Flotte omgivelser for halshugging
Navnet Rakkerhaugen kommer av ordet «rakker». Rakkeren var bøddelens medhjelper, som vanligvis ryddet opp etter henrettelsen, gravde ned lik og satt hoder på staker hvis det skulle være behov for det. Dette var urent, ugudelig arbeid, og rakkerne var av absolutt laveste rang. Samfunnets tapere, forhatt av alle. «Hvilke sinnssyke typer er det som frivillig tar på seg denne jobben!?», tenker du. På denne tiden ble man født inn i sitt sosiale lag, og der ble man. Derav ordet «rakkerunge». I 2019 liker vi å tro at vi har alle verdens muligheter, uansett hva foreldrene våre jobber med. Den amerikanske drømmen lever i Norge også, selv om Marx og hans trofaste følgerskare på SV-fakultetet kanskje ville hatt det annerledes.

Med sin fine utsikt, sin gode plass til tilskuere og et vindfullt, kjølig preg var Rakkerhaugen et ypperlig sted for henrettelser. I dag bruker vi den til å feire studiestart på UiB. Uklart hva som gir mest glede. Tidligere hadde det vært galge på Nordnes, men denne ble flyttet i 1640. En levende by i stadig utvikling trenger da også en levende galge. Gjennom tidene varierte henrettelsesmetoden mellom henging, halshugging og god gammeldags brenning på bål. Etter hvert begynte noen kloke hoder å tenke at hengning og brenning kanskje var i overkant barbarisk, så den eneste lovlige henrettelsesmetoden på 1800-tallet ble halshugging. Mye mindre barbarisk, det. Muligens var vi litt flaue over vår omfattende heksebrenning de tre foregående århundrene.

FOTO: Knut Knudsen. Hentet fra Universitetsbiblioteket i Bergen.

Hekseri i logikkens gullalder
Mellom 1560 og 1710 vet vi at det foregikk tjuetre hekseprosesser i Bergen. Kafka-prosess er kanskje et bedre ord. Disse gikk ut på å anklage den mistenkte for å være heks, og uansett hva vedkommende gjorde for å forsvare seg, ville det bekrefte mistanken. Ved ett tilfelle ble dommen gitt fordi en kjøpmann fikk litt vondt i ryggen da han skulle bøye seg ned for å plukke opp noen penger kunden hadde mistet. Det hadde seg slik at kunden var en mistenkt heks, så den eneste sannsynlige forklaringen for ryggsmerten var at hun hadde kastet en forbannelse over ham. Deretter ventet tortur i fangehullet, datidens glattcelle. Tortur medførte vanligvis tilståelse. Dessverre kom ikke forskningen på menneskets bekreftelsestendens før i 1960.
Det å være en heks var ensbetydende med diabolisme, altså å ha inngått en pakt med djevelen. Den eneste kuren var å rense vekk hekseriet med ild. Ilden kunne også rense bort forhekselsen til den syke, som i Synnøve Spåkones tilfelle. Hun ble brent 25. september 1662 på Rakkerhaugen, dømt for trolldom mot en fjorten år gammel gutt som hadde kastet opp noe skrot. Planen var å brenne henne levende, men dessverre rakk hun å ta sitt eget liv i fangehullet mens hun ventet på henrettelsen. «Søren heller», tenkte Bergen, «Vi rakk ikke å torturere». Jaja, ildens rensende egenskaper vil i det minste få has på hekseriet. Gutten skal også ha blitt kurert ved synet av hennes brennende lik. Han sluttet altså å kaste opp skrot. Det var jo helt utenkelig at noe kunne ha kommet seg ned i magesekken hans på noen annen måte enn ved magi. Bergen 1662, logikkens gullalder.

På Rakkerhaugen var det også en dam. Du vet, den fine og koselige vannliljedammen ved siden av deg i Muséhagen der du ligger i solen og leser en hyggelig bok. Dette er sannsynligvis restene av Rakkerdammen. Her ble det gjort mange såkalte vannprøver for å avsløre mistenkte hekser. Hekser var smidd av djevelen og ville følgelig flyte i vann. Hvis hun derimot sank, var hun uskyldig. De aller færreste besto prøven. Logikken blomstrer fortsatt. Jeg lurer litt på hvordan folk badet på denne tiden.

FOTO: Knud Knudsen. Hentet fra Universitetsbiblioteket i Bergen.

Fra søppelfylling til museum
I 1803 ble retterstedet flyttet tilbake til Nordnes, og Rakkerhaugen ble lite brukt når det ikke lenger var show der. Folk gadd ikke å henge på et gammelt, antatt hjemsøkt rettersted. Dermed ble Rakkerhaugen fort til byens søppelfylling. En passende lokasjon for et museum, tenkte W.K. Christie, og grunnla Bergen Museum i 1825. Naturhistoriske samlinger åpnet på Rakkerhaugen i 1865.

