Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
29.01.2020
MUSIKKSTOFF
Årets beste album 2019

Redaksjonen har stemt frem sine favorittplater fra året som gikk.

Først, en gladnyhet: I fjor meldte Stoff-redaksjonen om rockens død. Så ille gikk det heldigvis ikke. Kultfavorittene Sunn O))), Swans, Cult of Luna, Liturgy og Tool slapp alle etterlengtede album – sistnvente etter tretten år –, Black Midi introduserte en ny generasjon for matterock, og det psykedeliske death metal-bandet Blood Incantation ble anbefalt av Pitchfork.

Men selv om den overlevde tiåret, ble rocken aldri toneangivende. I stedet ble det tydelig at musikken har gjennomgått et generasjonsskifte, og at dagens unge er helt annerledes enn alle som kom før dem.

2010-tallet vil bli husket som trappens tiår. Ikke bare vokste sjangeren fra et smalt sørstatsfenomen til en global supermakt. Den la premissene for all annen popmusikk. Selv musikk som ikke har noe med med rap å gjøre, ble formet gjennom en løpende dialog og idéutveksling med trappen. Poplåter uten 808s og triplet-flow har blitt nesten utenkelig.

Stoff-redaksjonen tror imidlertid de som ser tilbake på tiåret vil se en enda større trend: 2010-tallet var da musikken endelig ble postmoderne. Alle sjangre er for lengst utforsket og tatt til sitt mest ekstreme. For generasjonen som har vokst opp på internett finnes heller ikke tradisjonelle grenser mellom land, subkulturer eller sjangere. Den mest banebrytende musikken dette tiåret har vært den som har samlet de løse trådene og funnet en felles menneskelighet.

Få album illustrerer tiåret bedre enn det fullstendig sinnssyke 1000 gecs av 100 gecs, et nesten ulyttelig lappeteppe av entusiastisk sadboy-trap, tyggegummipop, dubstep, skatepunk, hardstyle, glitch, eurodance, barne-tv-musikk og death metal. Stoff-redaksjonen klarer ikke bli enige om albumet er et mesterverk, briljant satire eller bare jævlig. Men om det fanger tidsånden? Definitivt.

Her er redaksjonens ti favorittalbum fra året som gikk.

10. Veronica Maggio – Fiender är tråkigt

Den svenske popdronningen leverer atter en gang musikk som både er gjenkjennbar og følelsesladd, men etterlater deg likevel med en god følelse. Fiender är tråkigt handler om redselen ved å legge bak seg tennåringstiden, men også kjærlighet, stå i kø, tvil, og motstand mot forutbestemte mønstre. I albumets første låt, Kurt Cobain, ønsker Maggio å finne ut hvordan man kan spille spillet rett, noe vi alle lurer på, mens hun samtidig klandrer seg selv for å falle for raskt (for «han»). Både denne og Tillfälligheter oppleves som perfekte catchy poplåter, mens man i Solen har gått ner byter med det kjente Maggio-mønsteret. Her får man i stedet noe som ligner en svensk versjon Lana Del Rey. Den pianobaserte låten funker bra, og oppleves som en av albumets beste.

Christine Hausken Kjærandsen

9. Jenny Hval – The Practice of Love

Kunst-popartisten Jenny Hval har for mange blitt et navn som bærer tyngde i norsk musikkeksport. Der hennes tidligere utgivelser gjerne har fenget kritikere og smale demografier, er hennes syvende album et av de mer tilgjengelige i katalogen. Låtene har et elektronisk lydbilde med et hypnotisk preg som gjerne kan minne litt om 90-talls-trance, men med vokalen får den klare tilknytninger til mer drømmende pop som du gjerne er vant til å høre hos Susanne Sundfør.

De drømmende tekstene treffer tidvis svært nært. Hval maler både skitne og vakre bilder av hvordan kjærligheten forholder seg til naturen, og hvordan den definerer bevisstheten hos mennesker. En av albumets store styrker er den store sammenhengen som tegnes fra start til slutt. Alle tekstene og variasjonene mellom sang og spoken word dras ut fra ett formål: å fortelle historien om hvordan man modnes som person gjennom å elske og undre.

