Tredje januar kom nyheten om at den iranske generalen Qasem Soleimani var drept. Donald Trump hadde tatt avgjørelsen som presidenter før ham hadde unngått. En direkte følge av drapet var uro i verden og en oppblussing i konflikten mellom de to landene. Man fryktet utbruddet av en ny verdenskrig, og #WW3 har aldri før blitt så flittig brukt. Hva er egentlig historien bak konflikten? (Om dette i det hele tatt er et relevant spørsmål i disse ville Korona-tider).

Konfliktens opphav

Det hele startet i 1951. Irans første demokratiske president ble valgt, og landets fremtid så lys ut. Mohammed Mossadeq ble landets statsminister, men gleden over den nye stillingen ble kortvarig. USA og Storbritannia var tidlig kritiske til Mossadeqs reformer, som blant annet gikk ut på å nasjonalisere oljeutvinning og -produksjon. De ønsket å sikre vestlige oljeinteresser i Iran. For å få dette til bestemte de to statene seg for å gjennomføre et statskupp. 

Iran fikk ikke bare nytt statsoverhode i 1953, men gjennomgikk også et regimebytte. Den nye lederen, Sjah Reza Pahlavi, var vestlig orientert og mer autoritær i sitt styresett enn forgjengeren. Iran ble et vaskeekte diktatur. Dette ble starten på det iranske regimets kompliserte forhold til USA. Amerikansk innblanding på iransk jord forhindret muligheten til å etablere et demokratisk styresett – dette var utolererbart for Iranerne. 

I 1979 skjedde det som skulle bli frigjøringen fra amerikansk imperialisme: Den iranske revolusjon igangsettes, og de konservative religiøse kreftene seirer. Med dette følger enda et regimebytte. Iran blir et teknokrati styrt av religiøse ledere med Ayatollah Khomeini i spissen. Med dette blir også den nå kjente anti-amerikanske retorikken iverksatt. USA omdøpes til «den store Satan» og hatet mot amerikanerne vokser. Iranerne aksepterer ikke lenger vestlig dominans. 

Gisselkrisen 

Samme år skjedde det noe som skulle forsterke spenningen. Khomeini-orienterte studenter i Teheran tok 66 amerikanske diplomater og borgere som gisler. Gisselsituasjonen varte i 444 dager. En direkte konsekvens av situasjonen ble at USA for alvor så på Iran som en fiende. Til tross for løslatelse av gislene var USA ydmyket, da Iran fikk fortsette uten ytterlige konsekvenser. USA ønsket hevn.

I 1980 ble Iran angrepet av sin nabo Irak. Dette utløste den såkalte Irak-Iran-krigen, som varte frem til 1988. Irak så nå på Iran som svekket grunnet den pågående revolusjonen i landet, men det viste seg å være en feilvurdering. En million mennesker mistet livet, og krigen forble uten en vinner. USA var en av Iraks viktigste støttespillere under krigen, og USA-hatet i Iran ble forsterket ytterligere. 

Det tjueførste århundre 

Vi spoler frem til 11. september 2001. Vesten, med president Bush i front, går inn i æraen av «krigen mot terror», og retorikken blir nå «oss mot de andre». Iran, Irak og Nord-Korea utpekes som «ondskapens akse». 

2003 ble året USA invaderte Irak. Dette førte til stor militær tilstedeværelse i landet, fra både amerikansk og iransk side. I 2006 innførte FNs sikkerhetsråd, med USA i front, sanksjoner mot Iran som følge av landets atomprogram. Disse ble i 2015 erstattet av den såkalte atomavtalen. Hensikten med avtalen var å oppheve sanksjonene, i bytte mot en begrensing av, og innsyn i, landets atomprogram. Dette var en avtale Donald Trump var svært kritisk til, noe som resulterte i at USA i 2018 valgte å bryte avtalen og gjeninnføre strengere sanksjoner. Dette skjer til tross for at avtalen ble overholdt fra Iransk side. 

En kraftig opptrapping av konflikten skjedde høsten 2019, og pågår i takt med at vi beveger oss inn i et nytt tiår. Forholdet mellom Iran og USA er anspent, og har trolig aldri vært verre.

Demokratisk ideal

Iran scorer i dag med 18 av 100 poeng på Freedom House sine målinger knyttet til frihet i landet, og klassifiseres som «not free». Om staten hadde forutsetningene for å bli et velfungerende demokrati i 1951 vil vi trolig aldri få vite, men landet kan i dag, i beste fall, defineres som et hybrid regime: til tross for at det blir holdt regelmessige valg, kan ikke Iran klassifiseres som demokratisk, da det religiøse rådet diskvalifiserer alle kandidater de anser som ikke-lojale.

I tillegg holder Irans øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei, makten over de ikke-valgte institusjonene i landet. Dette inkluderer Irans sikkerhetstyrker og rettsvesen, som igjen spiller en sentral rolle i undertrykkelsen av borgerrettighetene. Når det er sagt, har riksrettssaken mot Trump, og anklager om valgfusk vist at selv ikke USA klarer å leve opp til sine egne demokratiske aspirasjoner. USA scorer 86 av 100 poeng på samme skala, men har betydelige mangler knyttet til sivile og politiske rettigheter. 

Hos vestlige teoretikere er det et etablert faktum at demokrati er den beste styreformen. Dette betyr ikke nødvendigvis at dette er en universell standard som kan påtvinges den ikke-vestlige delen av verden. Det problematiske trenger ikke nødvendigvis å være det iranske styresettet, men heller vestlig overlegenhet som skaper et «oss og de andre»-skille som brukes til å legitimere intervenering av andre staters suverenitet.

LES OGSÅ: Revolusjonens brøst