Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
17.02.2020
LØST GJENFORTALT
Jakten på kulturell kapital

Velkommen til akademia, de intellektuelles arena. Løst gjenfortalt.

Det er høst, og studenttilværelsen venter deg. Endelig er du kvitt den banale populariseringen av lavkultur som dine VGS-medelever tilba. Nei, her holder ikke kunnskap om realitykjendiser, sportsidioti og vulgære vitser. Her må du passe inn i akademias klamme, møllspiste dress. Utmerket, du har nemlig tre slike dresser i skapet. Du starter på ‘prestisjefylt studium’ på ‘prestisjefylt universitet’. Det kribler i hele kroppen. Ditt fulle potensial er innen rekkevidde.

Innsiktshusets inngangsparti
Semestrene går. All anbefalt litteratur fortæres og studieteknikk automatiseres. Du har begynt å tegne i forelesning, det skal visst øke innlæring. Du befinner deg nå i en tilstand av økt kompetanse, og det kjennes vidunderlig. Samtidig er du smertelig klar over den lange kunnskapsreisen du har foran deg. Det føles som om du er tildelt en nøkkel til innsiktshuset, men du har bare rukket å gå halvveis gjennom gangen. I enden av gangen er det en ny dør. Klarhet venter i neste rom. Hver gang du åpner en dør, oppdager du at det finnes to nye dører, to nye rom. Du innser plutselig at dette ikke er et hus av innsikt, med en håndgripelig ende. Dette er en endeløs strøm av potensiell kunnskap. En konstant påminnelse om at du ikke kan en dritt. 

Verden raser sammen. Du går inn i en dyp eksistensiell krise. Konflikten mellom det du vil være og det du er fortærer deg. Ingen kan få vite hvor lite du egentlig kan, hvor ekstremt ordinær du er. Det finnes kun én løsning: du må kompensere. Du begynner å definere din verdi ut fra hvor lenge du har abonnert på Morgenbladet, hvor mange quizer du deltar på i uken og hvor bedrevitende andre synes at du er. Du retter konstant på andres grammatikk og feilaktige argumentasjon. Jo mer irriterende du er, desto mer intellektuell fremstår du. Ingen skal legge sine øyne på deg uten å misunne ditt intellekt og din språkmektige smakfullhet.

Lånte fjær
Tidligere venner begynner å stille spørsmål ved din oppførsel. De påstår at du har forandret deg – at de savner den gamle, omtenksomme deg. Dette tolkes som hard kritikk mot ditt intellekt. Gjennomskuer de at du bare later som? Du føler deg avslørt og nedverdiget. Fortvilet forsøker du å redusere din indre ambivalens ved å fremstå upåvirket og overlegen. Du pugger fremmedord og passer på å bruke dem i enhver samtale. I lunsjen snakker du høyt og overkjørende om aktuell politikk. Målet er å virke så intellektuell at andre ikke forstår hva du sier. I jakten på den deilige følelsen av å være retorisk uangripelig, bruker du flere og flere ord du selv ikke forstår. Sakte, men sikkert graver du din pretensiøse personas uunngåelige grav. 

«Du har til og med løyet om navnet til tante Reidun fordi Benedikte høres mer intellektuelt ut»

En dag blir du bedt om å forklare et ord du ikke kan. Du forakter deg selv for å ikke vite, og du forakter denne personen enda mer for å våge å stå i sin egen kunnskapsløshet. Om bare du kunne våge det samme. Du rømmer fra situasjonen, og bestemmer deg for å aldri snakke med vedkommende igjen. Det var nære på. For å unngå å kjenne på din dype indre fortvilelse, starter du rasjonaliseringen med det samme: Dette er ikke et stort tap, hun leser jo krim på fritiden. Det er tid for å danne nye relasjoner. En bedre halvdel for eksempel, som evner å utfordre ditt overlegne sinn, og i tillegg kan fungere som skjold mot fremtidig avsløring. På vei hjem kjøper du med deg fire bøker om eksistensiell filosofi og stiller dem ut på rommet ditt, sammen med alle de andre bøkene du later som du har lest.