Martin Lie-Nielsen

8. Rammstein – Rammstein

Da Rammstein slapp albumet Rammstein i 2019, hadde det gått ti år siden forrige gang. Denne gangen hørtes de sintere ut enn noensinne. Om det er på grunn av at de har hatt ti år til å ruge på sinne, eller om det er fordi de angivelig har hatt samarbeidsproblemer, vites ikke – selv om de i et intervju i The Independent fra 2017 kunne konstatere at samholdet innad i gruppen akkurat da var upåklagelig på tross av krangling i studio under produksjonen av 2009s Liebe ist für alle – men sikkert er det i alle fall at på det selvtitulerte albumet langer de ut mot alt og alle. På førstesingelen Deutchland får moderlandet passet påskrevet. Det har blitt for stort, grådig og som vokalist Till Lindemann konstaterer med sin karakteristiske rulle-r, «Tyskland, jeg kan ikke gi deg min kjærlighet.» Derfra fortsetter det slag i slag med headbangere som Ausländer, Zeig Dich og Puppe, før albumet kommer til sin første og eneste ballade, Was Ich Liebe. Den er kanskje en av de sterkeste låtene på albumet. I alle fall live, med et særdeles allsang-vennlig refreng. Rammstein er kanskje det sinteste albumet i 2019, og viser at dansemetall-tyskerne fortsatt har det som trengs for å skape fengende musikk, selv etter ti år uten et albumslipp.

Mats Vederhus

7. Little Simz – Grey Area

Det tredje albumet fra Simbi Ajikawo alias Little Simz er en oppvisning i «kan man rappe over dette?». Londons mest fremtredende kvinnelige rapper skviser inn en myriade av musikalsk bredde inn i en trettifem minutter lang kronjuvel av en plate. Lydbildet beveger seg fra den harske og aggressive «Boss» til den dempede og lavmælte «Sherbet Sunset». Selv om rytmene er klassisk hiphop, høres trommene akustiske ut, men all lekenheten og dynamikken det innebærer. Beatsene er til tider funky, til tider rocket og med innslag av ømhet.

Så er det Simz’ stemme. Hun er åpenbart teknisk begavet. Hverken balladerap eller spytting i høyt tempo byr på problemer. Sammenlignet med mange av 2019s sjangerforvirrede rappere, holder vokalstilen seg klart innenfor sjangerrammene, om enn på mesterlig vis. Men det gode håndverket stopper ikke der. Simz imponerer med innfløkte verselinjer som tar meg på sengen og en modenhet man vanligvis ikke forventer fra tjuefemåringer. Little Simz er best, og det er hun sikker nok på til å slippe oss sjokkerende tett på, bekymringer og usikkerheter inkludert. Her er hun en åpen bok, og det er bare å begynne å lese.

Erik Peralta Løvaas

6. James Blake – Assume Form

James Blake har preget hele tiåret med sin forlokkende og myke stemme, samt en kombinasjon av synther og beats som trollbinder sine lyttere. Assume Form er intet unntak. Platen er elektropop med elementer hentet fra R&B og hiphop. Mile High (feat. Travis Scott og Metro Boomin) er trolig platens største hit, og ente opp som en av mine mest avspilte låter for 2019. Når du først har satt den på, blir du nærmest tvunget til å spille den på repeat.

Det er dog ikke bare melodien som gjør Blake til en favoritt: Tekstene er relaterbare for enhver håpløs romantiker: Assume Form er gjennomsyret av Blakes følelser omkring forholdet til sin kjæreste. Platen beskriver forelskelsen, men også lengselen, avhengigheten, håpløsheten, og til tider desperasjonen dette innebærer.

Christine Hausken Kjærandsen

5. Flume – Hi This Is Flume

Se for deg en trettiåtte minutter lang fortelling gjennom hele det emosjonelle registeret, manifestert som en kombinasjon av ville harmonier, utenomjordisk instrumentering og knallharde rytmer. Bedre enn dette kan jeg ikke beskrive Flumes nyeste, Grammy-nominerte mixtape Hi This Is Flume. Wikipedia prøver seg med «eksperimentell, IDM, wonky og electronica». Men denne platen kan ikke forstås utifra sjangre.