Etter hvert fant en ukjent, men lur type ut at det kanskje var på tide å endre navnet på museumstomten – for å fjerne den dystre assosiasjonen til død og fordervelse. Muséplassen er ikke det mest kreative navnet i verden, men det passer bedre til den skjønne økosystemiske harmoni som strømmer ut fra naturhistorisk samling og inn i våre hjerter. Endringen har fungert som bare rakker’n.

I 2019 er historien om Rakkerhaugen nærmest glemt, og det eneste som ofres her er forbipasserendes bekymringstanker om ledige plasser i Sammen-kantinen eller på HF. Jeg tenker likevel på Synnøve Spåkone iblant. I solidaritet med henne rusler jeg opp Christies gate, over Muséplassen og inn på museet. Jeg nyter at jeg lever, og at fjorten år gamle gutter rundt meg kan kaste opp hva enn de ønsker uten at det har noe med meg å gjøre.

 

LES OGSÅ: Ny giv i klimakampen

KULTURSTOFF
Vår stolte historie

Nyåpnede Naturhistorisk museum er et samlingspunkt for fred og harmoni. Eller?

Ah, endelig har naturhistorisk museum åpnet igjen. Vi bobler over av kunnskapslyst. Aldri har vi vært mer interesserte i å se på gråstein med forstørrelsesglass, eller på utstoppede kadavre. For ikke å glemme plasthvalen. Vi må aldri glemme plasthvalen. Køen rekker ut til Muséplassen, vår kronjuvel. Stedet har imidlertid ikke alltid vært like barnevennlig. La meg ta dere med på en reise til en svunnen tid. En enklere tid. Sånn ca. 1660. Heng med!

Henrettelser & chill
Storslått museumsbygning, vakker muséhage og en 150 år gammel statue av museumsstifter Wilhelm Frimann Christie. Slik har det ikke alltid vært. På 1600-tallet var det en haug her, kalt Rakkerhaugen. Midt på haugen står det en fyr i ferd med å bli halshugget. Jepp, langs din vanlige rute til spinningtime på Studentsenteret pleide våre forfedre å henrette folk. Og alle digget det. Publikum kunne ikke få nok. Den siste gangen noen ble henrettet her var det nesten som 17. mai. Året var 1803. Anders Lysne hadde nektet militærtjeneste og skulle selvfølgelig halshugges for dette. Prester messet, korgutter sang. Publikum måtte holdes styr på av nittiseks mann i en ring rundt retterstedet. Hipp, hipp hurra!

Mens resten av Europa hadde latt seg inspirere av opplysningsfilosofenes humanisme, fortsatte Norge med offentlige henrettelser frem til 1887. I likhet med resten av Europa skjønner jeg ikke helt hypen. Hva er det som er så appellerende med å se andre dø? Kanskje er dette et rituale som sikrer en sosialt akseptert oppfyllelse av menneskets tabubelagte behov for aggresjon? Eller kanskje jeg har lest for mye Freud. Offentlige henrettelser blir uansett en slags instrumentell aggresjon satt i (et noe tvilsomt) system: Vanlige folk måtte så klart se mordere bli drept for sine forbrytelser. Hvordan skulle de ellers forstå hvor galt det er å drepe?

XYLOGRAFI: Bergen Museums samlinger. Hentet fra Universitetsbiblioteket i Bergen.

Flotte omgivelser for halshugging
Navnet Rakkerhaugen kommer av ordet «rakker». Rakkeren var bøddelens medhjelper, som vanligvis ryddet opp etter henrettelsen, gravde ned lik og satt hoder på staker hvis det skulle være behov for det. Dette var urent, ugudelig arbeid, og rakkerne var av absolutt laveste rang. Samfunnets tapere, forhatt av alle. «Hvilke sinnssyke typer er det som frivillig tar på seg denne jobben!?», tenker du. På denne tiden ble man født inn i sitt sosiale lag, og der ble man. Derav ordet «rakkerunge». I 2019 liker vi å tro at vi har alle verdens muligheter, uansett hva foreldrene våre jobber med. Den amerikanske drømmen lever i Norge også, selv om Marx og hans trofaste følgerskare på SV-fakultetet kanskje ville hatt det annerledes.