Skjoldet
Du begynner å date en lynende intelligent medisinstudent med alle de riktige interessene. Dere bruker all deres tid på å diskutere klimakrisen og hvorfor kapitalismen har ødelagt verden, mens dere drikker kaffe produsert av barnehender i Brasil. Tiltrekning er uvesentlig, så lenge en kul person vil ha deg. Den ultimate bekreftelse på at du er en ekte intellektuell. For å opprettholde bekreftelsen, passer du på å fremstille deg selv så imponerende som mulig. Kun dine mest oppegående sider skal vises, intet tegn på lavkultur skal se dagens lys i denne relasjonen. Daten biter på, og blir til kjæresten. Herregud, du er sammen med en lege. Ingenting kan stoppe deg nå.

Forholdet vedvarer, og du vikler deg lenger og lenger inn i et nett av løgner. Du klarer ikke å holde styr på hva du har fortalt – du har til og med løyet om navnet til tante Reidun fordi Benedikte høres mer intellektuelt ut. Hva holder du på med? Ingenting gir mening lenger. Du er i ferd med å bli gal. Det knyter seg i brystet ved tanken på at kjæresten faktisk er veldig grei og genuin, i motsetning til deg. 

Innerst inne ønsker du bare å innrømme alt, at du faktisk digger One Direction, ser på Love Island i smug og at den eneste boken utenom pensum du har lest var en Leseløve på barneskolen. Intens, nådeløs skam skyller over deg. Du rives i stykker i takt med et voksende ønske om å synke i jorden. Bristepunktet ønsker deg varmt velkommen idet du kjenner at grensen mellom deg og den ytre verden viskes ut. Panisk prøver du å lage lister over løgn og sannhet, men du vet ikke lenger hva som er forskjellen. Og hvordan kan du være sikker på at du faktisk eksisterer? Kjæresten blir ditt eneste referansepunkt for virkeligheten. Det eneste som holder deg gående. 

Så får du en melding. Det er kjæresten som vil møtes for å snakke. Hjertet ditt stopper. Tenk hvis listene er funnet! Eller enda verre, tenk hvis tante Reidun har kommentert noe på instagram?!

Legen dumper deg fordi du er «for seriøs, og aldri bare kan chille med litt reality eller noe.»

FAEN.

LES OGSÅ: Et skilsmisseeventyr

LØST GJENFORTALT
Jakten på kulturell kapital

Velkommen til akademia, de intellektuelles arena. Løst gjenfortalt.

Det er høst, og studenttilværelsen venter deg. Endelig er du kvitt den banale populariseringen av lavkultur som dine VGS-medelever tilba. Nei, her holder ikke kunnskap om realitykjendiser, sportsidioti og vulgære vitser. Her må du passe inn i akademias klamme, møllspiste dress. Utmerket, du har nemlig tre slike dresser i skapet. Du starter på ‘prestisjefylt studium’ på ‘prestisjefylt universitet’. Det kribler i hele kroppen. Ditt fulle potensial er innen rekkevidde.

Innsiktshusets inngangsparti
Semestrene går. All anbefalt litteratur fortæres og studieteknikk automatiseres. Du har begynt å tegne i forelesning, det skal visst øke innlæring. Du befinner deg nå i en tilstand av økt kompetanse, og det kjennes vidunderlig. Samtidig er du smertelig klar over den lange kunnskapsreisen du har foran deg. Det føles som om du er tildelt en nøkkel til innsiktshuset, men du har bare rukket å gå halvveis gjennom gangen. I enden av gangen er det en ny dør. Klarhet venter i neste rom. Hver gang du åpner en dør, oppdager du at det finnes to nye dører, to nye rom. Du innser plutselig at dette ikke er et hus av innsikt, med en håndgripelig ende. Dette er en endeløs strøm av potensiell kunnskap. En konstant påminnelse om at du ikke kan en dritt. 

Verden raser sammen. Du går inn i en dyp eksistensiell krise. Konflikten mellom det du vil være og det du er fortærer deg. Ingen kan få vite hvor lite du egentlig kan, hvor ekstremt ordinær du er. Det finnes kun én løsning: du må kompensere. Du begynner å definere din verdi ut fra hvor lenge du har abonnert på Morgenbladet, hvor mange quizer du deltar på i uken og hvor bedrevitende andre synes at du er. Du retter konstant på andres grammatikk og feilaktige argumentasjon. Jo mer irriterende du er, desto mer intellektuell fremstår du. Ingen skal legge sine øyne på deg uten å misunne ditt intellekt og din språkmektige smakfullhet.