Jeg ikke kan huske å ha hørt et verk så overdrevent digitalt, men likevel unektelig menneskelig. Sjettesporet Dreamtime er et flott eksempel. Gjennom sterkt forvrengte vokalklipp, glitchy perkusjon og fjerne akkorder som transporterer deg til et melankolsk drømmeland, viser Flume frem et hav av følelser uten å si et eneste ord. Dette forblir en gjenganger gjennom det 20 låter lange prosjektet, selv om spriket i tematikken er stort. Enkelte unntak finnes, blant annet aggressive How To Build A Relationship, gjestet av en sinna Jpegmafia i storform. Mer vil jeg nesten ikke fortelle. Dette er et album du rett og slett må oppleve på egenhånd.

Erik Peralta Løvaas

4. Freddie Gibbs & Madlib – Bandana

Med sitt andre samarbeidsalbum varter den harde antihelten Freddie Gibbs og den mystiske produsentvirtuosen Madlib opp med «kokainrap» på sitt aller beste. Gibbs serverer sitt sedvanlige gangsterimage over et et bakteppe av blytunge beats, men gir oss også en titt bak sløret. Rapperen har klart å beholde gaterespekten tross relativ suksess, men det knalltøffe ytret viser tegn til erosjon. Resultat av farskap, livserfaring og selvrefleksjon kommer til syne i større grad enn på tidligere skiver, sammen med tematiske gjengangere som afroamerikansk samfunnsposisjon. Levert med en dyp, moden og smidig vokal, men med det livsviktige glimtet i øyet i behold.

Apropos bakteppe: Dette høres skittent ut. Perkusjonen er dyp og grumsete, og henter inspirasjonen både fra gullalderens boom-bap og moderne sørstatstrap. Madlib viser frem en enorm bredde. På tredjesingelen Giannis sampler han både Bollywood-musikk og James Brown, og bruker intet mindre enn en Ipad(!) til å veve det sammen. Beatsene er en maktdemonstrasjon, som både komplimenterer Gibbs’ vokaler og skinner på egenhånd.

Ingen av bidragsyterne er nye i gamet, hverken han bak spakene eller han foran. Det merker man. Gleder meg til Montana.

Erik Peralta Løvaas

3. Tyler, the Creator – Igor

Igor forteller historien om et forhold fra start til slutt, sammensydd slik at det ikke gir lytteren noen grunn til å forlate det i løpet av sin 40 minutter lange spilletid. Albumet er gjestet av store navn som Lil Uzi Vert, Kanye West og Solange. Til tross dette tar aldri gjestene stor plass, og spiller alltid en siderolle ved siden av Tyler.

Albumet balanserer mellom å holde lydbildet konsist med synging inspirert av 70-talls soul-plater, bak glossy synther og lette toner, men inneholder nok variasjon innenfor rammene til å holde det interessant hele veien gjennom. De friske pustene på albumet føles nøye plassert til å skape røffere kant der det trengs, som blant annet Playboi Carti sitt tilskudd i Earfquake, eller Tyler som minner oss på sine røtter innenfor hip-hop med kraftige og energiske rap-vers på New Magic Wand og What’s Good.

Igor står som et tilfredsstillende og progressivt steg for Tyler videre i karrieren der han er blitt moden, og uredd for å formidle sin egen sårbarhet, sjalusi og desperasjon.

Karl Anders Bondø

2. Solange – When I Get Home

Oppfølgeren til Solanges moderne klassiker A Seat at the Table er betydelig vanskeligere å komme under huden på. Som platecoveret er When I Get Home sminket og maskert, i kontrast til forgjengerens rå politiske nakenhet. Der A Seat var en parade av gåsehudinduserende monsterhits (og Stoff-redaksjonens velfortjente favoritt fra 2016), er det kun avslutningslåten The Sound of Rain – til gjengjeld kanskje Solanges sterkeste enkeltlåt til nå – som har den samme umiddelbare tilgjengeligheten. Ellers føles de 19 korte sporene mer som impresjonistiske skisser, som glir gjennom lydlandskapet mellom moderne trap og rnb, nittitalls chopped and screwed, og gammeldags soul, som flyter over i hverandre og skifter retning uten forvarsel. Lyrikken har den samme ubestemmeligheten, som når Solanges vokal danser som en forræderisk nymfe rundt en tilsynelatende intetanende Gucci Mane, eller gjentar linjen «some things I imagined» i skiftende tonearter gjennom hele åpningssporet. Det føles som en innsidevits jeg ikke har forutsetninger for å forstå. For hvert lytt avsløres nye fasetter av When I Get Home seg. Men samme hvor mange ganger jeg følger Solange hjem, får jeg ikke bli med inn.