Med sin fine utsikt, sin gode plass til tilskuere og et vindfullt, kjølig preg var Rakkerhaugen et ypperlig sted for henrettelser. I dag bruker vi den til å feire studiestart på UiB. Uklart hva som gir mest glede. Tidligere hadde det vært galge på Nordnes, men denne ble flyttet i 1640. En levende by i stadig utvikling trenger da også en levende galge. Gjennom tidene varierte henrettelsesmetoden mellom henging, halshugging og god gammeldags brenning på bål. Etter hvert begynte noen kloke hoder å tenke at hengning og brenning kanskje var i overkant barbarisk, så den eneste lovlige henrettelsesmetoden på 1800-tallet ble halshugging. Mye mindre barbarisk, det. Muligens var vi litt flaue over vår omfattende heksebrenning de tre foregående århundrene.

FOTO: Knut Knudsen. Hentet fra Universitetsbiblioteket i Bergen.

Hekseri i logikkens gullalder
Mellom 1560 og 1710 vet vi at det foregikk tjuetre hekseprosesser i Bergen. Kafka-prosess er kanskje et bedre ord. Disse gikk ut på å anklage den mistenkte for å være heks, og uansett hva vedkommende gjorde for å forsvare seg, ville det bekrefte mistanken. Ved ett tilfelle ble dommen gitt fordi en kjøpmann fikk litt vondt i ryggen da han skulle bøye seg ned for å plukke opp noen penger kunden hadde mistet. Det hadde seg slik at kunden var en mistenkt heks, så den eneste sannsynlige forklaringen for ryggsmerten var at hun hadde kastet en forbannelse over ham. Deretter ventet tortur i fangehullet, datidens glattcelle. Tortur medførte vanligvis tilståelse. Dessverre kom ikke forskningen på menneskets bekreftelsestendens før i 1960.
Det å være en heks var ensbetydende med diabolisme, altså å ha inngått en pakt med djevelen. Den eneste kuren var å rense vekk hekseriet med ild. Ilden kunne også rense bort forhekselsen til den syke, som i Synnøve Spåkones tilfelle. Hun ble brent 25. september 1662 på Rakkerhaugen, dømt for trolldom mot en fjorten år gammel gutt som hadde kastet opp noe skrot. Planen var å brenne henne levende, men dessverre rakk hun å ta sitt eget liv i fangehullet mens hun ventet på henrettelsen. «Søren heller», tenkte Bergen, «Vi rakk ikke å torturere». Jaja, ildens rensende egenskaper vil i det minste få has på hekseriet. Gutten skal også ha blitt kurert ved synet av hennes brennende lik. Han sluttet altså å kaste opp skrot. Det var jo helt utenkelig at noe kunne ha kommet seg ned i magesekken hans på noen annen måte enn ved magi. Bergen 1662, logikkens gullalder.

På Rakkerhaugen var det også en dam. Du vet, den fine og koselige vannliljedammen ved siden av deg i Muséhagen der du ligger i solen og leser en hyggelig bok. Dette er sannsynligvis restene av Rakkerdammen. Her ble det gjort mange såkalte vannprøver for å avsløre mistenkte hekser. Hekser var smidd av djevelen og ville følgelig flyte i vann. Hvis hun derimot sank, var hun uskyldig. De aller færreste besto prøven. Logikken blomstrer fortsatt. Jeg lurer litt på hvordan folk badet på denne tiden.

FOTO: Knud Knudsen. Hentet fra Universitetsbiblioteket i Bergen.

Fra søppelfylling til museum
I 1803 ble retterstedet flyttet tilbake til Nordnes, og Rakkerhaugen ble lite brukt når det ikke lenger var show der. Folk gadd ikke å henge på et gammelt, antatt hjemsøkt rettersted. Dermed ble Rakkerhaugen fort til byens søppelfylling. En passende lokasjon for et museum, tenkte W.K. Christie, og grunnla Bergen Museum i 1825. Naturhistoriske samlinger åpnet på Rakkerhaugen i 1865.

Etter hvert fant en ukjent, men lur type ut at det kanskje var på tide å endre navnet på museumstomten – for å fjerne den dystre assosiasjonen til død og fordervelse. Muséplassen er ikke det mest kreative navnet i verden, men det passer bedre til den skjønne økosystemiske harmoni som strømmer ut fra naturhistorisk samling og inn i våre hjerter. Endringen har fungert som bare rakker’n.

I 2019 er historien om Rakkerhaugen nærmest glemt, og det eneste som ofres her er forbipasserendes bekymringstanker om ledige plasser i Sammen-kantinen eller på HF. Jeg tenker likevel på Synnøve Spåkone iblant. I solidaritet med henne rusler jeg opp Christies gate, over Muséplassen og inn på museet. Jeg nyter at jeg lever, og at fjorten år gamle gutter rundt meg kan kaste opp hva enn de ønsker uten at det har noe med meg å gjøre.

 

LES OGSÅ: Ny giv i klimakampen

Neste artikkel
Revolusjonens brøst