Lånte fjær
Tidligere venner begynner å stille spørsmål ved din oppførsel. De påstår at du har forandret deg – at de savner den gamle, omtenksomme deg. Dette tolkes som hard kritikk mot ditt intellekt. Gjennomskuer de at du bare later som? Du føler deg avslørt og nedverdiget. Fortvilet forsøker du å redusere din indre ambivalens ved å fremstå upåvirket og overlegen. Du pugger fremmedord og passer på å bruke dem i enhver samtale. I lunsjen snakker du høyt og overkjørende om aktuell politikk. Målet er å virke så intellektuell at andre ikke forstår hva du sier. I jakten på den deilige følelsen av å være retorisk uangripelig, bruker du flere og flere ord du selv ikke forstår. Sakte, men sikkert graver du din pretensiøse personas uunngåelige grav. 

«Du har til og med løyet om navnet til tante Reidun fordi Benedikte høres mer intellektuelt ut»

En dag blir du bedt om å forklare et ord du ikke kan. Du forakter deg selv for å ikke vite, og du forakter denne personen enda mer for å våge å stå i sin egen kunnskapsløshet. Om bare du kunne våge det samme. Du rømmer fra situasjonen, og bestemmer deg for å aldri snakke med vedkommende igjen. Det var nære på. For å unngå å kjenne på din dype indre fortvilelse, starter du rasjonaliseringen med det samme: Dette er ikke et stort tap, hun leser jo krim på fritiden. Det er tid for å danne nye relasjoner. En bedre halvdel for eksempel, som evner å utfordre ditt overlegne sinn, og i tillegg kan fungere som skjold mot fremtidig avsløring. På vei hjem kjøper du med deg fire bøker om eksistensiell filosofi og stiller dem ut på rommet ditt, sammen med alle de andre bøkene du later som du har lest.

Skjoldet
Du begynner å date en lynende intelligent medisinstudent med alle de riktige interessene. Dere bruker all deres tid på å diskutere klimakrisen og hvorfor kapitalismen har ødelagt verden, mens dere drikker kaffe produsert av barnehender i Brasil. Tiltrekning er uvesentlig, så lenge en kul person vil ha deg. Den ultimate bekreftelse på at du er en ekte intellektuell. For å opprettholde bekreftelsen, passer du på å fremstille deg selv så imponerende som mulig. Kun dine mest oppegående sider skal vises, intet tegn på lavkultur skal se dagens lys i denne relasjonen. Daten biter på, og blir til kjæresten. Herregud, du er sammen med en lege. Ingenting kan stoppe deg nå.

Forholdet vedvarer, og du vikler deg lenger og lenger inn i et nett av løgner. Du klarer ikke å holde styr på hva du har fortalt – du har til og med løyet om navnet til tante Reidun fordi Benedikte høres mer intellektuelt ut. Hva holder du på med? Ingenting gir mening lenger. Du er i ferd med å bli gal. Det knyter seg i brystet ved tanken på at kjæresten faktisk er veldig grei og genuin, i motsetning til deg. 

Innerst inne ønsker du bare å innrømme alt, at du faktisk digger One Direction, ser på Love Island i smug og at den eneste boken utenom pensum du har lest var en Leseløve på barneskolen. Intens, nådeløs skam skyller over deg. Du rives i stykker i takt med et voksende ønske om å synke i jorden. Bristepunktet ønsker deg varmt velkommen idet du kjenner at grensen mellom deg og den ytre verden viskes ut. Panisk prøver du å lage lister over løgn og sannhet, men du vet ikke lenger hva som er forskjellen. Og hvordan kan du være sikker på at du faktisk eksisterer? Kjæresten blir ditt eneste referansepunkt for virkeligheten. Det eneste som holder deg gående. 

Så får du en melding. Det er kjæresten som vil møtes for å snakke. Hjertet ditt stopper. Tenk hvis listene er funnet! Eller enda verre, tenk hvis tante Reidun har kommentert noe på instagram?!

Legen dumper deg fordi du er «for seriøs, og aldri bare kan chille med litt reality eller noe.»

FAEN.

LES OGSÅ: Et skilsmisseeventyr

Neste artikkel
Fest og protest