Olve Hagen Wold

1. Jpegmafia – All My Heroes Are Cornballs

Stoff-redaksjonens favorittalbum i 2019 var Jpegmafias All My Heroes Are Cornballs, det tredje studioalbumet til rapper og produsent Barrington Hendricks aka Peggy aka Buttermilk Jesus. Peggy er en kontroversiell, allsidig og eksentrisk skikkelse. Han kombinerer aggressivitet med sårbarhet og serverer like gjerne provoserende, politisk ladet satire, fylt til randen av voldsbeskrivelser og raseriutbrudd, som sensuelle covere og interpolering av artister som Carly Rae Jepsen, TLC og Backstreet Boys. Og, etter sitt inntog i allmenheten med utgivelsen av Veteran i 2018, har han på mange måter representert alt som er tiltrekkende med eksperimentell hiphop – aktualitet, personlighet, ubetinget kreativitet. På All My Heroes viser han fram nok et originalt uttrykk, hvilket kan sees i sammenheng med at albumet ble promotert både som en gedigen skuffelse så vel som Hendricks’ mest personlige og genuine prosjekt hittil.

Peggy gjør alt – han rapper, produserer, mikser og mastrer, og på All My Heroes Are Cornballs legges intet mindre enn sangstemmen til i repertoaret. Produksjonen er frydefullt organisk, kaotisk og glitchy, et kondensert kaleidoskop av forvrengte samples, adlibs og intrikate detaljer. Samtidig er den svært melodisk og ofte nesten ufortjent fengende, spekket med alt fra manisk til dempet og introspektiv rapping, falsetter i autotune og uformell samtale. Bruken av dynamisk volum gjør at musikken oppleves som i konstant bevegelse, hvilket også kan sies om de abrupte men uanstrengte overgangene. Tematisk sett er albumet mer diffust, selv om personlig refleksjon er gjennomgående og til tider prominent (Free The Frail). Referansene er mange og varierte, med nikk til populærkultur, internettfenomener, politiske figurer og artister. Jpegmafia står frem som en multikunstner, en kriger, en corny nerd. Vår helt.

Jonatan Seeman

MUSIKKSTOFF
Årets beste album 2019

Redaksjonen har stemt frem sine favorittplater fra året som gikk.

Først, en gladnyhet: I fjor meldte Stoff-redaksjonen om rockens død. Så ille gikk det heldigvis ikke. Kultfavorittene Sunn O))), Swans, Cult of Luna, Liturgy og Tool slapp alle etterlengtede album – sistnvente etter tretten år –, Black Midi introduserte en ny generasjon for matterock, og det psykedeliske death metal-bandet Blood Incantation ble anbefalt av Pitchfork.

Men selv om den overlevde tiåret, ble rocken aldri toneangivende. I stedet ble det tydelig at musikken har gjennomgått et generasjonsskifte, og at dagens unge er helt annerledes enn alle som kom før dem.

2010-tallet vil bli husket som trappens tiår. Ikke bare vokste sjangeren fra et smalt sørstatsfenomen til en global supermakt. Den la premissene for all annen popmusikk. Selv musikk som ikke har noe med med rap å gjøre, ble formet gjennom en løpende dialog og idéutveksling med trappen. Poplåter uten 808s og triplet-flow har blitt nesten utenkelig.

Stoff-redaksjonen tror imidlertid de som ser tilbake på tiåret vil se en enda større trend: 2010-tallet var da musikken endelig ble postmoderne. Alle sjangre er for lengst utforsket og tatt til sitt mest ekstreme. For generasjonen som har vokst opp på internett finnes heller ikke tradisjonelle grenser mellom land, subkulturer eller sjangere. Den mest banebrytende musikken dette tiåret har vært den som har samlet de løse trådene og funnet en felles menneskelighet.

Få album illustrerer tiåret bedre enn det fullstendig sinnssyke 1000 gecs av 100 gecs, et nesten ulyttelig lappeteppe av entusiastisk sadboy-trap, tyggegummipop, dubstep, skatepunk, hardstyle, glitch, eurodance, barne-tv-musikk og death metal. Stoff-redaksjonen klarer ikke bli enige om albumet er et mesterverk, briljant satire eller bare jævlig. Men om det fanger tidsånden? Definitivt.

Her er redaksjonens ti favorittalbum fra året som gikk.

10. Veronica Maggio – Fiender är tråkigt

Den svenske popdronningen leverer atter en gang musikk som både er gjenkjennbar og følelsesladd, men etterlater deg likevel med en god følelse. Fiender är tråkigt handler om redselen ved å legge bak seg tennåringstiden, men også kjærlighet, stå i kø, tvil, og motstand mot forutbestemte mønstre. I albumets første låt, Kurt Cobain, ønsker Maggio å finne ut hvordan man kan spille spillet rett, noe vi alle lurer på, mens hun samtidig klandrer seg selv for å falle for raskt (for «han»). Både denne og Tillfälligheter oppleves som perfekte catchy poplåter, mens man i Solen har gått ner byter med det kjente Maggio-mønsteret. Her får man i stedet noe som ligner en svensk versjon Lana Del Rey. Den pianobaserte låten funker bra, og oppleves som en av albumets beste.

Christine Hausken Kjærandsen

9. Jenny Hval – The Practice of Love

Kunst-popartisten Jenny Hval har for mange blitt et navn som bærer tyngde i norsk musikkeksport. Der hennes tidligere utgivelser gjerne har fenget kritikere og smale demografier, er hennes syvende album et av de mer tilgjengelige i katalogen. Låtene har et elektronisk lydbilde med et hypnotisk preg som gjerne kan minne litt om 90-talls-trance, men med vokalen får den klare tilknytninger til mer drømmende pop som du gjerne er vant til å høre hos Susanne Sundfør.

De drømmende tekstene treffer tidvis svært nært. Hval maler både skitne og vakre bilder av hvordan kjærligheten forholder seg til naturen, og hvordan den definerer bevisstheten hos mennesker. En av albumets store styrker er den store sammenhengen som tegnes fra start til slutt. Alle tekstene og variasjonene mellom sang og spoken word dras ut fra ett formål: å fortelle historien om hvordan man modnes som person gjennom å elske og undre.

Martin Lie-Nielsen

8. Rammstein – Rammstein

Da Rammstein slapp albumet Rammstein i 2019, hadde det gått ti år siden forrige gang. Denne gangen hørtes de sintere ut enn noensinne. Om det er på grunn av at de har hatt ti år til å ruge på sinne, eller om det er fordi de angivelig har hatt samarbeidsproblemer, vites ikke – selv om de i et intervju i The Independent fra 2017 kunne konstatere at samholdet innad i gruppen akkurat da var upåklagelig på tross av krangling i studio under produksjonen av 2009s Liebe ist für alle – men sikkert er det i alle fall at på det selvtitulerte albumet langer de ut mot alt og alle. På førstesingelen Deutchland får moderlandet passet påskrevet. Det har blitt for stort, grådig og som vokalist Till Lindemann konstaterer med sin karakteristiske rulle-r, «Tyskland, jeg kan ikke gi deg min kjærlighet.» Derfra fortsetter det slag i slag med headbangere som Ausländer, Zeig Dich og Puppe, før albumet kommer til sin første og eneste ballade, Was Ich Liebe. Den er kanskje en av de sterkeste låtene på albumet. I alle fall live, med et særdeles allsang-vennlig refreng. Rammstein er kanskje det sinteste albumet i 2019, og viser at dansemetall-tyskerne fortsatt har det som trengs for å skape fengende musikk, selv etter ti år uten et albumslipp.

Mats Vederhus

7. Little Simz – Grey Area

Det tredje albumet fra Simbi Ajikawo alias Little Simz er en oppvisning i «kan man rappe over dette?». Londons mest fremtredende kvinnelige rapper skviser inn en myriade av musikalsk bredde inn i en trettifem minutter lang kronjuvel av en plate. Lydbildet beveger seg fra den harske og aggressive «Boss» til den dempede og lavmælte «Sherbet Sunset». Selv om rytmene er klassisk hiphop, høres trommene akustiske ut, men all lekenheten og dynamikken det innebærer. Beatsene er til tider funky, til tider rocket og med innslag av ømhet.

Så er det Simz’ stemme. Hun er åpenbart teknisk begavet. Hverken balladerap eller spytting i høyt tempo byr på problemer. Sammenlignet med mange av 2019s sjangerforvirrede rappere, holder vokalstilen seg klart innenfor sjangerrammene, om enn på mesterlig vis. Men det gode håndverket stopper ikke der. Simz imponerer med innfløkte verselinjer som tar meg på sengen og en modenhet man vanligvis ikke forventer fra tjuefemåringer. Little Simz er best, og det er hun sikker nok på til å slippe oss sjokkerende tett på, bekymringer og usikkerheter inkludert. Her er hun en åpen bok, og det er bare å begynne å lese.

Erik Peralta Løvaas

6. James Blake – Assume Form

James Blake har preget hele tiåret med sin forlokkende og myke stemme, samt en kombinasjon av synther og beats som trollbinder sine lyttere. Assume Form er intet unntak. Platen er elektropop med elementer hentet fra R&B og hiphop. Mile High (feat. Travis Scott og Metro Boomin) er trolig platens største hit, og ente opp som en av mine mest avspilte låter for 2019. Når du først har satt den på, blir du nærmest tvunget til å spille den på repeat.

Det er dog ikke bare melodien som gjør Blake til en favoritt: Tekstene er relaterbare for enhver håpløs romantiker: Assume Form er gjennomsyret av Blakes følelser omkring forholdet til sin kjæreste. Platen beskriver forelskelsen, men også lengselen, avhengigheten, håpløsheten, og til tider desperasjonen dette innebærer.

Christine Hausken Kjærandsen

5. Flume – Hi This Is Flume

Se for deg en trettiåtte minutter lang fortelling gjennom hele det emosjonelle registeret, manifestert som en kombinasjon av ville harmonier, utenomjordisk instrumentering og knallharde rytmer. Bedre enn dette kan jeg ikke beskrive Flumes nyeste, Grammy-nominerte mixtape Hi This Is Flume. Wikipedia prøver seg med «eksperimentell, IDM, wonky og electronica». Men denne platen kan ikke forstås utifra sjangre.

Jeg ikke kan huske å ha hørt et verk så overdrevent digitalt, men likevel unektelig menneskelig. Sjettesporet Dreamtime er et flott eksempel. Gjennom sterkt forvrengte vokalklipp, glitchy perkusjon og fjerne akkorder som transporterer deg til et melankolsk drømmeland, viser Flume frem et hav av følelser uten å si et eneste ord. Dette forblir en gjenganger gjennom det 20 låter lange prosjektet, selv om spriket i tematikken er stort. Enkelte unntak finnes, blant annet aggressive How To Build A Relationship, gjestet av en sinna Jpegmafia i storform. Mer vil jeg nesten ikke fortelle. Dette er et album du rett og slett må oppleve på egenhånd.

Erik Peralta Løvaas

4. Freddie Gibbs & Madlib – Bandana

Med sitt andre samarbeidsalbum varter den harde antihelten Freddie Gibbs og den mystiske produsentvirtuosen Madlib opp med «kokainrap» på sitt aller beste. Gibbs serverer sitt sedvanlige gangsterimage over et et bakteppe av blytunge beats, men gir oss også en titt bak sløret. Rapperen har klart å beholde gaterespekten tross relativ suksess, men det knalltøffe ytret viser tegn til erosjon. Resultat av farskap, livserfaring og selvrefleksjon kommer til syne i større grad enn på tidligere skiver, sammen med tematiske gjengangere som afroamerikansk samfunnsposisjon. Levert med en dyp, moden og smidig vokal, men med det livsviktige glimtet i øyet i behold.

Apropos bakteppe: Dette høres skittent ut. Perkusjonen er dyp og grumsete, og henter inspirasjonen både fra gullalderens boom-bap og moderne sørstatstrap. Madlib viser frem en enorm bredde. På tredjesingelen Giannis sampler han både Bollywood-musikk og James Brown, og bruker intet mindre enn en Ipad(!) til å veve det sammen. Beatsene er en maktdemonstrasjon, som både komplimenterer Gibbs’ vokaler og skinner på egenhånd.

Ingen av bidragsyterne er nye i gamet, hverken han bak spakene eller han foran. Det merker man. Gleder meg til Montana.

Erik Peralta Løvaas

3. Tyler, the Creator – Igor

Igor forteller historien om et forhold fra start til slutt, sammensydd slik at det ikke gir lytteren noen grunn til å forlate det i løpet av sin 40 minutter lange spilletid. Albumet er gjestet av store navn som Lil Uzi Vert, Kanye West og Solange. Til tross dette tar aldri gjestene stor plass, og spiller alltid en siderolle ved siden av Tyler.

Albumet balanserer mellom å holde lydbildet konsist med synging inspirert av 70-talls soul-plater, bak glossy synther og lette toner, men inneholder nok variasjon innenfor rammene til å holde det interessant hele veien gjennom. De friske pustene på albumet føles nøye plassert til å skape røffere kant der det trengs, som blant annet Playboi Carti sitt tilskudd i Earfquake, eller Tyler som minner oss på sine røtter innenfor hip-hop med kraftige og energiske rap-vers på New Magic Wand og What’s Good.

Igor står som et tilfredsstillende og progressivt steg for Tyler videre i karrieren der han er blitt moden, og uredd for å formidle sin egen sårbarhet, sjalusi og desperasjon.

Karl Anders Bondø

2. Solange – When I Get Home

Oppfølgeren til Solanges moderne klassiker A Seat at the Table er betydelig vanskeligere å komme under huden på. Som platecoveret er When I Get Home sminket og maskert, i kontrast til forgjengerens rå politiske nakenhet. Der A Seat var en parade av gåsehudinduserende monsterhits (og Stoff-redaksjonens velfortjente favoritt fra 2016), er det kun avslutningslåten The Sound of Rain – til gjengjeld kanskje Solanges sterkeste enkeltlåt til nå – som har den samme umiddelbare tilgjengeligheten. Ellers føles de 19 korte sporene mer som impresjonistiske skisser, som glir gjennom lydlandskapet mellom moderne trap og rnb, nittitalls chopped and screwed, og gammeldags soul, som flyter over i hverandre og skifter retning uten forvarsel. Lyrikken har den samme ubestemmeligheten, som når Solanges vokal danser som en forræderisk nymfe rundt en tilsynelatende intetanende Gucci Mane, eller gjentar linjen «some things I imagined» i skiftende tonearter gjennom hele åpningssporet. Det føles som en innsidevits jeg ikke har forutsetninger for å forstå. For hvert lytt avsløres nye fasetter av When I Get Home seg. Men samme hvor mange ganger jeg følger Solange hjem, får jeg ikke bli med inn.

Olve Hagen Wold

1. Jpegmafia – All My Heroes Are Cornballs

Stoff-redaksjonens favorittalbum i 2019 var Jpegmafias All My Heroes Are Cornballs, det tredje studioalbumet til rapper og produsent Barrington Hendricks aka Peggy aka Buttermilk Jesus. Peggy er en kontroversiell, allsidig og eksentrisk skikkelse. Han kombinerer aggressivitet med sårbarhet og serverer like gjerne provoserende, politisk ladet satire, fylt til randen av voldsbeskrivelser og raseriutbrudd, som sensuelle covere og interpolering av artister som Carly Rae Jepsen, TLC og Backstreet Boys. Og, etter sitt inntog i allmenheten med utgivelsen av Veteran i 2018, har han på mange måter representert alt som er tiltrekkende med eksperimentell hiphop – aktualitet, personlighet, ubetinget kreativitet. På All My Heroes viser han fram nok et originalt uttrykk, hvilket kan sees i sammenheng med at albumet ble promotert både som en gedigen skuffelse så vel som Hendricks’ mest personlige og genuine prosjekt hittil.

Peggy gjør alt – han rapper, produserer, mikser og mastrer, og på All My Heroes Are Cornballs legges intet mindre enn sangstemmen til i repertoaret. Produksjonen er frydefullt organisk, kaotisk og glitchy, et kondensert kaleidoskop av forvrengte samples, adlibs og intrikate detaljer. Samtidig er den svært melodisk og ofte nesten ufortjent fengende, spekket med alt fra manisk til dempet og introspektiv rapping, falsetter i autotune og uformell samtale. Bruken av dynamisk volum gjør at musikken oppleves som i konstant bevegelse, hvilket også kan sies om de abrupte men uanstrengte overgangene. Tematisk sett er albumet mer diffust, selv om personlig refleksjon er gjennomgående og til tider prominent (Free The Frail). Referansene er mange og varierte, med nikk til populærkultur, internettfenomener, politiske figurer og artister. Jpegmafia står frem som en multikunstner, en kriger, en corny nerd. Vår helt.

Jonatan Seeman

Neste artikkel
Kampen mot seg selv